På sitt beste har Dave Marsh evnen til å få deg til å oppdage nye sider ved låter du har hørt tusenvis av ganger før. På samme måte klarer han noen ganger å få deg til å gi låter du misliker, en ny sjanse.
Darlene Loves "Christmas (Baby Please Come Home" fra 1963 er rangert høyest på 22. plass. Marsh trekker frem viktigheten av Phil Spectors musikere og andre medhjelpere, selv om det er Spector selv som regnes som den visjonære. Her er det dog Darlene Loves kraftige røst som er det bærende, en hysteriske blanding av ensomhet og lyst, mener Marsh. The Wall of sound er på sitt kraftigste, likevel klarer den aldri å overdøve henne, selv om klaveret prøver hardt på nettopp dette mot slutten av låten.
The Drifters' Versjon av Irving Berlins "White Christmas" fra 1956 er nummer nr 193. Denne doowop-versjonen virker mainstream i dag, men var nærmest revolusjonerende i sin uærbødige tilnærming da den kom. Marsh undres på om Berlin skjønte at hovedvokalist Clyde Mcphatter ga denne sangen nytt liv, eller var han så hatefull innstilt til rockmusikken at han ikke klarte å høre det? I ettertid vet vi at Berlin ikke hadde hørt denne versjonen, for han steilet virkelig da Elvis Presley kopierte den to år senere.
"2000 Miles" fra 1983 av The Pretenders mener Marsh er den beste nye julesangen fra 1980-tallet, og i USA ble den ikke engang gitt ut på singel. Chrisse Hyndes synger ut i fra perspektivet til en kvinne som er ensom i julen fordi mannen hennes er ute på veien. "In the cold chill of the greed decade, though, it's her emotional distance from the christmas spirit that tears you up: I hear people siging/It must be Christmas time", she cries", skriver Marsh.
John Lennon/Plastic Ono Bands "Happy Xmas (War Is Over) fra 1971 er nummer 784. Marsh skriver kortfattet om låten og drar paralleller til Charles Dickens. Kanskje noe overraskende utroper han Lennon og Spector som rockens mest sentimentale artister. Han sammenligner platen med "A Christmas Carol", fordi "the love it inspires is equal to the love it creates".
"If We Make it Through September" er nummer 902. Merle Haggard ga ut denne i 1974, og han er en artist forfatteren har et ambivalent forhold til. Marsh har valgt ut flere av singlene hans i boken, samtidig føler han at Haggard representerer det reaksjonære USA. Han skriver at singelen kanskje er det første stykke med popkultur som tar på alvor arbeidsfolks frykt og frustrasjoner etter at økonomien ble nedkjølt for første gang etter andre verdenskrig. Men om jeg forstår Marsh rett, så irriterer det ham at å gjøre opprør ikke er noe Haggard ser på som en mulighet. Haggard er en høyrevridd populist med lite annet å tilby enn et lønnlig håp om at ting vil endre seg til det bedre. Uansett hvor gripende denne sangen er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar