Poly Styrene (1957-2011) var frontfigur i bandet X-Ray Spex, punkpionerer som er mest kjent for den kaotiske klassikeren «Oh Bondage, Up Yours!»
«Black Christmas» er skrevet og fremført av Poly Styrene sammen med datteren Celeste Bell. Låten var tilgjengelig på Poly Styrenes hjemmeside julen 2010, men den har aldri vært offisielt utgitt, selv om det ble laget en musikkvideo til låten. I en rettferdig verden ville «Black Christmas» vært en juleklassiker, og Nordpolen musikklubb gjør sitt for å løfte den frem til sin rettmessige posisjon.
«Black Christmas» er like aktuell i dag som for åtte år siden. Til oppløftende reggaerytmer skildres depresjonen juletiden kan frembringe på både mikro- og makronivå. Selv sa Poly Styrene om låten til Uncut i 2010: «I wrote it with my daughter, and it was obviously a play on «White Christmas», and, as we were writing it, things started to happen that were really quite dark. I don’t think it’s going to be exactly like the Winter of Discontent (78-78), but I do get a similar feeling, I think we’re gonna see a lot of social unrest».
− Jeg tror min mor var lei av den anstrengte munterheten som preger fremstillingen av julen, og hun ville skrive noe som uttrykker den virkeligheten mange opplever, det at det er en noe trist og deprimerende tid, særlig for dem som har mistet kontakten med sine kjære eller befinner seg langt fra dem. Derfor ba hun meg om hjelp til å skrive en sang som utforsker de mørkere sidene ved høytiden, forteller Celeste Bell om bakgrunnen for låten.
B-siden på singelen er «White Gold», hentet fra albumet «Generation Indigo», som ble innspilt samtidig med «Black Christmas», kort tid før Poly Styrene fikk konstatert kreft med spredning i 2011.
Begge låtene er produsert av Youth, originalbassisten i The Killing Joke,som også har samarbeidet med Paul McCartney under navnet «The Fireman».
Om Poly Styrene
Marianne Joan Elliott-Said ble født i 1957 med britisk mor og somalisk far. I tenårene var hun mest opptatt av band som Pink Floyd og Led Zeppelin, før hun så Sex Pistols spille på Hastings Pier i juli 1976. Ikke lenge etter startet hun bandet X-Ray Spex etter først å ha gitt ut solosingelen «Silly Billy» under navnet Mari Elliot.
X-Ray Spex ga i utgangspunktet bare ut fem singler og ett album, «Germfree Adolescents», (oppfølgeren «Consumer Culture» kom først da bandet ble gjenforent i 1995), men de gjorde seg grundig bemerket på kort tid. Poly Styrene var en stilskaper med militærhjelm, tannregulering (en nødvendighet, ingen gimmick som noen trodde) og flere oppsiktsvekkende antrekk. Hennes opptredener var energiske, men i intervjuer var hun lavmælt og reflektert. Tekstene hennes var science fiction-aktige skildringer av temaer som genmanipulasjon, forbrukersamfunnet og tvangstanker. Poly Styrene klarte kunsten å skape tekster som både skildret tidsånden og som føles like aktuelle i dag. Kunstnernavnet Poly Styrene (isopor) var en slags parodi på et typisk popstjernepseudonym. Hun valgte det fordi «It’s a lightweight disposable product».
Poly Styrene følte fort at bandets publikum ønsket mer av det samme, mens hun var klar for å gå i en annen musikalsk retning. Bandet ble oppløst, og i 1980 kom hennes første soloutgivelse, «Translucence». Albumet har elementer av folk, soul, jazz og reggae. Det er ingenting som tyder på at det ble tatt imot som en sensasjon i samtiden. Men det er et nydelig album, og blant Poly Styrene-kjennere vil det nok bli stående som hennes mesterverk.
Store deler av 1980-tallet tilbragte Poly Styrene i et Hare Krishna-tempel. Hun ga ut en single i 1986, og hun hadde korte samarbeid med The Dream Academy og Boy George.
Hennes neste soloalbum kom først i 2004, det selvutgitte «Flower Aeroplane». «Mantra with Muscle» står det på coveret. Det består delvis av nyinnspillinger av låter fra «Translucence», uvisst hvorfor, for de er ganske like originalinnspillingene. Resten er en ikke ueffen blanding av housemusikk, østlig mystikk og kraftfulle hyllester til Krishna.
«Generation Indigo» (2011) ble et meget sterkt siste album. Innholdet må kunne karakteriseres som powerpop med enkelte reggaeinnslag, og i tekstene hadde Poly Styrene mye å si om samtiden. Det er et svært spenstig album, og det var ingenting som tydet på at dette var en avslutning. Men kort tid etter innspillingen fikk hun konstatert kreft i siste stadium. Hun fikk så vidt leve lenge nok til å få med seg utgivelsesdatoen og noen meget gode anmeldelser.
Musikkjournalisten Richie Unterberger intervjuet i sin tid Poly Styrene til boken «Unknown legends of Rock and Roll». Men Poly Styrene er langt fra en glemt artist. Da hun gjorde sine siste konserter i 2008, opplevde hun at det mannlige publikummet var blitt eldre, mens kvinnene i salen var unge. Hun er også aktuell på flere områder i dag. Foruten singelutgivelsen til Nordpolen musikklubb kommer datteren Celeste Bell med en bok om henne, og snart ventes dokumentarfilmen «Poly Styrene: I Am A Cliché» av regissøren Paul Sng.
− Boken er klar for utgivelse i mars. Jeg er veldig tilfreds med boken, og jeg er spent siden folk snart skal få lese den. Filmen viser seg mer utfordrende å få ferdig, på grunn av både tidsmessige og økonomiske begrensninger, men jeg er sikker på at vi kommer i mål til slutt, forteller Celeste Bell.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar