Festen åpner med "Unwrap You At Christmas" av Andy Partridge. Den er ikke blant de største øyeblikkene til XTC-låtskriveren, men det fungerer perfekt som åpningslåt med sitt Melodi Grand Prix/Music Hall-sound. En mer gøyal åpning kunne man ikke håpet på. Den etterfølges av "What Would Santa Do", et stykke klassisk sekstitallspop signert River Cuomo fra Weezer. Disse to låtene utgjør den sterkeste albumåpningen på det jeg kan huske.
Hjerteknuseren Davy Jones døde i 2012, men her er han med i kraft av to julesanger han spilte inn i 1991. De har her fått nytt komp. Vanligvis er jeg skeptisk til arkivmateriale som overdubbes, men det var alltid noe kunstig med The Monkees i utgangspunktet, så i denne sammenhengen fungerer det. Davy Jones var den typiske underholderen i bandet, derfor er det passende at han gjør to hyggelige standardlåter. Den første er "Mele Kalikimaka", som i vår tid er havnet på svartelisten til fintfølende som en lettvint representasjon av Hawaiis kultur, og senere fremfører han "Silver Bells". Disse utgjør ikke de mest spennende innslagene på platen, men det er godt å ha Davy med på festen.
Produsent Adam Schlesinger har skrevet "House of Broken Gingerbread" sammen med forfatteren Michael Chabon, og det er et fascinerende samlivsdrama fra et pepperkakehus. Den fjerde av de nyskrevne låtene holder også høy standard, nemlig tittelkuttet skrevet av Peter Buck and Scott McCaughey. De to ga ut sin egen juleplate i fjor som medlemmer av The Minus 5. Buck bidrar også på "Jesus Christ" av Big Star. Denne låten er ikke uvanlig å finne på juleplater for tiden, og om jeg ikke husker feil så var det REM som innlemmet den i julekanon på en av sine fanklubbinnspillinger. Det er uansett herlig å høre Peter Bucks lekre gitarplukking igjen.
Michael Nesmith var skeptisk til ideen om å lage et julealbum, som han nylig fortalte på en podcast fra Rhino Records. Han har alltid vært religiøs til tross for sin sprø humor, og han foretrekker julens "hellige musikk". Men sammen med sønnene sine har han spilt inn to standardlåter, "The Christmas Song" og "Snowfall". Hans særegne stemme blåser nytt liv i disse sangene, som vi ikke trenger nok en croonerversjon av. Sønnenes koringer har et hint av The Four Freshmen, og produksjonen deres er ytterst smakfull.
Siste mann i The Monkees, norskættede Peter Tork, har vært plaget av sykdom i det siste, men også han har sendt inn sitt bidrag. Tork var bandets "folkie" og hans bidrag er en banjodrevet versjon av "Angels We Have Heard On High". Aner jeg et hint av autotune her, eller det Torks stemme som er preget av sykdom og alder? Jeg velger å tro det siste.
Initiativtager Micky Dolenz synger åtte av de tretten sporene på platen, inkludert de fire nyskrevne låtene. Han gjør også passable versjoner av "Wonderful Christmas Time" og "I Wish It Could Be Christmas Every Day". Til sist tolker han bluelåten "Merry Christmas Baby", noe som ikke er et høydepunkt, men det er en låt han sterkt ønsket å synge, så det er ham vel vel unt.
Coveret er i seg selv usedvanlig festlig, tegnet som det er av den stilsikre serieskaperen Mike Allred. Han får det til å virke som om tiden har stått stille siden 1966.
Hva sitter vi så igjen med? Dette er den juleplaten jeg har spilt mest i år, og den oppfyller mine nokså høye forventninger. Det mest gledelige er at det er de fire nyskrevne låtene som er best. De nye låtene bør bli klassikere innen sin genre, og det er ikke noe jeg ofte hevder.
Her er musikkvideoene som er laget til albumet:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar