Vareopptelling

Da er årets juleplater innkjøpt og fordøyet. For et år det ble! Jeg startet høytiden med moderate forventninger, men julen slo til med en umiddelbar klassiker og flere andre plater å glede seg over.

Jeg hadde hørt vagt at Josh Rouse hadde slått seg ned i Spania, men ellers har jeg knapt tenkt på ham de siste ti-tolv årene. Det burde jeg nok ha gjort. I det stille har han brukt tiden på blant annet å lage det som bør bli stående som en klassiker innen julegenren. "The Holiday Sounds of Josh Rouse" har et utsøkt cover som minner om en jazzplate fra sent 1950- eller tidlig 60-tall. Innholdet er like sterkt som innpakningen. Dette er en plate med velskrevne låter preget av både letthet og lengsel. "Come Christmas time, I'm an easy man", synger Rouse. Samtidig er "Tis the season to be blue", og disse stemningsnivåene beveger han seg mellom på elegant vis. Det finnes mange musikalske sitater her, referanser til blant andre Nina Simone og Vince Guaraldi, men det er Rouses særpreg som likevel er det dominerende. Julen får frem det beste i ham, hevder Rouse, og "The Holiday Sounds of Josh Rouse" viser at det også gjelder musikalsk.

Så vidt jeg har skjønt, var Rouses metode å skrive en ny julesang hvert år, til det ble mange nok til et helt album. Den samme arbeidsmåten har Emile the Duke brukt. 

I år virker det som juleutgivelsene har fått mindre oppmerksomhet enn vanlig. Jeg har i alle fall ikke merket noe til avisoppslagene der årets juleplater anmeldes. Men Emile the Duke og hans "Jul med Aasen" klarte å stikke av med mye av den tilmålte oppmerksomheten fra norske kritikere i år, i tillegg til Magne Furuholmen selvsagt. Emile slo også til med en happening av julekonsert på Parkteateret. Og albumet? Jeg er alltid imponert av folk som klarer å fylle en hel juleplate med egenskrevet materiale. "Jul uten penger", "Jul på puben" pluss den potensielle hiten "Jul igjen" er umiskjennelig aasensk på hans unike vis. De resterende 18 minuttene av platen er ikke fylt med hans skarpeste observasjoner, men jeg er uansett glad for at Emile the Duke valgte å gi ut juleplate.

Allerede på album nummer tre velger Molly Burch å spille inn julesanger. og et riktig smakfullt album har det blitt. Høydepunktet er hennes egen komposisjon "Holiday Dreaming". I tillegg gjør hun flotte versjoner av "Snowqueen of Texas" (som The Mamas and the Papas spilte inn på gruppens undervurderte siste album), "The Coldest Night of the Year", "The Secret of Christmas", "Hard Candy Christmas" og andre sanger som jevnlig dukker opp på juleplater, men som man man ennå ikke er blitt riktig lei. Riktignok setter Molly Burch hele platens renommé på spill med en versjon av "Last Christmas" som noen ansvarlige personer i studio burde satt ned foten for. Selve versjonen er grei nok, problemet er at hun har latt to åpenbart talentløse komikere, John Early og Kate Berland, prate over musikken. Dialogen er masete, uoriginal og umorsom, og merkelig nok er dette låten som blir brukt til å promovere platen. Men foruten dette feilskjæret er det altså en riktig bra plate, og den beste låten har altså Molly skrevet selv:

Den amerikanske komponisten og arrangøren Jherek Bischoff hørte jeg om første gang da han samarbeidet med Sondre Lerche på den sympatiske julesangen "Surviving Christmas" i 2015. Først i år fikk jeg med meg at han i 2017 utforsket julemusikken videre med utgivelsen "Chestnuts Roasting On an Open Fire Walk With Me". Den litt oppstyltede tittelen refererer selvsagt til Twin Peaks. På coveret er artisten selv avbildet i den berømte Laura Palmer i plastinnpakning-posituren, med nisselue som et tillegg. Musikken er klassiske julesanger arrangert som Angelo Badalamentis musikk til Twin Peaks. Det er ganske morsomt i de tyve minuttene det tar å spille platen. Høydepunktet er versjonen av "O Holy Night":

Jødiske komponister har vært mer opptatt av jul enn chanuka, som jeg har skrevet om før. I år kom det dog en virkelig godbit. Samleplaten "Hanukkah+" inneholder sanger fremført av både jøder og ikke-jøder. Blant artistene som deltar er Yo La Tengo, som holder sine årlige Chanuka-konserter åtte kvelder på rad. De har en av de beste låtene på platen, "Eight Candles":

Også Loudon Wainwright, som har skrevet mange julesanger du kan lese mer om her, har skrevet sin første chanuka-sang. Flaming Lips har  en sterk katalog med julesanger, og de lar heller ikke sjansen gå fra seg til å delta her.

The Monkees utga en julesingel til høstens Record Store Day. Singelen av året besto av deres to første julesanger fra henholdsvis 1960- og 1970-tallet, pluss "Undress You at Christmas" av Andy Partridge fra fjorårets julealbum. Sistnevnte låt er også med på singelen i en demoversjon sunget av Partridges datter, Holly. Singelen var ikke å oppdrive i noen av butikkene jeg oppsøkte på Record Store Day, men den dukket på mirakuløst vis opp senere i desember. Tidligere juleutgivelser av The Monkees kan du lese mer om her og her.

I Monkees-juleepisoden fra 1967 fremførte de den spanske sangen "Riu Riu Chiu". Det var en åpenbaring da  jeg i år hørte den i sin tradisjonelle form for første gang:

Salget etter jul kan fortsatt være en gullgruve. Platekompaniet hadde halv pris på juleplater, og da plukket jeg med meg samleren "A sparkling Christmas" bestående av låter fra 1950/60-tallet. Her er det samlet kjente juleinnspillinger fra blant andre Elvis, Billy Fury, Santo & Johnny, Jan & Dean og Chuck Berry for å nevne noen. Ingenting en kjenner ikke har fra før, men umulig å takke nei til.

Årets eneste bruktkjøp ble juleplaten til 101 Strings, et orkester som hører til i easy listening-genren, De vakte en viss oppsikt også i alternative kretser med arrangementer av kjente låter som låt både uortodokse og ganske sprø. "The Glory of Christmas" heter albumet som er fra 1966. Her er det dog snakk om andektighet fremfor eksperimentvilje.

Kan det snart bli jul igjen?