Årets utgivelser

Så var det nesten over, og som vanlig gikk det altfor fort. Det er mange år siden jeg har kjøpt så få juleplater, men jeg har fått lyttet på en del kjøp fra tidligere år. 

Det eneste jeg kjøpte av nye album var "Seasonal Shift" av Calexico. Dette er et band jeg kjente best fra deres julesang "Gift X-Change" på samlealbumet "It’s a Cool Cool Christmas" (2000).  I ettertid føles det som jeg i ren juleeufori har vært rundhåndet med klassikerstempelet de siste årene, men Calexicos album er det lite å utsette på. Her er det flotte, nyskrevne sanger som inneholder mer enn de forslitte frasene om julen, samtidig som bandet klarer å oppdatere flere av de gamle traverne. Uttrykket utvides av et velvalgt utvalg gjesteartister, alle nokså ukjente. Selv har jeg hatt "Mi Burrito Sabanero" på hjernen nærmest hele desember. På slutten kjøres den i reprise som akkompagnement til julehilsener fra hele den vestlige verden, og da er det bare å gi seg over. 

Roger McGuinns juleplate hadde jeg kjøpt om den hadde dukket opp i fysisk forstand et eller annet sted, men inntil videre får jeg strømme den. Så vidt jeg har skjønt, har han spilt inn en tradisjonell låt hver jul de siste årene, og i år var det nok til et helt album. Det er vel knapt en låt under 100 år representert. Albumet heter rett og slett "Merry Christmas" og er preget av McGuinns karakteristiske stemme og ulike strengeinstrumenter. Det er alvorstungt og fint.

Countrysangeren Charlie Pride, i dette selskap mest kjent for albumet "Christmas In My Home Town" fra 1970, døde av Covid-19 12. desember. 

Det nederlandske selskapet Snowflakes Christmas Singles ga ut tre singler som vanlig. Singelen til Jetstream Pony er nok den jeg har spilt mest.

Loudon Wainwright III var Nordpolen musikklubbs utvalgte artist i år, og det ble en meget vellykket utgivelse. Han gjorde også en digital julekonsert foran den utente peisen hjemme, der han sang alt han har av julerelatert materiale, pluss noen covere, et esssay av faren, Loudon senior, og et dikt av John Betjeman.

Et par bruktkjøp ble det også. Tennesee Ernie Ford kjenner jeg bare fra en sang: Sixteen Tons. Er det en grunn til det? Innholdet på juleplaten var i alle fall ikke i den stilen, det var en mer en sakral juleplate som jeg strengt tatt ikke har fått satt meg ordentlig inn i.

Midtveis i desember slo det flotte coveret til Kelly Finnigans "A Joyful Sound" mot meg på Big Dipper, men det er en plate jeg ennå ikke har fått kjøpt, selv om alt tyder på at den er fantastisk.  

Et nytt bekjentskap var Lisa Mychols. Jeg aner ikke hvor hun har vært hele mitt liv, for hun ga ut sitt første julealbum i 1991 og har sluppet flere julesanger siden. I år ga hun ut en cover av Brenda Lees "Christmas Will be Just Another Lonely Day" – en låt som selvsagt har fått ny aktualitet i år.

På juleshowet til Sheila B. på WFMU på 1. juledag gjorde jeg noen minneverdige oppdagelser. Først  U.S. Girls, som ga ut julesangen "Santa Stay Home" digitalt på 4AD i år. Dette er en julesang for vår tid. Den handler ikke om smittevern, men om at verden ikke trenger det nissen har å tilby, "presents don’t mean shit" når polene smelter. Nissen bør heller bli hjemme, ta av seg kostymet og lære seg selv å kjenne.  

På det nevnte programmet hørt jeg for første gang en pakistansk julesang. "Happy Christmas" er hentet fra filmen "Society Girl" fra 1976 og fremføres av Naheed Akhtar. Julefester har jeg ikke savnet noe særlig, men akkurat denne festen skulle jeg gjerne fått med meg: 

Årets artist: Loudon Wainwright III

I år ga Nordpolen musikklubb tre låter av den amerikanske visesangeren Loudon Wainwright III. Singelen kommer 50 år etter at han debuterte som plateartist.

Loudon Wainwright er ikke en man vanligvis tenker på som en juleartist. Men den våkne lytter kan finne rundt et halvt snes julerelaterte sanger fordelt utover hans produksjon – i tillegg til en sang om thanksgiving og en om chanuka. Wainwright har også medvirket på julekonserter med sin musikalske familie.

Singelen åpner med «Christmas Morning», som uten å overdrive må kunne kalles en av de beste julesangene som er skrevet overhodet. Den ble spilt inn til albumet «Social Studies» i 1999, der alle låtene opprinnelig ble skrevet på oppdrag for National Public Radio, som kommentarer til dagsaktuelle tema. Sangen starter med en triviell hjemmesituasjon, men sveiper så uanstrengt over til Midtøsten og trekker linjer tilbake til den kristne julens opprinnelse og budskap.

«I'll Be Killing You This Christmas» er fra Wainwrights album fra 2014, «Haven't Got The Blues (Yet)». Melodien parafraserer «I’ll Be Home For Christmas», mens teksten er en kommentar til amerikansk våpenlovgivning.

Platens b-side, «This Year», ble først utgitt på albumet «Therapy» i 1989. Det er en sørgmodig oppsummering av et år som har vært en stor fiasko. Men hovedpersonen bedyrer at neste år skal bli så mye bedre.

Låtene er fra henholdsvis 1999, 2014 og 1989. Dette er tre låter som føles like relevante i dag, som da de ble skrevet.

Om Loudon Wainwright III

Loudon Wainwright er ikke primært en singelartist. Dette blir den tiende singelen i hans diskografi. Han fikk en noveltyhit i 1973 med «Dead Skunk», som nådde nummer 16 på Billboard-listen, og for den tilfeldige lytter er dette fortsatt hans mest kjente sang.

Han fikk platekontrakt på slutten av 1960-tallet som «Den nye Dylan», i likhet med flere andre artister fra sitt kull. «Album I» kom i 1970, og han har gitt ut gode album helt frem til våre dager, på mange forskjellige plateselskap. I høst er han aktuell med «I’d Rather Lead a Band», et album der han tolker mindre kjente sanger fra Broadway-musikaler.

Wainwright ville opprinnelig bli skuespiller. Skuespillertalentet har han fått brukt ved siden av musikkarrieren, og han har spilt små roller i filmer av regissører som Martin Scorsese, Cameron Crowe og Judd Apatow. Sistnevnte er en stor fan og har gjort mye for å fremme Wainwrights karriere. Wainwright har også profilerte fans som David Letterman og Salman Rushdie, men han har aldri blitt en artist for det store publikum. Det har blitt hevdet at Loudon Wainwright har det mest feilstavede navnet i populærmusikken, derfor skrev han da også sangen «They Spelled My Name Wrong Again».

I Storbritannia ble han tidlig oppdaget av BBCs John Peel, og det er der han har sitt største publikum. Norge er et av de landene han regelmessig spiller i når han besøker Europa. På coveret til «Fame and Wealth» poserer han med en samling stjålne hotellnøkler, blant dem Orion Hotell i Bergen. Han har også gjort konserter her i landet sammen med Lars Lillo Stenberg. Sist Wainwright spilte i Norge var våren 2011.

I norsk sammenheng trekkes det ofte frem at Loudon Wainwright ble med på en Nei til EEC-turné i Norge før folkeavstemningen i 1972. Dette høres ut som noe som kunne avstedkommet en mengde historier fra en amerikansk outsiders synspunkt. Likevel er dette ikke en hendelse Wainwright nevner i selvbiografien «Liner notes».

Mange av sangene han er så selvbiografiske at Loudon-fans har fått et nokså inngående kjennskap til hans familie. Loudonkjennere visste via sangene godt hvem hans barn var, lenge før de trådte frem som artister – Rufus, Martha og Lucy. Også Wainwrights ekspartnere, forfedre og -mødre er blitt skildret i sangene. Sceneforestillingen «Surviving Twin», der han leser essays av faren og synger egne sanger, er tilgjengelig på Netflix.

Wainwright har også gitt ut flere julesanger enn vi har med på vår singel. Blant annet denne som han også fikk laget en lavbudsjettsvideo til:

Litt kuriosa:

Sommeren 1972 ble Loudon Wainwright III med på turné i Norge i regi av av Akmed – Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. Foranledningen var at han uanmeldt dukket opp i Oslo hos Rolf Aakervik, “Rolf Raddis”, som han hadde blitt kjent med året før i London. Bandet Rolfs Pris skulle ut på den nevnte turneen, og Wainwright ble med. 

De startet i Kristiansand og dro videre på sørvestlandet. Alle bodde privat, og lokale arrangementskomiteer sto for annonseringen, noe som medførte at det som oftest var glissent på benkeradene. Da følget ankom Stavanger, hadde de rotet vekk nummeret til den de skulle overnatte hos. Arrangøren fant musikerne dagen etter på kaien, der de hadde sovet i noen kasser.

Det ble ryddet plass i programmet for Wainwright på visefestivalen i Haugesund, der han gjorde inntrykk på mange. Etter en konsert på Orre samfunnshus måtte han si takk for seg og dra til England. Wainwright hadde akkurat sluppet sitt tredje album. Den inneholdt hans eneste singelhit, “Dead Skunk”, men den slo ikke an før året etter.

Man skulle tro at denne turneen inneholdt nok interessant materiale til en helaftens film. En amerikansk visesanger med komisk timing i tospann med en politisk bevegelse som utad ikke virket full av humør. Privat var de nok ikke så strenge. Olav H. Hauge skrev tross alt i dagboken sin etter å ha møtt ungdommene på visefestivalen i Haugesund: “Dei har mykje moro dei unge i dag”.

I 2017 kom Loudon Wainwright med boken om sitt liv, “Liner notes”. Han skriver om sine favorittbadesteder, han forteller om da han klarte å rote til den eneste replikken han hadde i “Mission: Impossible”, og mange andre små og store opplevelser. Hva skrev han så om opplevelsene på turneen i Norge? Ikke ett ord!

Her er låter av Loudon Wainwright som med litt godvilje kunne vært samlet på et julealbum: 

Eight Nights A Week
This Year

Screaming issue
Leap Of Faith
Conspiracies
Christmas Morning
Looking at the Calendar
I'll Be Killing You This Christmas
Last Day of the Year
Suddenly It's Christmas (live)
Suddenly It's Christmas (studio version)
Newt Gingrich is Running The Town
Litte drummer (with John Scofield)
Thanksgiving 

Blue Christmas

Bluesmusikken har hatt en pussig utvikling. Uten at jeg kjenner historien til fingerspissene, kan vi grovt sett si at musikkformen beveget seg fra sitt rurale opphav til å bli urban, elektrisk chicagoblues, som etter hvert fyrte opp under drømmene til unge britiske r&b-musikere. Det som føltes som spennende, original og desperat musikk forfalt så til den provoserende sedatheten som preger for eksempel Eric Claptons juleplate fra 2018, "Happy Xmas". I tillegg til at det er uhyggelig slapt fremført, lyder det unektelig litt merkelig å høre Clapton synge "White Christmas" når man vet at han ropte "Keep Britain white!" og lignende usjarmerende ting under en konsert i Birmingham i 1976. Det eneste sporet på Claptons juleplate med merkbar puls er versjonen av "Jingle Bells", der blant andre Salif Keita er kalt inn som arrangør (versjonen er ment som en hyllest til Aviici).

Men hvorfor snakke om Clapton, han er uansett ikke verdig å nevnes i selskap med de det her skal handle om. "The blues ain't nothing but a good man feeling bad" sies det, og det utsagnet viser at bluesmusikken og jul burde gå godt sammen. Lengsel og misnøye med tingenes tilstand er tross alt ingredienser som for mange hører julen til. John Lee Hookers "Blues for Christmas" oppfyller alle de nevnte kriteriene.

"Santa Claus" av Sonny Boy Williamson er en ildfull blueslåt der Sonny roter rundt i kjærestens klesskuffer etter presanger. Det blir oppstyr og både husverten og politiet kommer på døren. Hvorfor de kobles inn er ikke helt klart, men det er vel innforstått her at det er upassende for en mann å rote i en kvinnes klær? 

"Christmas Morning" av Titus Turner hørte jeg første gang i juleutgaven av Bob Dylans radioshow. Det er ikke uten grunn at han introduserte den med å si "Listen to this!", for dette var en åpenbaring. Titus Turner har en helt egen tilstedeværelse der han vrir og vender på ordene, som om de er på et språk han tar i munnen for første gang. Sangeren er kjærlighetshungrig, og det er lite annet han trenger til jul.

Charles Brown "Merry Christmas, Baby" skiller seg ut i dette laget. Han er fornøyd med alt julen har gitt ham, både materielt og romantisk. Her er det ingen desperasjon, men en cool stemning som smitter over på lytteren.

Til slutt i denne kjappe gjennomgangen av mine favorittjulelåter innen bluesgenren, er vi kommet frem til nyttår og Lightnin' Hopkins. Han viser ingen tegn på sentimentalitet i "New Year". Dette er ikke "Auld Lang Syne". Hopkins er klar for noe nytt og er rastløst på vei videre. Dessuten er gitarspillet usedvanlig fett.

Hjemme til jul

 I år så jeg for meg å begynne med en gravalvorlig tone og spørsmålet: Vil det overhodet utgis noen juleplater i år? Og hvis det kommer juleplater, vil folk i det hele tatt ha lyst til å høre dem? Men allerede tidlig på høsten ble klart at jo, det kommer juleplater. Kanskje til og med flere enn normalt, i alle fall hvis vi regner med digitale utgivelser, slik at artistene kan redde noen av inntektene de har gått glipp av i år.  

Dolly Parton var først ute, og hennes julealbum er til og med spilt inn under pandemien med smittevern i tankene. Andre utgivelser speiler samtiden med titler som "Social Christmasing" og "Still Home For Christmas". Selv om jeg her skal si minst mulig om pandemien og heller dyrke julemusikkens potensial for eskapisme, er det umulig å komme bort fra at vi har mistet noen artister som har bemerket seg innen julemusikkgenren: Adam Schlesinger (som gjorde en fenomenal jobb sist på juleplaten til The Monkees), John Prine (som blant annet skrev "Christmas in Prison") og Cristina (som sang den uforglemmelige "Things Fall Apart" på samleplaten "A Christmas Record" i 1981).

Nordpolen musikklubb gir ut Loudon Wainwright III i år, og det er en sterk utgivelse der tre av hans julesanger er samlet (skjønt, "This Year" er mer en nyttårssang). Nederlandske Snowflakes Christmas Singles gir ut sitt sedvanlige antall julesingler i år, og det er også noe å se frem til. Det meste som kommer av juleplater er selvsagt produsert på klisjefabrikken, men nye utgivelser fra folk som Roger McGuinn, Mark Lanegan, Calexico og Grant Lee-Phillips høres lovende ut. Så langt i sesongen har jeg tenkt lite på nye utgivelser, og hørt mest på julemusikk fra før 1960, som for eksempel Alabama Sacred Harp Singers: 

Vareopptelling

Da er årets juleplater innkjøpt og fordøyet. For et år det ble! Jeg startet høytiden med moderate forventninger, men julen slo til med en umiddelbar klassiker og flere andre plater å glede seg over.

Jeg hadde hørt vagt at Josh Rouse hadde slått seg ned i Spania, men ellers har jeg knapt tenkt på ham de siste ti-tolv årene. Det burde jeg nok ha gjort. I det stille har han brukt tiden på blant annet å lage det som bør bli stående som en klassiker innen julegenren. "The Holiday Sounds of Josh Rouse" har et utsøkt cover som minner om en jazzplate fra sent 1950- eller tidlig 60-tall. Innholdet er like sterkt som innpakningen. Dette er en plate med velskrevne låter preget av både letthet og lengsel. "Come Christmas time, I'm an easy man", synger Rouse. Samtidig er "Tis the season to be blue", og disse stemningsnivåene beveger han seg mellom på elegant vis. Det finnes mange musikalske sitater her, referanser til blant andre Nina Simone og Vince Guaraldi, men det er Rouses særpreg som likevel er det dominerende. Julen får frem det beste i ham, hevder Rouse, og "The Holiday Sounds of Josh Rouse" viser at det også gjelder musikalsk.

Så vidt jeg har skjønt, var Rouses metode å skrive en ny julesang hvert år, til det ble mange nok til et helt album. Den samme arbeidsmåten har Emile the Duke brukt. 

I år virker det som juleutgivelsene har fått mindre oppmerksomhet enn vanlig. Jeg har i alle fall ikke merket noe til avisoppslagene der årets juleplater anmeldes. Men Emile the Duke og hans "Jul med Aasen" klarte å stikke av med mye av den tilmålte oppmerksomheten fra norske kritikere i år, i tillegg til Magne Furuholmen selvsagt. Emile slo også til med en happening av en julekonsert på Parkteateret. Og albumet? Jeg er alltid imponert av folk som klarer å fylle en hel juleplate med egenskrevet materiale. "Jul uten penger", "Jul på puben" pluss den potensielle hiten "Jul igjen" er umiskjennelig aasensk på hans unike vis. De resterende 18 minuttene av platen er ikke fylt med hans skarpeste observasjoner, men jeg er uansett glad for at Emile the Duke valgte å gi ut juleplate.

Allerede på album nummer tre velger Molly Burch å spille inn julesanger. og et riktig smakfullt album har det blitt. Høydepunktet er hennes egen komposisjon "Holiday Dreaming". I tillegg gjør hun flotte versjoner av "Snowqueen of Texas" (som The Mamas and the Papas spilte inn på gruppens undervurderte siste album), "The Coldest Night of the Year", "The Secret of Christmas", "Hard Candy Christmas" og andre sanger som jevnlig dukker opp på juleplater, men som man man ennå ikke er blitt riktig lei. Riktignok setter Molly Burch hele platens renommé på spill med en versjon av "Last Christmas" som noen ansvarlige personer i studio burde satt ned foten for. Selve versjonen er grei nok, problemet er at hun har latt to åpenbart talentløse komikere, John Early og Kate Berland, prate over musikken. Dialogen er masete, uoriginal og umorsom, og merkelig nok er dette låten som blir brukt til å promovere platen. Men foruten dette feilskjæret er det altså en riktig bra plate, og den beste låten har altså Molly skrevet selv:

Den amerikanske komponisten og arrangøren Jherek Bischoff hørte jeg om første gang da han samarbeidet med Sondre Lerche på den sympatiske julesangen "Surviving Christmas" i 2015. Først i år fikk jeg med meg at han i 2017 utforsket julemusikken videre med utgivelsen "Chestnuts Roasting On an Open Fire Walk With Me". Den litt oppstyltede tittelen refererer selvsagt til Twin Peaks. På coveret er artisten selv avbildet i den berømte Laura Palmer i plastinnpakning-posituren, med nisselue som et tillegg. Musikken er klassiske julesanger arrangert som Angelo Badalamentis musikk til Twin Peaks. Det er ganske morsomt i de tyve minuttene det tar å spille platen. Høydepunktet er versjonen av "O Holy Night":

Jødiske komponister har vært mer opptatt av jul enn chanuka, som jeg har skrevet om før. I år kom det dog en virkelig godbit. Samleplaten "Hanukkah+" inneholder sanger fremført av både jøder og ikke-jøder. Blant artistene som deltar er Yo La Tengo, som holder sine årlige Chanuka-konserter åtte kvelder på rad. De har en av de beste låtene på platen, "Eight Candles":

Også Loudon Wainwright, som har skrevet mange julesanger du kan lese mer om her, har skrevet sin første chanuka-sang. Flaming Lips har  en sterk katalog med julesanger, og de lar heller ikke sjansen gå fra seg til å delta her.

The Monkees utga en julesingel til høstens Record Store Day. Singelen av året besto av deres to første julesanger fra henholdsvis 1960- og 1970-tallet, pluss "Undress You at Christmas" av Andy Partridge fra fjorårets julealbum. Sistnevnte låt er også med på singelen i en demoversjon sunget av Partridges datter, Holly. Singelen var ikke å oppdrive i noen av butikkene jeg oppsøkte på Record Store Day, men den dukket på mirakuløst vis opp senere i desember. Tidligere juleutgivelser av The Monkees kan du lese mer om her og her.

I Monkees-juleepisoden fra 1967 fremførte de den spanske sangen "Riu Riu Chiu". Det var en åpenbaring da  jeg i år hørte den i sin tradisjonelle form for første gang:

Salget etter jul kan fortsatt være en gullgruve. Platekompaniet hadde halv pris på juleplater, og da plukket jeg med meg samleren "A sparkling Christmas" bestående av låter fra 1950/60-tallet. Her er det samlet kjente juleinnspillinger fra blant andre Elvis, Billy Fury, Santo & Johnny, Jan & Dean og Chuck Berry for å nevne noen. Ingenting en kjenner ikke har fra før, men umulig å takke nei til.

Årets eneste bruktkjøp ble juleplaten til 101 Strings, et orkester som hører til i easy listening-genren, De vakte en viss oppsikt også i alternative kretser med arrangementer av kjente låter som låt både uortodokse og ganske sprø. "The Glory of Christmas" heter albumet som er fra 1966. Her er det dog snakk om andektighet fremfor eksperimentvilje.

Kan det snart bli jul igjen?