Blue Christmas

Bluesmusikken har hatt en pussig utvikling. Uten at jeg kjenner historien til fingerspissene, kan vi grovt sett si at musikkformen beveget seg fra sitt rurale opphav til å bli urban, elektrisk chicagoblues, som etter hvert fyrte opp under drømmene til unge britiske r&b-musikere. Det som føltes som spennende, original og desperat musikk forfalt så til den provoserende sedatheten som preger for eksempel Eric Claptons juleplate fra 2018, "Happy Xmas". I tillegg til at det er uhyggelig slapt fremført, lyder det unektelig litt merkelig å høre Clapton synge "White Christmas" når man vet at han ropte "Keep Britain white!" og lignende usjarmerende ting under en konsert i Birmingham i 1976. Det eneste sporet på Claptons juleplate med merkbar puls er versjonen av "Jingle Bells", der blant andre Salif Keita er kalt inn som arrangør (versjonen er ment som en hyllest til Aviici).

Men hvorfor snakke om Clapton, han er uansett ikke verdig å nevnes i selskap med de det her skal handle om. "The blues ain't nothing but a good man feeling bad" sies det, og det utsagnet viser at bluesmusikken og jul burde gå godt sammen. Lengsel og misnøye med tingenes tilstand er tross alt ingredienser som for mange hører julen til. John Lee Hookers "Blues for Christmas" oppfyller alle de nevnte kriteriene.

"Santa Claus" av Sonny Boy Williamson er en ildfull blueslåt der Sonny roter rundt i kjærestens klesskuffer etter presanger. Det blir oppstyr og både husverten og politiet kommer på døren. Hvorfor de kobles inn er ikke helt klart, men det er vel innforstått her at det er upassende for en mann å rote i en kvinnes klær? 

"Christmas Morning" av Titus Turner hørte jeg første gang i juleutgaven av Bob Dylans radioshow. Det er ikke uten grunn at han introduserte den med å si "Listen to this!", for dette var en åpenbaring. Titus Turner har en helt egen tilstedeværelse der han vrir og vender på ordene, som om de er på et språk han tar i munnen for første gang. Sangeren er kjærlighetshungrig, og det er lite annet han trenger til jul.

Charles Brown "Merry Christmas, Baby" skiller seg ut i dette laget. Han er fornøyd med alt julen har gitt ham, både materielt og romantisk. Her er det ingen desperasjon, men en cool stemning som smitter over på lytteren.

Til slutt i denne kjappe gjennomgangen av mine favorittjulelåter innen bluesgenren, er vi kommet frem til nyttår og Lightnin' Hopkins. Han viser ingen tegn på sentimentalitet i "New Year". Dette er ikke "Auld Lang Syne". Hopkins er klar for noe nytt og er rastløst på vei videre. Dessuten er gitarspillet usedvanlig fett.