Årets utgivelser

Det er tid for å gå gjennom årets utgivelser av juleplater.

Skal man først kjøpe en plate med kommersiell julemusikk som låter 2017, da er Sias juleplate tingen. Tekstmessig utvider hun ikke julens vokabular med "Everyday Is Christmas", men sangene er fengende og de er alle originalkomposisjoner. Hvem andre gir ut et julealbum med bare nyskrevet materiale? Nesten ingen! Fordelen med platen er også den, at den kan spilles når du er sammen med folk som synes at du vanligvis har en aparte smak i julemusikk.

Markedsføring for Sia på Jernbanetorget i Oslo før jul.

Sunturns var her igjen med en ny juleplate, en trespors singel. De holdt nok en storartet julekonsert på Parkteatret, og blant mange andre kvaliteter må jeg si at bandet eksellerer i sjarmerende småsnakk på scenen. Det gjør derimot ikke Chris Isaak, som i år ga ut et opptak på cd og dvd av en julekonsert fra 2004. I alle fall mestrer han ikke scenesnakket på denne konserten, der de flaue replikkene kommer hyppig. Det er rart å tenke på at Isaak ble ansett som en melankolsk artist, på grensen til dyster, da han debuterte i 1985. På årets utgivelse er det underholdningsartisten vi får oppleve. Representanter fra militæret er til stede og de hylles som seg hør og bør på en amerikansk julekonsert. Den dårlige humoren og de småslappe versjonene trekker ned, selv ikke de mange og utmerkede dress-skiftene kan ta oppmerksomheten bort fra det.

Jeg fikk også med meg singelboksen med julehilsenene The Beatles laget til fanklubbmedlemmene fra 1963 til 1969. De har jeg skrevet mer inngående om tidligere. Kommer du virkelig til å spille dette her hver jul, tenkte jeg et øyeblikk før jeg betalte en tusenlapp for boksen. Jo, det gjør jeg helt sikkert, er konklusjonen min nå. Jeg har jo hørt dem før digitalt, men det var en egen andektighet ved å spille de en-sides singlene en etter en.

Årets første kjøp var "Christmas Up North" fra det tyske selskapet RWA (Richard Weize Archives). Det er en lekker titommer med kanadiske arttister. Apropos Beatles, på den dukket det opp en novelty beatlesjulesang jeg ikke har hørt før: Garry Ferrier med "Ringo Deer" fra 1964:

Et annet høydepunkt fra denne samlingen, som er blant årets beste kjøp, er den franskkanadiske perlen "Le rock'n'roll du Père Noël" av Marcel Martel fra 1958.

Fra samme selskap kjøpte jeg "Boogie Woogie Santa Claus - An R&B Christmas". Det meste av låtmaterialet her hadde jeg fra før, men denne hadde et bedre lydbilde enn de fleste samlere med gammel julemusikk, og nok en gang laget RWA et forseggjort cover.

Jeg proklamerte 1. desember at det skulle komme en mengde gode juleplater i år. En liten skuffelse var dog "A Tav Falco Christmas". Tav Falco's Panther Burns ga ut et av mine favorittalbum med "The World We Knew" i 1987, et dunkelt mesterverk innen neorockabilly. Men juleplaten deres låter for straight og lettvint. De fleste artister gir bare ut en juleplate i løpet av karrieren, så hvorfor ikke gjøre det skikkelig?

"Dear December" av The Minus Five er ved første lytt et skranglete rockealbum med lavt ambisjonsnivå. Etter et par lytt til innser man at platen er fylt med det man kaller klassisk låtskriverkunst. Og platen viser at "Auld Lang Syne" faktisk kler at glamrock-arrangement. Dessverre fikk hovedperson Scott McCaughey, også kjent fra bandet Young Fresh Fellows, slag like før utgivelsen, men han overlevde heldigvis.

Jeg gjorde bare et bruktkjøp iår, og det var en norsk godbit fra 1979 (eller er den opprinnelig dansk?): "Hammondjul med Ole Erling". Det er en perfekt plate for alle som kan krysse av på at de både liker hammondorgel og julemusikk.

En plate jeg bestilte tidlig, men som kom inn på tampen av julen, var "13 days of Christmas", en spesiallaget samleplate fra Bloodshot Records. Det låter som en fremtidig klassiker i mine ører.
Jeg kunne trukket frem flere artister herfra, for eksempel bandet med det fortreffelige navnet All Our Exes Live in Texas, men legger heller ut en smakebit fra albumet av Ha Ha Tonka the thief.

Man tror at man følger med og at man har skikkelig oversikt over det som er utgitt av julemusikk. Så viser det seg at man har oversett en perle som samleren "Ghost of Christmas Past" fra det belgiske selskapet Les Disques du Crepuscule. Platen ble utgitt første gang i 1981 og har siden kommet ut på nytt i bearbeidede utgaver. Her finner man navn som Aztec Camera, Tuxedomoon, Durutti Column, Michael Nyman, Paul Haig og mange andre artister. Haigs "Scottish Christmas" var et spesielt velkomment bidrag til julemusikksamlingen:

Begge de to sistnevnte platene fortjener å stå ved siden av "A Christmas Record" fra 1981 i platehyllen.

Så: Ble det en bra sesong for julemusikk? Helt fortreffelig, spør du meg.

Musikkforretningenes utvalg av juleplater er sjeldent omfattende, men en artist er alltid representert: Elvis Presley. Også denne julen er han her med nytt materiale, nærmere bestemt platen "Christmas with Elvis and the Royal Philharmonic Orchestra". De færreste hever et øyenbryn over at man tukler med Elvis' gamle innspillinger, verre ting enn dette har vært gjort for å melke artisten (duett med Susan Boyle!).

Det Elvis Presley spilte inn av julemusikk, finnes i så mange versjoner og gjemt bak flere ulike omslag, derfor skal jeg her gå gjennom det Elvis ga ut av juleplater i sin levetid.

Elvis likte godt julen. Julepyntingen av Graceland var et viktig inngang til høytiden, og den generøse Elvis var selvsagt ekstra gavmild i julen. Manageren Colonel Parker likte også ta på seg julenissekostymet og gi gaver - som andre hadde betalt for.

"Elvis' Christmas Album" kom i 1957, hans andre studioalbum overhodet. Purister vil si at det ikke er et rent julealbum, det ble fylt ut med fire gospellåter fra ep'en "Peace in the Valley", som kom tidligere samme år. I enkelte senere versjoner av platen er disse tatt bort.

Elvis og rockmusikken var fortsatt kontroversiell i manges øyne. Artisten John Trudell så på mentalitetsforskjellene i USA på 1950-tallet som en slags borgerkrig:

America hurriedly made Pat Boone

A general in the army they wanted

Us to join

But most of us held fast to Elvis

And the commandants around him

Chuck Berry, Buddy Holly, Little Richard

Bo Diddley, Gene Vincent

You know, like a different Civil War

All over again

(Fra "Baby Boom Che", 1992)

Irving Berlin ble angivelig rasende da han hørte versjonen Elvis gjorde av "White Christmas" (selv om den er temmelig lik versjonen The Drifters spilte inn noen år før). Kanskje var oppstyret bare skapt av Colonel Parker for alt jeg vet. Musikken er selvsagt ikke kontroversiell i dag, men Elvis gjorde helt klart noe nytt med disse julesangene. "Here Comes Santa Claus" er i utgangspunktet ikke blant mine favorittsanger, men Elvis klarer å gjøre den til noe annet enn den litt infantile originalen. Han gjør den cool samtidig som han absolutt bevarer lekenheten i låten, godt hjulpet av koret The Jordanaires, som setter sitt distinkte preg på hele platen:

Ni år senere var neste juleplate klar fra Elvis Presley. Da ga han ut singelen "If Every Day Was Like Christmas", skrevet av kompisen Red West (som døde i sommer). I 1966 var Elvis temmelig lei av lavkvalitets-filmene han årlig spilte i, og de medfølgende soundtrackene som stort sett besto av andresorterings-låter. En julesang var nok ikke det han gledet seg mest til å spille inn, angivelig kom han ikke engang til studio mens bandet la ned sporene, vokalen la han på senere. Singelen låter svært lite 1966, 1946 kunne det like gjerne vært. Det er en sang som tar julen på dypeste alvor, og Elvis høres ut som han virkelig grunner over julens stor under.

Sommeren 1968 spilte Elvis inn den berømte "TV-special" for NBC, som skulle vises på TV samme jul. Colonel Parker hadde hverken særlig teft for musikk eller interesse for detaljene i showet. Men en ting visste han, og det var at showet skulle avsluttes med at Elvis sang "Blue Christmas". Han satte seg et øyeblikk på bakbeina da produsenten Steve Binder heller valgte Elvis' fremføring av "If I Can Dream". Heldigvis ble det som produsenten ønsket, for den avslutningen er jo et av de største øyeblikkene i TVs historie. Versjonen av Blue Christmas kom likevel med på albumet fra TV-showet.

I 1971 var det klart for den siste juleutgivelsen fra Elvis mens han fortsatt gikk blant oss. Den kom i rett øyeblikk, et par år før både karrieren og livet hans for alvor begynte nedturen. Det er kremen av studiomusikere i Nashville som spiller på platen, men det er Elvis som helt tydelig er den ledende kunstneriske kraften. "Elvis Sings The Wonderful World of Christmas" er kanskje den beste av juleplatene til Elvis. Det er nesten ingenting å utsette på den, med unntak for "Winter Wonderland" der selv supergitarist James Burton svikter med et cheezy gitarriff. Vanligvis trekker jeg alltid frem "If I Come Home on Christmas Day" fra denne platen, men for anledningen spiller jeg hans mektige versjon av "O Come, All Ye Faithful", som viser at Elvis, i tillegg til alt annet han kunne kalles, også var julens store artist.

Christmas Cocktails

I 1996 startet Capitol Records utgivelsen av plateserien "Ultra Lounge". De hadde tømt sitt velorganiserte arkiv for alt som kunne falle inn under lounge- eller easy listening-kategorien. Musikken er fra 1940-til 1960-tallet, og man kan anta at Capitol neppe hadde sett for seg at denne musikken skulle bli salgbar igjen.

Ultra Lounge-serien var forseggjort, inndelt i temaer og med fristende og megetsigende titler som "Mondo Exotica", "Bachelor Pad Royale" og "Organs In Orbit". En velskrevet covertekst som appellerte til moderne lounge lizards hørte med, i tillegg fulgte passende drinkoppskrifter med hver plate. Platene hadde også hemmelig ekstraspor, noe som var blant nittitallets store gleder. Ultra Lounge-serien var designet for alle som følte tilhørighet til The Cocktail Nation. Musikken var av en blanding croonere og orkesterledere, og som oftest var det ikke standardversjoner de presenterte.

Blant platene i Ultra Lounge-serien var det også juleplater, i første omgang "Christmas Cocktails 1 og 2". Jeg kan fortsatt huske den euforiske gleden det var å sette på "Christmas Cocktails, Part One (Hi-Fi Holiday Cheer from Santa's Pad)" for første gang, og høre Billy Mays "Rudolph the Red-Nosed Mambo":

Det var også her jeg første gang hørte Les Brown and His Band of Renown spille seg gjennom Nøtteknekker-suiten på seks minutter og 32 sekunder, en versjon Brian Setzer senere skulle ta til seg. På denne platen oppdaget jeg også Julie Londons "I'd Like You for Christmas". Jeg har aldri senere funnet noe i hennes katalog som matcher den:

Allerede året etter, i 1997, kom "Christmas Cocktails, Part Two (Another Round of Cool Holiday Spirits", denne gang med grønt cover. Albumet besto av mer av det gode, like forseggjort innpakket som den forrige. Den store oppdagelsen for min del på volum to var June Christys "The Merriest" fra juleplaten "This Time of Year" fra 1961. Det skal godt gjøres å ønske folk en god jul og et godt nytt år på en så cool og avslappet måte som Christy. Denne hører hjemme i undergenren beatnick-jul:

Ultra Lounge-serien var ikke lett tilgjengelig i norske butikker, så her måtte man ty til folk med internettilgang for å få det med seg. Utover 2000-tallet ble likevel "Christmas Cocktails"-platene en del av Platekompaniets juleutvalg, og det til en latterlig billig penge. I 2014 ble de to første Christmas Cocktails-albumene også gitt ut på vinyl.

Først i 2004 kom den tredje samlingen, "Christmas Cocktails, Part Three (Yule Tide Cheer Through the Year)". Det var post-Napster og inntjeningen var ikke den samme i platebransjen. Derfor var det en utgivelse som så billig ut, på grensen til sjuskete. Førsteinntrykket av musikken var også skuffende, men ved nærmere gjennomlytting kan man konstatere at den er mer konvensjonell enn forløperne, men versjonene er solide. Det er absolutt ingenting å utsette på Johnny Mercers tolkning av "Jingle Bells".

I 2009 kom det også en "Christmas Cocktails, Vol. Four (Yule Tide Cheer Through the Year", men den var kun tilgjengelig som mp3. Den fikk jeg aldri med meg, men de to første "Christmas Cocktails"-platene hører hjemme i enhver platesamling som ønsker julen velkommen.

Snowflakes

Her er noen ord om Nordpolen musikklubbs julepakke 04: Sven Erik Libæks «Snowflakes».

 «Libaek's music is magical and dated in the most appealing ways». – Wes Anderson.

Nordpolen musikklubb ga 30. november ut ep’en «Snowflakes» med fire melodier skrevet og produsert av Sven Erik Libæk (internasjonalt mer kjent som Sven Libaek). Han utvandret fra Norge til Australia for over 50 år siden.

Låtene på ep’en er «Snowflakes», «The Deep Warmth of You», «White Midnight» og «Skrivesperre Closing Titles». De tre første låtene ble opprinnelig utgitt på den uhyre sjeldne platen «Ski with the Saints» rundt 1963. De ble fremført av bandet The Saints (som ikke må forveksles med det senere australske new wave-bandet med samme navn).

The Saints var husband på Cogee Bay Hotel i Sydney, der Libæk oppdaget dem mens han var ansvarlig for «artists and repertoire» hos CBS Records. Noel Quinlan var gitarist og hovedvokalist i The Saints, Peter Cole spilte bass og sang, Brian Myers var musikalsk leder, pianist og tidvis vokalist, mens George Thornton spilte trommer.

«Snowflakes»

«Snowflakes» er tittelkuttet på ep’en. Det sofistikerte soundet med et hint av brasilianske rytmer gjør at man knapt merker snøfnuggene falle. Man tenker: Heldig var den som fikk nyte en cocktail eller to på Cogee Bay Hotel mens The Saints var husband der.

«The Deep Warmth of You»: Bak den flotte tittelen skjuler det seg ep’ens mest poppete innslag, med The Four Freshmen-aktig sang. Det var ikke uten grunn at The Saints ble kalt «Australia’s top instrumental and vocal group». Snøfnuggene laver fortsatt ned, men hovedpersonen kjenner ingen kulde, bare «the deep warmth of you».

«White Midnight» låter som en norsk folketone i en heftig kanefart mot en australsk skihytte − i Perisher Valley, Blue Cow Mountain eller deromkring. The Saints spilte hver kveld foran et publikum, og det høres hvor utrolig tight bandet var.

«Skrivesperre Closing Credits»: Platens «bonusspor» er innspilt over 40 år etter de øvrige låtene. Sven Erik Libæk spiller selv piano sammen med musikervenner. Låten er hentet fra det uutgitte soundtracket til novellefilmen «Skrivesperre» av Nordpolen musikklubbs egen Geir Henning Hopland (2011), der Vidar Magnussen spiller en plaget manusforfatter i et vinterlig Bergen. Låten viser Libæks evne til å skrive stemningsskapende musikk, som fungerer selv om man aldri har sett filmen den var tiltenkt.

Sven Erik Libæk

Det var ikke uvanlig at unge gutter dro til sjøs på 1950-tallet, men de færreste hadde med seg eget piano. Sven Erik Libæks mor insisterte på at han måtte ha piano om bord på Christian Radich, han var jo ikke langt unna debutkonserten som pianist. Sammen med blant andre Lasse Kolstad og Harald Tusberg skulle han delta i den amerikanske dokumentarfilmen «Windjammer». Filmen ble en internasjonal kinosuksess i det unike formatet Cinemiracle.

I filmens finale fikk unge Libæk spille Griegs pianokonsert i a-moll sammen med Arthur Fiedlers Boston Pops Orchestra. Dette førte ham videre til musikkstudier ved The Juilliard School i New York, samtidig som han dannet visetrioen The Windjammers med Harald Tusberg og Kåre Terland. De reiste rundt og spilte der filmen hadde premiere. Dette førte Libæk for første gang til Australia. Han forelsket seg i landet og den avslappede holdningen der. I Oslo fikk han ikke dra fra hjemmet i Akersveien til byen uten å ha på seg dressjakke og slips. I Australia kunne man gå i butikken i badebukse og t-skjorte!

Nærmest umiddelbart etter at Libæk slo seg med i Australia, fikk han jobb hos det nystartede CBS Australia. Det viste seg at sjefen der hadde fått beskjed fra hovedkontoret i USA om at de snarest måtte ansette en A&R-ansvarlig. Derfor var det beleilig at Libæk stakk innom på jobbjakt. Han visste knapt hva «A&R-ansvarlig» var, men han fikk god opplæring i New York. Der fikk Libæk blant annet oppleve å være i studio under en Miles Davis-innspilling.

For CBS produserte han blant annet surfklassikeren «Bombora» med The Atlantics, i tillegg til at han oppdaget og produserte en rekke andre australske artister innen mange genre. På si skrev han musikk til dokumentarfilmer, og til slutt fikk han et ultimatum fra CBS: Sats på en karriere i plateselskapet eller gå dine egne veier. Heldigvis satset han på en karriere som komponist.

De neste ti årene kom flere av de platene hans renommé hviler på i dag: «Nature Walkabout», «To Ride a White Horse», «The Set», «Boney», «Ron & Val Taylor’s Innerspace» og «Solar Flares» – for å nevne noen.

Fra 1977 til 1994 bodde Sven Erik Libæk i Los Angeles, der han ledet sitt eget 38-manns orkester, som spilte inn en rekke easy listening-versjoner av kjente hits. Tilbake igjen i Australia laget Libæk musikk til helaftens tegnefilmer av animasjonsstudioet Hanna-Barbera.

I dag er han pensjonist i Sydney, i den grad en musiker noen gang blir pensjonist. Han spiller fortsatt med musikervenner.

Mange fikk øynene opp Sven Libæk som komponist da regissøren Wes Anderson i 2004 brukte to av hans komposisjoner i filmen «Life Aquatic With Steve Zissou». Libæk selv er både overrasket og glad for at musikken hans blir satt pris på av nye generasjoner. Enkelte har påpekt at han aldri har fått sin rettmessige heder av «Det offisielle Norge», men han har en høy stjerne blant de som virkelig teller: Platesamlerne, filmnerdene og seilskuteentusiastene. 

"Snowflakes" er ikke tilgjengelig digitalt, men her er en versjon av "White Midnight" som Sven Erik Libæk spilte inn noen år senere med sitt Sven Libaek Orchestra: 

White Midnight

Sven Erik Libæks karriere i punkter: 

 

- Som barn og ungdom hadde Sven Erik Libæk mer enn 40 roller ved Inga Bjørnsons barneteater i Oslo. Han debuterte som filmskuespiller i Edith Carlmars «Aldri annet enn bråk» i 1954. Allerede som fem-åring begynte han å spille piano. 

 - Deltagelsen i «Windjammer» førte til studier i klaver, komposisjon og arrangering ved Juilliard i New York.   

  

- I Australia fikk han på tidlig 1960-tall jobb som ansvarlig for «artists and repertoire» (A&R) i CBS Records. Her produserte han blant annet surfklassikeren «Bombora» med The Atlantics, i tillegg til at han oppdaget og produserte en rekke andre australske artister innen mange genre. 

- På si skrev han musikk til dokumentarfilmer, og til slutt fikk han et ultimatum fra CBS: Sats på en karriere i plateselskapet eller gå dine egne veier. Heldigvis satset han på en karriere som komponist. 

- I 1974 skrev han musikk til marihuanamusikalen «Grass». 

- Fra 1977 til 1994 bodde han i Los Angeles, der han ledet sitt eget 38-manns orkester, som spilte inn en rekke easy listening-versjoner av kjente hits. 

- Tilbake igjen i Australia laget Libæk musikk til helaftens tegnefilmer av animasjonsstudioet Hanna-Barbera. 

Pat DiNizio

I dag kom den triste beskjeden om at Pat DiNizio døde 12. desember. Han var hovedfigur i det amerikanske bandet The Smithereens. Albumet de ga ut i 1986, "Especially for You", er et av mine favorittalbum fra 80-tallet. Noen av høydepunktene herfra er "Strangers When We Meet", "Behind the Wall of Sleep" og ikke minst "In a Lonely Place", der Suzanne Vega koret. Men grunnen til at jeg nevner Pat DiNizio her, er at The Smithereens også ga ut et julealbum, "Christmas with The Smithereens" i 2007. Det er ikke en klassiker, men jeg liker det. Platen var neppe favorittalbumet til DiNizio, eller det han la mest arbeid i, men det fortjener en lytt eller to hver jul. Bandet skrev tre låter selv på platen, og fylte opp resten med blant annet ""Christmas" av The Who (fra "Tommy") og låter av The Beatles og The Beach Boys.

Chanuka

I kveld starter årets Chanuka-feiring. På søndag viste NRK2s Hovedscenen en dokumentar om de jødiske komponistene som skrev mange av de mest kjente amerikanske julesangene, som "White Christmas" og "The Christmas song". Dokumentaren er tilgjengelig på NRK nett-Tv de neste to årene, se Drømmen om en jødisk jul.

I dokumentarfilmen er det en som lurer på hvorfor disse komponistene ikke også kunne skrevet i alle fall en minneverdig chanuka-sang. I fjor gikk jeg gjennom noen fra min egen samling, men glemte et par i farten.

Sangerinnen Sharon Jones døde i slutten av november i fjor, 60 år gammel. Jeg kjenner henne best fra det spenstige albumet "It's a Holiday Soul Party" fra 2015, der hun som vanlig ble backet av The Dap-Kings. Åpningssporet "8 Days of Hannukah" burde tilfredsstille alle krav til en skikkelig chanuka-sang å starte feiringen med.

Kanadiske The Barenaked Ladies har også gjort en innsats for å skape en musikktradisjon rundt chanuka-feiringen. De hadde med hele tre chanuka-sanger på julealbumet "Barenaked for the Holidays" i 2004. Best av disse er "Hanukkah Blessings". Her er den i en live-versjon:

Tradisjonen med å brenne en cd med julesanger til venner og bekjente, ser ut til å være brutt for godt. Folk som tidligere hadde robuste cd-hyller i stuen som de gladelig viste frem, har kapitulert etter press fra omgivelsene. Cd'ene er pakket ned i kartonger og forvist til en kjellerbod eller et loft. Litt halvhjertet laget jeg likevel en samling for meg selv. Den er nokså konvensjonell egentlig, ikke mye tid gikk med, hverken til utvelgelse eller til å bestemme rekkefølgen. Slik er den (med noen lytteeksempler lenger nede):

1. Jimmy Smith: God Rest Ye Merry Gentleman
2. Danielle Dax: Blue Christmas
3. Rilo Kiley: Xmas Cake
4. Tom Lehrer: A Christmas Carol
5. Garness: Fangens julekveld
6. The Sinatra Family: I Wouldn't Trade Christmas
7. I am Kloot: Sunlight hits the snow
8. Engerdahl og Stordahl: Jul i stuen
9. Sunturns:The Sun Turns
10. John Denver: Aspenglow
11. Pearlfishers: Snowboarding
12. The Jaynells: I'll Stay Home New Years Eve
13. Patty Surbey with The Canadian V.I.P.'s: I Want A Beatle For Christmas
14. Jethro Tull: First Snow on Brooklyn
15. Paul and Paula: Holiday Hootenanny
16. Heater Noel: Santa came on a nuclear missile
17. Majorstuen: Juledrøm
18. Cee Loo Green: White Christmas
19. Artisan: Days Of Holly And Mistletoe
20. Carlo Poddighe: Let it snow, Let it snow, Let it snow
21. Thurl Ravenscroft: You're a mean one mister Grinch
22. Peggy Lee: Happy Holiday
23. Mark Kozelek: Christmastime is here
24. Glasvegas: A Snow Flake Fell (and it felt like a kiss)
25. Julehilsen fra Ann-Margret

Så er tiden kommet da man kan spille julemusikk uten at naboer og familie får reagere. Selv var jeg usikker på om jeg skulle kjøpe noen juleplater i år. Usikkerheten varte helt til jeg begynte å undersøke årets utgivelser i begynnelsen av november. Få minutter etter kjente jeg blodet bruse, og en halv time senere var jeg direkte svimmel: Det ser virkelig ut til å komme veldig mange spennende juleplater i år. Såpass mye må lyttes til disse intense desemberdagene, at jeg ikke rekker 24 oppdateringer av «Noen burde sagt at det var jul» denne adventstiden. Men noen skal det bli.

Som vanlig kom det ut flere juleplater på Record Store Day på Black Friday, og av disse har jeg størst tro på «A Tav Falco Christmas». Tav Falco har spilt inn platen i Sam Phillips Recording Service i Memphis, og selv om låtvalgene er tradisjonelle, forventer jeg at arrangementene ikke er det.

En som ikke satser tradisjonelt er Sia, som rett og slett har gått hen og spilt inn ti splitter nye julesanger. Jeg er ikke særlig fristet til å lytte til Sia ellers i året, men juleplaten hennes virker lovende etter et par lytt.

Hovedøen Social Club er blant de norske artistene som kommer med juleplate i år. Hovedøen Social Club kan kanskje bare ett trick, nemlig å kubanifisere kjente låter, men det tricket funker bra. Vi i Nordpolen musikklubb gir ut Sven Erik Libæks «Snowflakes» i år, og det kommer jeg selvsagt tilbake til. Av de andre norske utgivelsene ser jeg mest frem til Hilma Nikolaisens «Merrily, Merrily». Som kjent ga hun ut den minneverdige julesangen «Ring Ring (Bring It On)» for et par år siden.

Ellers i desember skal fanklubbplatene til The Beatles nyutgis i en pen boks til en høy pris. Chris Isaak gir ut et opptak fra en julekonsert i 2004, og den kommer både på cd og dvd. Real Gone Music fortsetter sitt arbeid med å gi ut juleplater primært fra 1960-tallet, og selskapet er nå oppe i over 40 titler.

Av årets samleplater har jeg så langt hørt på «Christmas Up North», en titommer med et fremragende utvalg med kanadiske artister. Plateselskapet RWA har laget en teaser: 

Det blir også spennende å se hvilke artister som brått og uventet legger ut julelåter på nettet, noe som er blitt en tradisjon. Før måtte juleplater spilles inn tidligere på året for å nå deadlines hos platepresserier, nå kan artister smyge dem ut på markedet digitalt få dager før jul. I fjor slapp norske Okay Kaya, som mange av oss nå kjenner for rollen som Anja i "Thelma", ut "Holiday Song" på lille julaften.