I Mike Loves selvbiografi fra 2016 fremstår han nokså sympatisk, men det er kanskje ingen kunst å komme godt ut av det i egen biografi.
Han har lenge vært opptatt av miljøvern, men opptrer gladelig for en viss president som ikke er opptatt av det samme. Han er opptatt av det universelle kjærlighetsbudskapet i østlig religion, men gjorde skandale på Rock and Roll Hall of Fame i 1988 da han fra scenen skjelte ut de fleste tilstedeværende ("Jeg vil takke Mike Love for at han ikke nevnte meg" sa Bob Dylan senere i sin takketale). 20 år tidligere uttrykte han støtte til de opposisjonelle da The Beach Boys spilte i Tsjekkoslovakia.
Selv så jeg Carl Wilson rope "no!" og riste oppgitt på hodet da Mike Love kom med noen smakløse kommentarer om David Bowie og Mick Jagger på scenen i Glasgow i 1991. Likevel: Mike Love var den i bandet som tålmodig svarte på spørsmål da NRK sendte en ytterst klumsete og uforberedt reporter for å intervjue bandet på Grand Hotell i 2012 (mens David Marks ble så provosert at han sa rett ut hva han mente om journalistens spørsmål).
Mike Love er altså ingen karikatur av et usympatisk menneske, men en person med karaktertrekk det ikke er lett å forene i en høyere enhet.
Uansett, Mike Love var en viktig del av The Beach Boys-soundet. Han var en showmann på scenen, bass-stemmen hans var viktig for koringene og han kunne skrive noen fengende tekstlinjer. Og selv om man foretrekker The Beach Boys i deres mest eksperimentelle øyeblikk, er det lett å forstå at Brian Wilson nok ikke var den enkleste å ha med å gjøre. Det er er dessuten forståelig at Mike Love ønsket seg en hit i ny og ne, slik at han slapp å returnere til bensinstasjonsjobben han hadde i bandets begynnelse. Det kan altså synes som et noe urettferdig renomme han har fått som den kjipe streitingen stilt opp mot Wilsons eksentriske geni.
Som soloartist har Love kun gitt ut tre album, inkludert årets utgivelse. Men i det siste kan ting tyde på at han har funnet sin kreative kraft, så rart det enn høres ut. Det jeg har hørt av hans forrige utgivelse, var ikke ille. Likevel hadde jeg ikke høye forhåpninger til en juleplate fra hans hånd. Men hør: Mike Love har sensasjonelt nok laget en juleplate som på sitt beste er blant det ypperste innen sin genre.
Mike Love har snakket om å gi ut juleplate før, og han har saktens deltatt på en del som medlem av The Beach Boys, noe jeg har skrevet om før et eller annet sted på denne bloggen. Det som nok har fått fart på planene, er at Phoenix gjorde en overraskende coverlåt av "Alone on Christmas Day" i 2015. Låten ble opprinnelig innspilt i 1977 til albumet "Merry Christmas from the Beach Boys", et album som aldri ble utgitt. Noen av låtene herfra ble utgitt i 1998 på albumet "Ultimate Christmas", men ikke "Alone on Christmas Day". Mike Love ga ut en ny versjon av låten i 2015, etter at det ble kjent at Phoenix skulle spille den i julespesialen "A Very Murray Christmas" med Bill Murray. Beach Boys-versjonen er nok den beste, til tross for at den låter som en demo. Men de nyere versjonene er også gode, for dette er en perle av en låt, det er merkelig at den ble gjemt bort i flere tiår.
På "Reason for the Season" er låten med som nummer seks, og det er gledelig å kunne si at det er de egenskrevne låtene som er best på albumet. I likhet med Brian Wilson har Love skjønt at det gjelder å velge sine medmusikanter med omhu. Her medvirker dyktige musikere som kan sin musikkhistorie og som kan varte opp med smakfulle detaljer som ikke levner tvil om at dette er et album i Beach Boys-tradisjonen. De to første låtene på platen utgjør en av de sterkeste plateåpningene jeg har opplevd på en stund. "Celestial Celebration" og "Finally It's Christmas" (på sistnevnte deltar Hanson, et band som har gjort en innsats på juleplatefronten) er to hektiske soulrockere med pondus, og Mike Love maner frem effektive juletablåer, "relatable" om ikke direkte originale.
"Little Saint Nick" er den mest kjente av julelåtene til The Beach Boys, og Mike Love tar her med en noe unødvendig versjon, men han vil vel hevde eierskap til låten, som det heter i moderne parlare. Og det må han vel få lov til, Brian Wilson gjorde det samme på sitt julealbum i 2005.
Mike Love har mange barn, og fire av dem deltar på platen. Først ut er Ambha og Christian på "Must Be Christmas", en poppete låt som forvalter julebudskapet på ypperste måte. Jeg skulle gjøre et poeng av Mike Loves selvinnsikt i tekstlinjen "and you're feeling nicer than you are", men han har ikke vært med på å skrive denne låten. Den etterfølges av en litt baktung utgave av "Jingle Bell Rock", som ser ut til å være den låten folk helst vil strømme fra albumet. Dem om det.
Etter tittelkuttet (der melodien er basert på "Shortenin Bread", en folkevise som har betydd mye for Brian Wilson) ser det ut til at Mike Love føler han har gjort sitt, og han overlater mye av showet til sine barn og bandet. Det er forsåvidt ikke uvanlig praksis på julealbum, sånn ut fra hukommelsen mener jeg både Everly Brothers og Linda Ronstadt gjorde det samme på sine album. De fem siste sporene på albumet er tradisjonelle julesanger. Selv om det er vanskelig å kalle tolkningene noe annet enn utsøkte, er det de nyskrevne låtene pluss "Alone on Christmas Day" som gjør at dette er en av årets beste juleplater. Det hadde jeg ikke ventet meg!
Forresten: Jammen dukker ikke Mike Loves søster Maureen opp på harpe på "O Holy Night", akkurat som hun gjorde på "In My Room" i 1963!
Til slutt må jeg nevne at platecoveret er utrolig flott, tatt av Brian Love (som også synger på platen) på en fotosfari i Norge for å fange nordlyset , og det er en god grunn til å få med seg LP-versjonen av albumet.
PS.: Jeg syntes umiddelbart at "Reason for the Season" var en flott albumtittel, men det viser seg at det er et velbrukt uttrykk. Det kristne heavybandet Stryper hadde en juleplate med samme tittel i 1984.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar