Sid & Jimmy

Julemusikk kan på sitt sterkeste trenge gjennom all fasade og treffe rett der hjertet burde vært. Ett bevis på akkurat det fant jeg da jeg bladde gjennnom et gammelt Mojo i sommer. Den samme historien fant jeg senere i boken "The English Dreaming Tapes" av Jon Savage. Historien handler om Sid Vicious, den inkompetente bassisten i Sex Pistols, posterboy for alle som syntes punken var mer interessant som destruktiv livsstil enn som springbrett til de kreative yrker.

Eller kanskje historien handler om Simon John Ritchie, som var hans egentlige navn. Den ble fortalt av den amerikanske manageren og fotografen Leee Black Childers. Han var på fest hos kunstneren Caroline Coon på 1. juledag i 1976. Han følte seg ikke helt hjemme i den britiske feiringen og trakk seg litt tilbake. Men på vei ned en trapp hørte han velkjent musikk fra julen hjemme. Childers gikk inn på et lite værelse, der det satt en fyr og hørte på juleplaten til Jim Reeves. De lyttet til resten av platen sammen, og på slutten så Childers opp med tårevåte øyne, og han merket at den andre personen også gråt. De introduserte seg for hverandre, og Childers skjønte at han satt med den beryktede og farlige Sid Vicious. "We know he had a psychotic side, we know he was crazy and selfdestructive, but he was also a very sentimental person", forteller Childers.

Hva var det så på juleplaten til Jim Reeves som fikk Sid Vicious til å gråte? Var det "Senor Santa Claus"? Eller kan det ha vært "Merry Christmas Polka"? Jeg tror det må ha vært "An Old Christmas Card".