Så var det nesten over, og som vanlig gikk det altfor fort. Det er mange år siden jeg har kjøpt så få juleplater, men jeg har fått lyttet på en del kjøp fra tidligere år.
Det eneste jeg kjøpte av nye album var "Seasonal Shift" av Calexico. Dette er et band jeg kjente best fra deres julesang "Gift X-Change" på samlealbumet "It’s a Cool Cool Christmas" (2000). I ettertid føles det som jeg i ren juleeufori har vært rundhåndet med klassikerstempelet de siste årene, men Calexicos album er det lite å utsette på. Her er det flotte, nyskrevne sanger som inneholder mer enn de forslitte frasene om julen, samtidig som bandet klarer å oppdatere flere av de gamle traverne. Uttrykket utvides av et velvalgt utvalg gjesteartister, alle nokså ukjente. Selv har jeg hatt "Mi Burrito Sabanero" på hjernen nærmest hele desember. På slutten kjøres den i reprise som akkompagnement til julehilsener fra hele den vestlige verden, og da er det bare å gi seg over.
Roger McGuinns juleplate hadde jeg kjøpt om den hadde dukket opp i fysisk forstand et eller annet sted, men inntil videre får jeg strømme den. Så vidt jeg har skjønt, har han spilt inn en tradisjonell låt hver jul de siste årene, og i år var det nok til et helt album. Det er vel knapt en låt under 100 år representert. Albumet heter rett og slett "Merry Christmas" og er preget av McGuinns karakteristiske stemme og ulike strengeinstrumenter. Det er alvorstungt og fint.
Countrysangeren Charlie Pride, i dette selskap mest kjent for albumet "Christmas In My Home Town" fra 1970, døde av Covid-19 12. desember.
Det nederlandske selskapet Snowflakes Christmas Singles ga ut tre singler som vanlig. Singelen til Jetstream Pony er nok den jeg har spilt mest.
Loudon Wainwright III var Nordpolen musikklubbs utvalgte artist i år, og det ble en meget vellykket utgivelse. Han gjorde også en digital julekonsert foran den utente peisen hjemme, der han sang alt han har av julerelatert materiale, pluss noen covere, et esssay av faren, Loudon senior, og et dikt av John Betjeman.
Et par bruktkjøp ble det også. Tennesee Ernie Ford kjenner jeg bare fra en sang: Sixteen Tons. Er det en grunn til det? Innholdet på juleplaten var i alle fall ikke i den stilen, det var en mer en sakral juleplate som jeg strengt tatt ikke har fått satt meg ordentlig inn i.
Midtveis i desember slo det flotte coveret til Kelly Finnigans "A Joyful Sound" mot meg på Big Dipper, men det er en plate jeg ennå ikke har fått kjøpt, selv om alt tyder på at den er fantastisk.
Et nytt bekjentskap var Lisa Mychols. Jeg aner ikke hvor hun har vært hele mitt liv, for hun ga ut sitt første julealbum i 1991 og har sluppet flere julesanger siden. I år ga hun ut en cover av Brenda Lees "Christmas Will be Just Another Lonely Day" – en låt som selvsagt har fått ny aktualitet i år.
På juleshowet til Sheila B. på WFMU på 1. juledag gjorde jeg noen minneverdige oppdagelser. Først U.S. Girls, som ga ut julesangen "Santa Stay Home" digitalt på 4AD i år. Dette er en julesang for vår tid. Den handler ikke om smittevern, men om at verden ikke trenger det nissen har å tilby, "presents don’t mean shit" når polene smelter. Nissen bør heller bli hjemme, ta av seg kostymet og lære seg selv å kjenne.
På det nevnte programmet hørt jeg for første gang en pakistansk julesang. "Happy Christmas" er hentet fra filmen "Society Girl" fra 1976 og fremføres av Naheed Akhtar. Julefester har jeg ikke savnet noe særlig, men akkurat denne skulle jeg gjerne fått med meg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar