Jeg begynte første post av året med å sitere Hilma Nikolaisen: "The World Is More Fucked Up Than Ever". Jeg burde lagt til at i samme låt, "Baby Baby (The One and Only Jesus)", heter det senere: "Mother Mary, What a mess/ But the mess mess is more magic than ever". Disse kontrasterende følelsene har virket samtidig julen 2025.
Uansett: Det er en helårsbeskjeftigelse å holde oversikten over det som gis ut av juleplater. I tillegg er det så mye annet man skal lytte til, så her kommer en kjapp oversikt over årets desemberoppdagelser.
Årets to store julealbum kom fra Rogaland: Nevnte Hilma Nikolaisen, i tillegg til Tønes. På Tidal testet jeg de første låtene på albumet "I år gjør med det heilt enkelt", og ble plutselig lykkelig fordi det var søndagsåpne butikker. Platen ble kjøpt prompte på Big Dipper. Låtene på albumet skildrer de menneskeskapte problemene ved julefeiringen, både reelle og innbilte. Det er svært gjenkjennbart. Blant de mange lattervekkende låtene er det også et inderlig innslag med tekst av Ingar Hovland:
De fire singlene fra Snowflakes Christmas Singles Club ble borte i posten i år.
Men mine gamle favoritter Dubstar slapp en digital julesang halvveis inn i desember:
Transmissions julesending ble sendt for siste gang på direkte radio. Forhåpentlig skal Bluesasylet fortsette i mange år fremover. I sistnevntes julesending oppdaget jeg "Willing and Able" av Helene Smith:
Det ble flere minneverdige julekonserter i år: Et privat arrangement i et platestudio, Frode Grytten Beat Band på Parkteateret, minikonsert med Hilma Nikolaisen på Big Dipper, (men dessverre ikke den ordentlige julekonserten på Nasjonalbiblioteket), Symre med venner på Kunstnernes Jur: No Æ Det Joli Au. Tittelen er hentet fra et stev som var et nytt bekjentskap for meg. Jeg har siden lyttet til en rekke versjoner av den, og jeg har inntrykk av dette er blant de kanoniserte tolkningene:
Nordpolen musikklubb utførte sitt årlige oppdrag som jule-dj-er på Big Dipper. En låt som overraskende nok skapte nær hysteri i butikken, var en ukjent låt fra 80-tallet:
Jeg vet lite om denne utgivelsen, men det skal undersøkes ved første anledning. Mens vi sto bak platespillerne, la jeg merke til en singel i julekurven av The Delines, "Christmas in Atlantis". Jeg trodde den var ny, men det viste seg at den ble gitt ut for to år siden. Det er en fargerik skildring av tidenes mest ubehagelige julefest:
Ellers kom det ut bra julesanger fra The Coral, norske King Hüsky, og filmmusikken til "Oh.What.Fun" hadde glimrende versjoner av kjente og mindre kjente julesanger, fremført av blant andre Sharon Van Etten, Fleet Foxes og Jeff Tweedy. Dessuten hørte jeg for første gang nå oppløste Reigning Sound og deres "If Christmas Can´t Bring You Home", som ble utgitt på Norton Records i 2004:
Noen få ord om Hilma Nikolaisens juleplate "Hear Hear (Songs for the baby Jesus Season)":
De fleste av sangene på Hilma Nikolaisen juleplate har vært med oss en stund. Den første kom i 2015, deretter kom det en ny låt annethvert år frem til 2019. Derfra og ut har det blitt utgitt en årlig.
Låtene har blitt innspilt i november. Det er som kjent uvanlig for juleplater, som av praktiske årsaker vanligvis spilles inn i varmere årstider. For å ha nok låter til et album, er to av låtene nye av året, og de er innspilt i mai (mener jeg å ha hørt).
– Mine vinter/julelåter har vært forsøk på å skape noe ganske spontant – noe presist lydspor til livet her og nu – i enda større grad enn når jeg lager et album, sa Hilma Nikolaisen til Nps Music i 2019.
De tidligere års låter har vært utsøkte, men hvordan virker de sammen? Selv om sangene er spilt inn til ulike tider og i forskjellige studio, låter det som et helhetlig album. Den første låten som ble sluppet i år, "Hark Hark" virket umiddelbart litt svak, men den har vokst ved gjentatt lytting.
Stiften treffer platen og lytteren blir overrislet av drømmeaktig, mild psykedelia. Tekstene er poetiske med tidvis original billedbruk, uansett om låtene er på norsk eller engelsk.
"Merrily Merrily" er en nøktern ønskeliste i sterk motsetning til Destiny's Child og deres grådige materialisme på "8 Days Of Christmas". De små gleder finnes, er et gjennomgående tema på platen: "The sight of the woods in the morning, coffe and bagels and creamcheese, that is what I wish for. I "Hør Hør" er det "et glass, en blås, en hvil" som er det saliggjørende.
Jeg føler at det refereres til andre låter ved flere anledninger. "White Season Blue" sender tankene til NRBQ og deres "Merry Christmas". Det er opplagt, siden begge henter elementer fra "Pet Sounds". "Baby Baby (The One and Only Jesus)" får i alle fall meg til å tenke på Greg Lake og "I Believe in Father Christmas". Den forbindelsen er nok mindre opplagt.
Hvor mange albumklassikere finnes det innen julemusikken? Jeg har ikke telt, men det kan neppe være mer enn 20. Kanskje under ti. Hilma Nikolaisens julealbum er der oppe med de beste. Jeg får riktignok ikke helt taket på en av de nye låtene, "Do You Know It's Christmas?". Samtidig hører det med til et perfekt albums dramaturgi, at en låt skal være noe anonym, for å gi pusterom og å fremheve resten av materialet.
Hvis verdens juleplateentusiaster oppdager dette albumet, burde Hilma Nikolaisen ha travle desembermåneder foran seg. "To be continued" står det på coveret, og det er noe av det mest gledelige jeg har hørt på lenge.
Blant alle ting man skal gjennom i løpet av julen, må jeg alltid se "Juleglede i Nashville", eller CMA Country Christmas som er det opprinnelige navnet. Jeg har egentlig ikke analysert hvorfor. Selv om det angivelig er kremen av dagens countrymusikere som opptrer, har jeg sjelden hørt om noen av dem. Det musikalske utbyttet er lite. Musikken låter veldig polert, og det er lite av det jeg ville kalt countrymusikk, selv om cowboyhattene er til stede i høyeste grad på scenen og i salen. Fremføringene er kompetente, men uten nerve. Mange synger med lengsel om den enkle julen de husker der hjemme. Programmet gir meg ingen julestemning, det er veldig amerikansk og litt glorete til tider.
Tankene begynner å vandre under showet, og jeg tenker at jeg heller brukt tiden på å høre på litt god countrymusikk.
I rettferdighetens navn skal det sies at i årets utgave var det en bra versjon av Merle Haggards "If We Make It Through December", fremført av bandet Little Big Town. Dette er åpenbart en låt som finner resonans i den verden vi lever i. Wainwright-familien spilte den da de opptrådte hos Jimmy Kimmel i desember.
Jeg har skrevet tidligere om country-julelåter her. Og det er selvsagt flere som kan trekkes frem. Ira og Charlie Louvin ga ut "Christmas with the Louvin Brothers" i 1961. Platen hadde opprinnelig et flott julekortaktig cover, som dessverre ikke er videreført på senere versjoner. De to brødrene var svært gudfryktige, men ikke så flinke til å følge de ti bud. Juleplaten deres består for det meste av religiøst materiale, som "The First Noel":
Ingen av de innspillingene som nevnes her er under 50 år, så kanskje er jeg mer reaksjonær enn den mest stereotypiske countrylytter. Selvsagt har jeg også Kacey Musgraves i samlingen, og juleplaten hennes er hyggelig nok den, men det er noe med lydbildet på gamle countryinnspillinger som er voldsomt appellerende. Vel kan det litt mange skillingsviser til tider å lytte seg gjennom. Fedre er som oftest fraværende. George Jones skrev om det i tårepersen "Lonely Christmas Call", men her er han mer optimistisk i "New Baby For Christmas" fra 1957, selv om han nylig er blitt sveket:
Red Simpson ga ut et herlig album i 1973, der alle låtene omhander julen til en yrkessjåfør, "Truckers' Christmas". Hver låt får en introduksjon av artisten selv, også denne instrumentalen:
Cameo-Parkway var det elegante navnet på et plateselskap i Philadelphia, som eksisterte i drøye ti år. Selskapets artiststall ga ut plater i en rekke genre: pop, soul, easy listening, country, R&B, doowop og humor. Og best av alt: Mange av dem var juleplater. I tillegg til en og annen nyttårssang. For eksempel denne fra fra hjemmesitterne The Jaynells. Låten er fra 1963 og Curtis Mayfield spiller piano.
Chubby Checker og Bobby Rydell var selskapets store artister. De to ga ut julesanger sammen, men disse er ikke blant de mest interessante.
Om du ikke har noe prinsipielt imot easy listening, vil du finne mye interessant i katalogen til Cameo-Parkway. Her er "Joy To The World" av orkesteret med det flotte navnet International Pop Orchestra:
Plateselskapet startet i 1956 under navnet Cameo, og to år senere kom avleggeren Parkaway. Fra 1962 ble de til ett selskap. Grunnleggerne var låtskriverne Kal Mann og Bernie Lowe. Året etter at de startet selskapet, hadde Elvis en hit med duoens låt "(Let Me Be Your) Teddy Bear." De skrev også flere hits for sitt eget selskap, men rundt 1964 trakk de seg ut fra plateselskapet. The British Invasion var en av flere grunner til det.
Bob Seger ga ut sine fem første singler på Cameo-Parkway, sammen med bandet The Last Heard. Dette var på slutten av selskapets levetid, da Neil Bogart hadde tatt over, mannen som senere skulle få suksess med tyggegummipop på Buddha records og disco på Casablanca. Det er meget hørbart at Seger på denne tiden var sterkt influert av James Brown. Og kompet er helt usannsynlig groovy.
18 juleinnspillinger finnes på samleplaten "Cameo Parkway Holiday Hits". Jeg avslutter med en av de beste. Bluegrassbandet Bob Johnson and the Lonesome Travelers ga i 1963 nytt liv til den ellers litt deprimerende "Auld Lang Syne":
For noen år siden gikk jeg gjennom Bing Crosbys omfangsrike juleplateproduksjon her. Hans kollega og konkurrent Frank Sinatra ga også ut flere juleplater, som man stadig finner i butikkene, om enn ikke alltid med originalcover eller originaltittel, for ikke å si med den opprinnelige låtrekkefølgen. Senest denne uken i en platebar bladde jeg gjennom Sinatra-juleplater av ukjent opphav.
Her skal jeg prøve å rydde opp i den litt forvirrende juleplateproduksjonen til Sinatra, for egen del og forhåpentlig for andres.
Det var kollegaen og konkurrenten Bing Crosby som fikk førsteretten på mange av de kjente julesangene. Men Sinatra har også en bunke med julelåter skrevet spesielt for ham. Ingen av dem ble store hits, men flere må kalles klassikere innen julemusikken.
Francis Albert Sinatra begynte platekarrieren i 1939 med Harry James Orchestra. I 1944 hadde han en hit i USA med "White Christmas", to år etter at Bing Crosby ga den ut. Sinatra var den store favoritten til tenåringsjentene i bobbysox-kulturen, og de sendte den til niendeplass på Billboard-listen.
Sinatra hadde også juleinnspillinger med på såkalte V-discs, plater som ble sendt rundt til amerikanske soldater der de var stasjonert. Denne praksisen begynte i 1943 og varte til 1949. Her er en julemedley fra en slik innspilling.
"Christmas Songs by Sinatra" kom i 1948 og var et julealbum i navnets opprinnelig betydning: Fire 78-plater samlet i et album. Noen av sangene var spilt inn samme år, andre var tidligere gitt ut som singler.
Det er verdt å merke seg at på "Have Yourself a Merry Little Christmas" synger han tekstlinjen "Someday soon, we all will be together, If the fates allow, until then we'll have to muddle through somehow". Ti år senere syntes han det var for deprimerende, og ba tekstforfatteren skrive det om til noe mer muntert. Han fikk da endret siste setning til "hang a shining star upon the highest bough"
Norskættede Axel Stordahl var arrangør, og på enkelte låter lurer et tett sammenvevd kor bak crooneren, en lyd som mange forbinder med Disney-filmer fra samme periode. Platen kom på slutten av Sinatras første periode som stjerne. De neste fem årene skulle han gå inn i en periode med dalende popularitet.
Samme år hadde han også en originalskrevet julesang på singlen "Christmas Dreaming (A Little Early This Year)". Denne vemodige låten har dukket opp på senere versjoner av albumet.
I 1950 ga Sinatra ut en versjon av "Let it Snow! Let it Snow! Let it Snow!" sammen med The B. Swanson Quartet. Karrieren hadde tatt seg opp igjen da Sinatra gjorde sitt neste fremstøt mot julemarkedet. "Christmas Waltz" fra 1954 er hans første juleklassiker. I første omgang ble den kun b-siden på en nyinnspilling av "White Christmas".
Denne låten ble også spilt inn på nytt til "A Jolly Christmas With Frank Sinatra". Det albumet kom i 1957, under Sinatras gullalder på Capitol Records. Side en ble viet til verdslige sanger, side to til sanger med et religiøst fundament. Det er nok dette albumet de fleste har fått i posen om de har bedt om en Sinatra-juleplate i plateforretningen. Det solgte jevnt og trutt hver jul til langt utover 60-tallet. "Mistletoe and Holly" er Sinatras andre juleklassiker, der han i tillegg er kreditert som en av låtskriverne:
Vi spoler frem til 1964. Sinatra sliter med å holde seg relevant som artist. I 1960 startet han sitt eget plateselskap, Reprise Records. Han ga ut en mengde album. Tidlig på året i 1964 spilte han inn temaalbumet "America, I hear you singing" med Bing Crosby og Fred Waring and his Pennsylvians. Noen måneder senere gjentok de samarbeidet med julealbumet "12 Songs of Christmas". Fred Waring hadde mange år tidligere gjort en av tidenes sprøeste innspilinger med Dry Bones, men i 1964 var det liflig easy listening det gikk i.
At Bing og Frank kunne fungere godt sammen, hadde verden sett før, for eksempel i den minneverdige duetten de gjorde i "High Society" i 1956. Hvor mye tid de to tilbragte sammen i platestudio i 1964 er likevel usikkert. De tre artistene gjør noen nummer hver for seg, og et par sammen. Sinatra synger den tilbakeskuende "An Old-Fashioned Christmas", men hans beste øyeblikk er versjonen av "I Heard the Bells On Christmas Day", basert på Henry Wadsworth Longfellows dikt.
Det er et flott album i sin genre, med et vakkert coverbilde av en snølagt fjellandsby. Yngre folk var nok mer interessert i juleplaten til The Beach Boys fra samme år. Platen kom likevel på niendeplass på Billboards juleliste, men har aldri blitt nyutgitt som en selvstendig utgivelse. Samarbeidet med Crosby og Sinatra er mest fremtredende på den muntre avslutningslåten "We Wish You The Merriest".
Fire år senere prøvde Sinatra seg på en juleplate igjen, "The Sinatra Family Wish You a Merry Christmas" fra 1968. Denne gangen ville han modernisere seg ved å hente inn sine barn. I platekjøpernes øyne var Nancy Sinatra den største stjernen på den tiden. Sinatra har kastet dressen på coverbildet og ikledd seg en raff, hvit høyhalset genser, som matcher de hvitkledde ungene Nancy, Tina og Frank Jr. Alle får sine solonummer, og sammen gjør de noen humoristiske låter. Det er et morsomt album som jeg har skrevet om tidligere her. Samme år hadde Frank Sinatra tolket samtidens heteste låtskrivere som Joni Mitchell og Jimmy Webb. Og det er Webb som står bak Frank Sinatras tredje og aller siste juleklassiker, "Whatever Happened to Christmas":
Og dermed var det slutt for Frank Sinatras juleplater. Vi kunne selvsagt nevnt hans versjon av Irving Berlins "I've Got My Love to Keep Me Warm" fra 1961, selv om det egentlig ikke er en julesang. Dessuten finnes det en bemerkelsesverdig versjon til av "Silent Night", den tredje versjonen han spilte inn. Den ble gjort i 1991, syv år etter at platekarrieren var offisielt over. Versjonen ble spilt inn til en veldighetsplate til inntekt for et barnesykehus. Nancy støttet ham inn i studio, og Frank jr. spilte piano.
Kynikere vil si at dette er lyden av en sanger som burde gitt seg for lengst. Andre vil hevde at dette er en gripende versjon av en mann som er gammel og mett av opplevelser.
Hvis man ikke har fått nok, kan man jo også finne noen av julens TV-spesialer Frank Sinatra deltok i. For eksempel denne fra 1957 sammen med Bing Crosby:
Ti år senere gjorde han han et TV-show til jul sammen med Dean Martin:
Nordpolen musikklubb er historie, det har vært på alles lepper denne høsten. Her er vår historie, som jeg skrev den i omtrent denne versjonen til juleheftet Sagenejul i 2023:
Nordpolen musikklubb – pisker opp julestemningen!
Det finnes plateselskap som kun gir ut musikk i en sjanger. Men det er ikke mange som bare satser på julemusikk. Det gjør Nordpolen musikklubb, som i år gir ut sin tiende julesingel.
Altfor mye julemusikk høres ut som den er konstruert på klisjeverkstedet. Det er lett å forstå, prøv selv om du finner noen originale innfallsvinkler til en julesang! Men noen klarer å frigjøre seg fra konvensjonene om hvordan en julesang skal være. Det er slike artister Nordpolen musikklubb ønsker å gi ut plater med.
Det var i 2014 vi, Geir Henning Hopland og Jan Thomas Hasselgreen, startet vårt virke i julemusikkens tjeneste. Geir Henning hadde lenge ønsket å drive plateselskap, men hva skulle profilen være? Jeg samlet på juleplater og kunne knapt vente til den datoen da det ble legitimt å spille dem høyt. Selvsagt ville jeg bli kompanjong i plateselskapet og sende favorittjulesanger ut i verden! Vi bestemte oss for å gi ut en vinylsingel hvert år, og det i 300 nummererte eksemplarer.
På musikkhistorisk grunn
En kveld på Simpson pub laget vi en lang liste med navneforslag.
Nordpolen musikklubb var det eneste brukbare. Navnet ga seg selv. Vi bodde begge like ved Nordpolen-krysset. Her hadde vi klippet oss, leid video, spist middag og kjøpt juletre. Vi visste også at strøket oste av musikkhistorie i fortid og nåtid – både fine ting og det stikk motsatte. Junipher Greene startet på gamle Sandaker skole i 1966. Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys hadde vi selv observert på FAU-møte på Nordpolen skole. BigBang ble i 2004 frastjålet musikkutstyr foran øvingslokalet ved Prix-butikken. Tragisk nok døde Jokke Nielsen i nabolaget i oktober i 2000. Et diskoskast lenger nede hadde deLillos spilt sin debutkonsert på klubben The Wall bak Soria Moria. Og i en periode kunne man ikke besøke Mr. Pizza i Torshovgata uten å møte Backstreet Girls. Slik kunne vi fortsatt tilbake til Jolly Kramer Johansen og Inger Jacobsen.
Sonjas sang
Vår første utgivelse ble en låt jeg hadde spilt inn fra radioen i 1991, uten intro, og siden hatt et sterkt forhold til: “Jeg gleder meg ikke til jul i år”. Det hadde tatt meg flere år å finne ut at artistens navn var Sonja.
Gradvis nøstet vi opp historien om Sonjas mystiske låt. Den stammet fra en tekstkonkurranse i Det Nye i 1963, der unge talenter skulle oppdages. Noen eldre tekstforfattere prøvde å infiltrere konkurransen med tekster fylt med ord som ”rock”, “snackbar” og “twist”, men unge Bodil Sivertsen ble en av vinnerne med teksten “Jeg gleder meg ikke til jul i år”. Under arbeidet med utgivelsen fikk vi tak i alle involverte: tekstforfatter Bodil (som var psykolog i Los Angeles med autisme som spesialfelt, og derfor ble fagkonsulent på filmen “Rain Man”), komponisten Torvinn Midtlie og til sist – selveste Sonja Bjønness (hun hadde forlatt musikkbransjen som 18-åring i 1965 og ikke sett seg tilbake).
De fleste av våre første utgivelser medførte en del detektivarbeid. Hvem var det som spilte fløyte med unge Radka Toneff i opptaket fra lille julaften 1971 vi hadde funnet i NRK-arkivet? Hva var historien til Oslo-gutten Sven Erik Libæk, for seilskuteentusiaster mest kjent fra filmen “Windjammer”, som hadde havnet i Australia og blitt en høyt skattet komponist? Vi fant raskt ut at folk flest husker dårlig hva de gjorde for 50-60 år siden. Så hender det at vi treffer på et ordensmenneske som har tatt vare på sin gamle 7. sans, og ting faller på plass.
De første årene holdt vi oss til norske artister og godbiter fra arkivet. Vi trodde egentlig at vi skulle fortsette med det, men det finnes ikke mer å grave frem etter vår erfaring. De senere år har vi gitt ut utenlandske artister. Det viser seg at et selskap i Norge med begrensede ressurser kan få lisensiert musikk fra mer etablerte selskap. Vi har gitt ut artister som er store i visse miljøer: Poly Styrene, Loudon Wainwright III, Gruff Rhys og The Raveonettes.
Årets utgivelse er “I Don't Intend To Spend Christmas Without You” av amerikanske Margo Guryan. Få la merke til henne da hun ga ut sitt eneste album i 1968, men heldigvis fikk hun anerkjennelse i god tid før hun døde i 2021.
Rett i sikringsskapet
Det er et minne som er særlig sterkt fra de årene vi har holdt på: 5. desember 2015 gikk bandet Hvitmalt Gjerde opp på en provisorisk scene på Bar Polar (tidligere Simpson pub). Vi hadde sprengt budsjettet og hentet dem fra Bergen til slippfest for Nordpolen-singelen “Dine lepper smaker jul”. Tidlig i konserten ble det en pause da sikringen gikk, men dette ble fikset og bandet fortsatte på strålende vis. Rundt 30 stykker var kommet for å overvære gratiskonserten, og stemningen var høy. Hvitmalt Gjerde hadde 3-4 låter igjen på settlisten da sikringen gikk på ny. Denne gangen viste det seg at sikringen var røsket ut og fjernet. Det var nærliggende å tro at en bister nabo sto bak. Var det mulig å være så musikkfiendtlig? Klokken var ennå ikke ti på en lørdagskveld! Vi satt der fortumlet i mørket. Bandet dro videre på byen. Betalingsterminalen var nede, og gjestene lovet å komme tilbake og betale en annen dag. I lyset fra en mobiltelefon pakket vi ned de innleide instrumentene.
Dagen etter hevdet enkelte at dette var den beste konserten de hadde vært på! Alle som var til stede, snakker stadig om denne kvelden som noe spesielt. Avbrytelsen var forbasket ergerlig, og vi skulle fortsatt gjerne filleristet gjerningspersonen – men det førte også til at denne adventskvelden huskes bedre enn de fleste.
Begrenset opplag
Fra første utgivelse har vi holdt oss til planen: 300 nummererte eksemplarer med et cover basert på gammelt julepapir. Selger vi alle, har vi vanligvis nok penger til neste års utgivelse.
Radka Toneffs "Julesang" er vår storselger, den skapte nærmest hysteri og ble utsolgt på få dager. Vi ble bedt om å trykke et nytt opplag, men nei, 300 eksemplarer er vår greie.
De siste årene har vi også skeiet ut med noe annet som hører julen til: øl, som passer til den beste julemusikken, i et samarbeid med bryggeriet Kinn. Også det selges i begrenset opplag. Sist julaften måtte du til Fauske for å få tak i den siste flasken.
"This collection will remain fresh for years" står det på coveret til samleplaten med den fiffige tittelen "Just Say Noël". Det er sant, for på mange måter er den bedre nå enn da den kom i 1996. Da hørtes den ut som en ujevn samling med artister Geffen Records hadde under kontrakt det året. I dag er platen et fascinerende tidsbilde av datidens store navn og andre som ikke helt nådde opp i det lange løp. (I tillegg tok Geffen med XTC-klassikeren "Thanks For Christmas" fra 1983 på platen, tilsynelatende uten noen spesiell grunn).
Coveret er inspirert av Phil Spectors juleplate, som må være et av historiens mest parodierte platecover etter "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Også albumets undertittel henter inspirasjon fra Spector: "A Gift For You From Geffen Records". Nå bryter det vel med noen markedsføringslover å ta penger for noe man kaller en gave. Det som er mer tvilsomt, er at albumet fremstår som en veldighetsplate. Det brukes mye coverplass til å informere om en veldedig organisasjon knyttet til Peter Gabriel, Witness. Organisasjonen kjøpte inn videokameraer som skulle dokumentere brudd på menneskerettigheter. Men det står ingen ting om at noen av inntektene fra platen går til dette formålet (Med forbehold om at skriften på cd-cover ikke blir lettere å lese med årene).
Artistene kan røffly deles inn i tre kategorier: De (forsøksvis) banebrytende, de inderlige og tradisjonalistene. I første gruppe finner vi Sonic Youth, The Roots, Elastica og Beck (som i år har spilt julekonsert sammen med Wainwright-familien). Sonic Youth høres ut som de ikke vil være med på platen, og med barnslig trass gjør de en sur versjon av Martin Mulls "Santa Doesn't Cop Out On Dope", som knapt henger sammen. Thurston Moore slenger ut "Merry Christmas David Geffen" helt mot slutten. Beck gjør en eksperimentell chanuka-låt med bra onelinere som "Keepin it real like a spray-snow tree".
Høydepunktet er The Roots sin versjon av "Millie Pulled a Pistol On Santa". Det er en mørk historie om incest og drap, som De La Soul ga ut i 1991. The Roots har ikke endret noe av teksten, men det musikalske uttrykket er mye dystrere enn hos De La Soul:
Blant de inderlige innslagene finner vi sanger av Aimee Mann, Remy Zero, Wild Colonials og The Posies. Førstnevnte gjør "Christmastime" sammen med ektemannen Michael Penn. Han skrev sangen med Jon Brion til Paul Thomas Andersons debutfilm "Hard Eight" samme år. Den dukket opp i en ny versjon på Aimee Manns juleplate i 2006.
The Posies spiller en låt som fortjener å trekkes frem. "Christmas" er skrevet av den nokså ukjente Florence Dore da hun var med i i bandet Myrtle på 80-tallet. The Posies plukket opp låten fra bandet Fuzzy. Såvidt jeg vet ga ikke Dore den ut selv før flere år senere. Hun er i dag litteraturprofessor, forfatter og musiker med tre album bak seg.
Blant tradisjonalistene på platen er Southern Culture on the Skids, Ted Hawkins og The Musical Cast of Toys Featuring Wendy & Lisa. Glem hva Wendy og Lisa gjorde sammen med Prince, dette høres ut som hva du forventer av et musikalnummer. Den vasne balladen er skrevet av Trevor Horn og Hans Zimmer. Fenomenet Ted Hawkins var en slags moderne Leadbelly, som gikk inn og ut av fengsel fra ung alder av. Han livnærte seg som gatesanger, ble oppdaget av arkivarer og plateselskap, og fikk en viss suksess i Europa, spesielt i Storbritannia. Han fikk gitt ut ett album for Geffen, men døde året før dette juleabumet kom ut. Som en siste hyllest fikk hans versjon av "Amazing Grace" avslutte dette julealbumet.
