Et lite stykke ut i desember fikk jeg over meg den vanlige lengselen etter å eie alle juleplater som noensinne er utgitt. Til slutt satt jeg igjen med en brukbar samling nye plater. Her er en gjennomgang av årets ervervelser, uten pretensjoner om å si noe oppsiktsvekkende:
De første platene kjøpte jeg allerede i sommer. Det var to singler med julesanger fra Karibia. Jeg er usikker på hvor kulturelt autentiske de er, men denne perkusjonssterke saken satte en ekstra spiss på høytiden:
Deretter plukket jeg med meg "There´s Trouble Brewin" fra Bear Family Records:
Som vanlig bestilte jeg de tre singlene fra nederlandske Snowflakes Christmas Singles Club. Min favoritt av disse var definitivt The Shacks:
Jeg hadde ikke fått med meg at norske Spirit in the Dark hadde sluppet et digitalt julealbum, Superbells, i fjor. Heldigvis oppdaget jeg det da den fysiske versjonen kom i år. Dette er en utgivelse som kommer til å stå seg godt ved siden av "Hammond-jul med Ole Erling" og juleplaten til Jimmy Smith. Her er en fantastisk versjon av "Walking in the Air", som lokalkjente vil se er innspilt i Bjølsen misjonskirke: I samme slengen plukket jeg med meg fjorårets nydelige album av Kelley Finnigan. Han høres ut som et medium for Marvin Gaye, og låtene er gode.
Hilma Nikolaisen var forberedt på julen også i år, og slapp sin femte julesang, "Hum Hum". Det er blitt en av de beste tradisjonene desember drar med seg.
Memphis Industries er navnet på et plateselskap jeg aldri hadde hørt om før de ga ut årets julealbum. Til tross for navnet er det et britisk selskap. De har nok artister i stallen til å lage en fremragende plate, blant dem Field Music og The Go! Team.
Ellers: Folkemusikerne i Majorstuen ga ut albumet "Juledrøm" i 2006, og det er en av de juleplatene jeg stadig vender tilbake til. I år ga de seg for godt, og det i god tid før jul med en konsert i Rendalen.
Den siste konserten jeg fikk med meg før nedstenging, var Orions Belte på Parkteateret. Like før oppvarmingsbandet gikk på scenen, kom den usigelig triste meldingen om at Michael Nesmith fra The Monkees var død, få dager etter han avsluttet avskjedsturneen med Monkees-kollega Micky Dolenz. Oppvarmingsbandet på Parkteateret het Fred Paa Jorden, og dette dyktige instrumentalbandet dro en versjon av "Deilig er Jorden" ut av ermet.
Margo Guryan, kjent for blant annet "I don´t Intend to Spend Christmas Without You", døde i november.
I en bruktsjappe plukket jeg med meg Les Troubadours DuRoi Baudouin med "Christmas In The Congo" fra 1963, og av nostalgiske årsaker barneplaten "Norsk jul" fra 1966. "Nå Er'e Jul Igjen, Esse!" fra 1981 er en kuriøs utgivelse jeg har sett på tidligere, men i år kjøpte jeg den (og det var ikke helt billig). Jeg har ikke fått hørt ordentlig på den, men førsteinntrykket var som jeg ventet: litt funky, litt teit, men gøy.
Til slutt en av årets oppdagelser, He 5 fra 1969, som jeg ikke har maktet å kjøpe selv ennå:
Jeg begynte å samle på juleplater på 1990-tallet, men jeg kjøpte ikke mange som var laget i det tiåret. I platebutikkene bladde jeg hurtig forbi ’Nsync, Hanson og Backstreet Boys. Jeg kan heller ikke huske noen store julehits fra den tiden, foruten den kanskje siste store: "All I Want For Christmas Is You". Hva fantes av kommersielle hitlåter med juletema på 1990-tallet? Jeg må sjekke.
USA og Storbritannia hadde hits som ikke nådde Norge, i alle fall ikke til meg. I USA gjorde lokale storheter som Kenny G og Mannheim Steamroller det bra. Fountains of Wayne fikk en liten hit i Storbritannia med "I Want an Alien for Christmas", men ikke i hjemlandet USA. Det var et sympatisk band, men det er ingen stor låt.
I Storbritannia var det flere hits som bare briter kan se verdien i. Til øyrikets forsvar skal det sies at ingen av dem ble kjempehits, men likevel: "Christmas in Blobbyland" (1995), "Rocking Good Christmas" (1996) av Roy Chubby Brown, og Fat Les med "Naughty Christmas" (1998) hadde ingenting ved seg hverken da eller nå. Cliff Richard nøyde seg ikke med en liten hit, han var på toppen av listene ved utgangen av årtusenet med den gyselige "The Millennium Prayer".
I motsetning til 80-tallet som hadde mange minneverdige julehits, var 1990-tallet et tapt tiår. Men noen lyspunkt var det. Som at "Home Alone 2" avfødte "All Alone on Christmas" med Darlene Love, skrevet av Little Steven. Den havnet på hitlistene i både USA og Storbritannia. Samme film ga oss også "Sleighride" av TLC. Tom Petty and the Heartbreakers hadde et minneverdig bidrag til veldedighetsplaten "A Very Special Christmas 2" i 1992 med "Christmas All Over Again". Det høres ut som en klassisk hit, men den ble aldri utgitt som singel. Det aller beste var at Saint Etienne startet sin rekke av julesingler i 1993 med "I Was Born On Christmas Day" (nummer 37 på listen i Storbritannia):
På mine handlerunder på denne tiden prioriterte jeg forseggjorte samleplater fra Rhino Records og tidsbilder som Geffens "Just Say Nöel". El Vez’ album "Merry Mex-mas" var en stor oppdagelse som ikke har tapt seg noe. Dette innlegget skulle egentlig handle om hva som var verdt å trekke frem av julehits fra 1990-tallet, men jammen ender vi ikke opp i skyggen av hitlistene, der spennende ting vokser.
19. november ga Nordpolen musikklubb ut sin årlige julesingel – som alltid på vinyl i 300 eksemplarer. Det gikk bra, selv om kapasiteten på Europas platepresserier er sprengt og mange mindre aktører måtte utsette sine utgivelser. I år ga vi ut tre låter av den walisiske artisten Gruff Rhys – kjent både som medlem av det populære bandet Super Furry Animals og som en fremragende soloartist.
De tre låtene på årets single, julepakke 09, ble først gitt ut under tittelen Atheist Xmas EP i 2011, men man skulle trykke lynraskt på add to cart for å få kjøpt den da.
Sangene på platen viser at man kan synge om det meste innen rammene av en julesang. Det handler blant annet om endetidene, bipolar lidelse og selvmordsforsøk. Til tross for den mørke tematikken, er det neppe noen som vil sitte igjen med en depressiv følelse etter avspilling.
Det hele åpner med en diskret glamrocklåt, "Post Apocalypse Christmas", som Marc Bolan ville nikket anerkjennende til. Den første julen i bunkeren etter verdens undergang høres nesten forlokkende ut.
Den andre låten på side A er "At the End of the Line", som opprinnelig ble skrevet til den korte julefilmen "Long Distance Information", regissert av Douglas Hart, bassisten i originalbesetningen av The Jesus & Mary Chain. Dette er en slepen poplåt som ender i kakofoni, med en dobbeltbunnet tittel som både handler om å ha nådd endepunktet og om å ringe hjem til jul. Den eneste presangen man trenger er mer tid til å ordne opp i ting.
Side B er viet en befriende vond juleberetning anno 1987, "Slashed Wrists This Christmas". Teksten er like tragisk som orgelspillet er fett, i tillegg til at et repeterende pianotema vugger beroligende av gårde gjennom hele låten. Gruff Rhys forklarte selv da originalutgivelsen kom at den «dessverre er basert på en virkelig hendelse. Det er ikke min intensjon hverken å glorifisere eller å trivialisere temaet». Den er for øyeblikket ikke tilgjengelig på strømmetjenester.
Om Gruff Rhys
Gruff Rhys (født 1970) har utrettet mye i sin karriere. Han ga ut sine første plater allerede som tenåring med bandet Ffa Coffi Pawb, alle sunget på hans førstespråk walisisk. Det fungerer meget bra som sangspråk, selv om det er kjent for å være nærmest umulig å lære for andre enn dem som er oppvokst med det.
Størst kommersiell suksess har Rhys hatt med Super Furry Animals, som dukket opp på 90-tallet sammen med bølgen innen walisisk musikk og film som ble kalt Cool Cymru (Cymru er som kjent det walisiske navnet på Wales). Bandets første ep i 1995 fikk den oppsiktsvekkende tittelen: Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyndrobwllantysiliogogogochynygofod (In Space).
Super Furry Animals hadde hitsingler som "Northern Lites" og "Juxtapozed With U", opptrådte på Top of the Pops og samarbeidet med prominenser som Paul McCartney. Totalt ga de ut ni album, det siste kom i 2009.
Gruff Rhys ga ut sitt første soloalbum i 2005. Senest i sommer ga han ut albumet "Seeking New Gods", som fortjener å havne på mange årsbestelister.
De siste årene har The Source of Christmas gjenopptatt tradisjonen med julekonserter, en tradisjon de startet allerede på 1990-tallet. (En grundig gjennomgang av historikken finner du her i Jazznytts innholdsrike nyhetsbrev, som Filip Roshauw utrettelig sender ut hver fredag). I fjor ble det selvsagt ingen konsert. Det så lenge ut til at de skulle klare det i år, arrangøren hadde lagt til rette for at det kunne skje med publikum i kohorter nåværende helg. Men med denne ukens innskrenkninger forsvant alt håp om at konsertene kunne gjennomføres. Derfor må vi også i år nøye oss med det innspilte materialet fra The Source of Christmas.
Allerede i 1995 kom gjengen med sin første juleplate, "The Souce: of Christmas". På coveret ser vi et annet The Source enn de skjeggebustene vi er blitt vant til på senere konserter. De skjeggløse yndlingene sitter på gulvet i kortbukser. Det ser ut som de har falt utmattet sammen etter et juleselskap som luften har gått ut av.
Det hele starter med en 55 sekunders vill versjon av "Deck the Halls", og man tenker: Hvor kan de ta det herfra? Så sprø blir egentlig ikke platen igjen. De vokale innslagene er nokså tradisjonelle, "Winter Wonderland (versjon 2)" fremføres i arrangementet til Herb Alpert, og vi får en dose med uskolert barnesang. Men for all del, som oftest drar de versjonene av julesangene langt ut i det ukjente. Jeg var ikke til stede da jazzens genregrenser ble tegnet, men i mine ører er musikken ofte et sted mellom bebop og frijazz. Musikerne leter etter julens utspring i den amerikanske julesangkanon og i den nøkterne julefeiringen hos Grundvig, Landstad og Prøysen.
Jeg hørte ikke denne platen i 1995. men den må nok ha skilt seg kraftig ut fra resten av årets utgivelser. Det er fortsatt en spennende plate, ikke minst versjonen av "Du grønne glitrende tre, god dag", men det er helst oppfølgeren "The Source of Christmas Live" jeg plukker frem.
Livealbumet kom i 2007. Det er innspilt på Cosmopolite og i Horten (Kongelige norske marines musikkorps bidrar) i 2005. På coveret sitter bandet på en kamel. De har intensivert jakten på julens opprinnelige kilde, og sporet går i en annen retning enn på debuten. I ouverturen aner vi at de beveger seg i østerlandsk retning.
En typisk The Souce of Christmas-konsert er fylt til randen med musikk og innfall, og man føler seg både tilfredstilt og utmattet etterpå. Det var helt sikkert en større opplevelse å være til stede på selve konserten, men også foran stereoanlegget får man høydepunkt etter høydepunkt: Tora Augestad i den vakre "Glade JuleMmball" (sic) og den dramatisk "Der Weinachtsmann Kommt zu Stadt", countryballaden om Jesse Kristus fremført av Jarle Bernhoft, en angstfremkallende "Musevisa", og Cheb Hocines paradenummer "Jeg gikk meg over sjø og land".
I Hocines tolkning handler den absurde barnesangen om identitet og tilhørighet. Margrethe Munthes tekst er ikke endret, men sangen sier likevel: Vi har alle rett til opphold i klappeland. Vi kan leve fredelig sammen i syngeland. Og julens egentlig utspring finnes i danseland.
Det musikalske er selvsagt det viktigste, men The Source er også brobyggere som gir en tro på menneskeheten når verden for øvrig ikke virker særlig løfterik.
Alle kjenner Brenda Lees “Rocking Around The Christmas Tree”. Den er spilt ihjel for lengst, men det er likevel en festlig låt, med en sugende saxsolo og gitarlyd som minner om den oppfinnsomme orkesterlederen Esquivel. Lyttere med enda mer innsikt vil også kjenne til hennes “I´m gonna lasso Santa Claus”, og hvis du er enda mer diehard har du muligens "Papa Noël" som favoritt. Brendas "Christmas Will Be Just Another Lonely Day” fikk en ekstra dimensjon forrige jul. Men det finnes mer.
Brenda Lee ga ut et julealbum, "Merry Christmas from Brenda Lee", i 1964, og i tillegg finnes det en del singler. Det meste (kanskje alt?) ble samlet på en utgivelse fra Decca for noen år siden. I dag, 11. desember, fyller hun 77 år. Selv om det er de uptempo julelåtene hun er mest kjent for, er det balladene som skal trekkes frem her. Først "This Time of the Year":
Little Miss Dynamite ble hun kalt. Jeg vet ikke om det er et kallenavn som er ok å bruke i vår tid, men dekkende er det i alle fall. Brenda Lee høres ut som hun er eksplosiv, men likevel har kontroll over sine utbrudd. Her er enda en av balladene til Brenda Lee, "Strawberry Snow":
I likhet med The Beatles ga R.E.M. aldri ut en offisiell juleplate, men medlemmer av begge bands fanklubber fikk en eksklusiv plate hver jul. The Beatles-platene ble samlet i en boks for noen år siden, mens R.E.M.s utgivelser foreløpig ikke er utgitt av rettighetshaverne. Men de er selvsagt å finne for den som leter. Den første platen kom i 1988, samme år som bandet utvidet fanskaren med albumet "Green" på Warner Brothers. Utgivelsene holdt de på med helt til 2011, året de ble oppløst. På den ene siden av singlene var det ofte en julesang, mens b-siden var viet til en coverlåt eller noe de hadde liggende. Opplaget var i overkant av 7000 på det meste. De første årene virket de usikre på om dette var noe de virkelig hadde lyst til å gjøre. Det var først i 1991 det virkelig begynte å bli gøy.
I 1988 gjør de haltende versjon av klassikeren "Parade of the Wooden Soldiers", og det høres ut som den er innspilt helt på slutten av en lang julefest. Det var nok gøyest for dem som var til stede. Godbiten dette året sparte de til promoplaten "Winter Warnerland" (som jeg er en lykkelig eier av). Her gjør de en kort versjon av "Deck the Halls", med flott jinglejangle-gitar fra Peter Buck, Michael Stipe synger ordløst og det hele avsluttes med "Best of the season from R.E.M.".
Neste år er julelåten "Good King Wenceslas" (for øvrig også gjennomgangsmelodien på den første juleplaten til The Beatles). Bandet synger over et sparsomt komp, og innspillingen er ikke noe man trenger å høre to ganger. Året etter gir de ut en tøysete juleversjon av "Ghost Rider in the sky" under tittelen "Ghost Reindeer in the Sky". Bra versjon, men det er først på fjerde forsøk at R.E.M. får det til, med den morsomme "Christmas Griping". Man får tro at fansen følte de fikk møte R.E.M.s ekte personligheter, der de klager over alt man må gjennom i løpet av julehøytiden, akkompagnert av "jungeltrommer" og diverse utdrag fra ulike julesanger.
I 1991 er det "Toyland" som er årets julelåt, som en del vil kjenne fra Disney-filmen "Babes in Toyland" fra 1961. Det er vel bare referansen til leketøy som knytter den til julen, men en vakker melodi er det, og Michael Stipe høres ut som han oppriktig nyter å synge den.
1993 er det eneste året der R.E.M. har julesanger på begge sider av singelen. "Silver Bells" fremføres i countrystil med Mike Mills på vokal. Det er en flott versjon av en velspilt låt, der gitarsoloen består av melodien "Till There Was You", som mange vil kjenne fra versjonen på "With the Beatles". Mills er ikke en imponerende vokalist, men de drar det hele i land på en bra måte. B-siden er "Christmas Time is Here" fra "Knøttenes jul". Den er underveldende i forhold til originalen, men melodien er så flott at det umulig kan gå helt galt.
Julen 1994 har R.E.M. en nyskrevet julesang å by på, "Christmas in Tunisia", der tittelen spiller på Dizzy Gillespies "A Night in Tunisia". Det er en orgeldrevet instrumental og høres mest ut som en demo av en ufullført låt, men den tåler så absolutt å høres i tre minutter og 40 sekunder. 1995 er en mislykket høytid uten noen julesanger på singelen, så vi hopper over til året etter. Men vent, REM skuffer stort også de neste fem årene. Ingen julelåter! I 2000 spiller de Beatles-låten "Christmas Time is Here Again", som jo stammer fra fanklubbsingelen til The Beatles fra 1967. Låten består mer eller mindre av et refreng som gjentas om og om igjen, og R.E.M.s kakafoniske versjon hever den ikke nevneverdig.
I 2001 hopper de over julesangen igjen. I 2002 velger de å spille inn "Jesus Christ" av Big Star. Den var kanskje aldri ment å være en julelåt, men den har blitt en gjenganger på juleplater de siste årene, og det var muligens R.E.M. som startet den tendensen. Det er også verdt å nevne at fra 2000 av kommer ikke platene lenger ut på vinyl, men på cd.
Nå ventet en ny periode uten julesanger, helt frem til 2007. R.E.M.-medlemmene hadde store platesamlinger, og det er trolig en del glamrock der. Dette året var det Slades innbringende "Merry Christmas Everybody" som var den utvalgte. Mike Mills, som jeg antar er vokalist, virker ikke som han er like begeistret for julen som Noddy Holder er i originalen, og det skaper en interessant effekt. Muligens er det likevel Mills som er bandets julemusikkfan, for han tar vokalen igjen på "Santa Baby". Det høres ikke ut som en vinner i utgangspunktet, men fungerer overraskende godt og er en av de bedre juleinnspillingene de noensinne gjorde! På den nest siste fanklubbplaten gyver de løs på julemusikkens edelsten, "Christmas (Baby Please Come Home", nok en gang med Mike Mills på vokal. Denne versjonen kan ikke måle seg med originalen, men det er slett ikke ueffent . Det er verdt å merke seg at Scott McCaughey bidrar med gitarspill. Han startet senere bandet The Minus 5 sammen med Peter Buck fra R.E.M. De ga ut et bra julealbum, "Dear December", i 2017, der også Mike Mills viste gamle kunstner på låten "Festival of lights (Hanukkah Song").
Scott McCaughey og Peter Buck må ha vært overlykkelige over at de året etter fikk skrive tittellåten på juleplaten til The Monkees, "Christmas Party". Den oppgaven løste de fint.
For å oppsummere: Om jeg skulle velge låter til en juleplate med R.E.M., ville følgende låter vært med:
Så ble det desember, og i alle anstendige hjem har juleplatene selvsagt stått fremme en stund. Da jeg startet sesongen tidligere i høst, ble jeg så giret at jeg var i ferd med å kjøpe Blondies "Yuletide Throwdown", opprinnelig utgitt på flexisingel i 1981, som i år er ute på tolvtommer. Det var helt til jeg kom på at jeg alltid har syntes den innspillingen var sekunda vare, og jeg avbrøt transaksjonen. Derimot kjøpte jeg en samle-LP fra Bear Family Records: "There`s Trouble Brewin..." med julelåter fra rock and roll-eraen. De fleste hadde jeg fra før, det er tross alt ikke så mange sanger som passer beskrivelsen, men jeg hadde dem ikke på vinyl (noe som helt klart er en halvgod unnskyldning).
Oversikten over årets utgivelser virker ikke umiddelbart imponerende, så jeg ser for meg at det blir enda et år der man setter seg bedre inn i tidligere kjøp. Som mange vet er det store forsinkelser på platetrykkeriene for tiden. Vi i Nordpolen musikklubb kom oss heldigvis unna problemene etter et midlertidig tilbakeslag. Selv om jeg er inhabil, må jeg si at årets utgivelse fra Nordpolen er uhyre sterk: "Post Apocalypse Christmas EP" med Gruff Rhys. Mer om den senere i desember.
Som alltid vil det komme en del uannonserte slipp, som jeg forhåpentlig klarer å få med meg. Først nylig oppdaget jeg at Black Midi slapp to julelåter i fjor. Jeg så Black Midi på Bylarm for noen år siden, og ventet meg derfor julesanger med mange krumspring og taktskifter, men jammen ser det ut til at de gikk til oppgaven med altfor stor ærbødighet. Det er menneskelig forståelig, men kunstnerisk skuffende! Det viser at jeg kanskje bør ha større sympati med artister som ikke klarer å bringe noe nytt til torgs innen julemusikken. Det skal dog legges til at inntektene fra Black Midis utgivelse gikk til veldedighet.
Samleren "It´s a Cool Cool Christmas" på Jeepster Records er også en veldedighetsplate. Den nyutgis i år, for første gang på vinyl, tror jeg. Den var en sensasjon da den kom i 2000, og den er fortsatt bemerkelsesverdig god.
Da jeg fortsatt brente en årlig jule-cd med 24 låter til venner og bekjente, ble Solomon Burkes "Presents for Christmas" vurdert og forkastet i flere år. Da jeg hørte den igjen nylig, slo det meg at den jo er helt fantastisk. Hva tenkte jeg på? Så langt er det årets oppdagelse for meg. Solomon Burke husker både på pene piker og politifolk når han deler ut presanger:
