Fem av de 1001

Den kjente musikkjournalisten Dave Marsh er en av forfatterne bak "Merry Christmas, Baby: Holiday Music From Bing To Sting", en bok fra 1993 som hører hjemme i alle dannede hjem. Hans kanskje mest kjente bok er "The Heart of Rock and Soul: The 1001 Greatest Singles Ever Made" fra 1989. Foruten å utrope tidenes 1001 beste singler frem til 1989, skriver han et kort essay om hver av dem. Fem julesingler er funnet verdig en plass blant de 1001. Disse er Merle Haggards "If We Make it Through September", Darlene Loves "Christmas (Baby Please Come Home", John Lennon/Plastic Ono Bands "Happy Xmas (War Is Over)", Pretenders "2000 Miles" og The Drifters "White Christmas".

På sitt beste har Dave Marsh evnen til å få deg til å oppdage nye sider ved låter du har hørt tusenvis av ganger før. På samme måte klarer han noen ganger å få deg til å gi låter du misliker, en ny sjanse.

Darlene Loves "Christmas (Baby Please Come Home" fra 1963 er rangert høyest på 22. plass. Marsh trekker frem viktigheten av Phil Spectors musikere og andre medhjelpere, selv om det er Spector selv som regnes som den visjonære. Her er det dog Darlene Loves kraftige røst som er det bærende, en hysteriske blanding av ensomhet og lyst, mener Marsh. The Wall of sound er på sitt kraftigste, likevel klarer den aldri å overdøve henne, selv om klaveret prøver hardt på nettopp dette mot slutten av låten.

The Drifters' Versjon av Irving Berlins "White Christmas" fra 1956 er nummer nr 193. Denne doowop-versjonen virker mainstream i dag, men var nærmest revolusjonerende i sin uærbødige tilnærming da den kom. Marsh undres på om Berlin skjønte at hovedvokalist Clyde Mcphatter ga denne sangen nytt liv, eller var han så hatefull innstilt til rockmusikken at han ikke klarte å høre det? I ettertid vet vi at Berlin ikke hadde hørt denne versjonen, for han steilet virkelig da Elvis Presley kopierte den to år senere.

"2000 Miles" fra 1983 av The Pretenders mener Marsh er den beste nye julesangen fra 1980-tallet, og i USA ble den ikke engang gitt ut på singel. Chrisse Hyndes synger ut i fra perspektivet til en kvinne som er ensom i julen fordi mannen hennes er ute på veien. "In the cold chill of the greed decade, though, it's her emotional distance from the christmas spirit that tears you up: I hear people siging/It must be Christmas time", she cries", skriver Marsh.

John Lennon/Plastic Ono Bands "Happy Xmas (War Is Over) fra 1971 er nummer 784. Marsh skriver kortfattet om låten og drar paralleller til Charles Dickens. Kanskje noe overraskende utroper han Lennon og Spector som rockens mest sentimentale artister. Han sammenligner platen med "A Christmas Carol", fordi "the love it inspires is equal to the love it creates".

"If We Make it Through September" er nummer 902. Merle Haggard ga ut denne i 1974, og han er en artist forfatteren har et ambivalent forhold til. Marsh har valgt ut flere av singlene hans i boken, samtidig føler han at Haggard representerer det reaksjonære USA. Han skriver at singelen kanskje er det første stykke med popkultur som tar på alvor arbeidsfolks frykt og frustrasjoner etter at økonomien ble nedkjølt for første gang etter andre verdenskrig. Men om jeg forstår Marsh rett, så irriterer det ham at å gjøre opprør ikke er noe Haggard ser på som en mulighet. Haggard er en høyrevridd populist med lite annet å tilby enn et lønnlig håp om at ting vil endre seg til det bedre. Uansett hvor gripende denne sangen er.

Årets overraskelser

Selv om man pugger julens utgivelseslister fra de kommer utpå høsten, så dukker det alltid opp noen digitale overraskelser. Duoen Ole & Silje Huleboer hadde premiere på "Sju slag" da de varmet opp for Emile the Duke under hans julekonsert på Parkteateret. Den faller inn under kategorien "en søt liten sak". Sammenkoblingen baking og kjønnslig omgang er morsom og en smule overraskende. "Din lussekatt kan jeg få smake" lyder mindre erotisk enn det som kanskje var meningen, men jeg hører gjerne i en uendelighet på på Silje Huleboers stemme og Oles lekre gitarspill. "Sju slag" finnes på strømmetjenestene.

Laure Briard fra Toulouse var på en lavbudsjettsturné i Skandinavia for noen år siden sammen med Cléa Vincent. En kald julidag spilte de på Hærverk i Oslo, noe som ble en minneverdig kveld. Det kommer altfor få juleplater fra franske artister, men i år gjør Briard en cover av en av Brenda Lees mange gode juleinnspillinger, "Christmas Will Be Just Another Lonely Day", sammen med den for meg ukjente artisten Norma fra Paris (som strengt tatt er hovedartisten her). Det er en forfriskende versjon med en morsom video.

Slik skal det låte

Ikke et vondt ord om Magne Furuholmen, men han tok munnen noe full da han proklamerte at hans julealbum, "White Christmas Lies", skulle gjøre ende på kosejulen en gang for alle. Platen hans er ikke engang spesielt dyster. I stedet får vi et stykke voksenpop som vel er mollstemt, likevel blir det aldri særlig mørkt. Jeg har ikke studert tekstene grundig, men Furuholmen høres mest ut som en sutrete tenåring som nekter å kle seg om til julemiddagen.

Her kommer tre låter som derimot lykkes i å skildre julens veldige mørke. Dette er ikke tristesse, dette er dystert, om ikke direkte uhyggevekkende. For det er jo tross alt julesanger.

Clive Gregson er en engelskmann bosatt i USA, som har gitt ut plater siden 1970-tallet. Selv kjenner jeg ham bare fra låten "Comfort and Joy", om en eldre dame som er mett av dage og som håper at det blir hennes siste jul:

"So Much Wine" av The Handsome Family handler om å leve med en rusmisbruker. Sangens konklusjon er "There’s only so much wine you can drink in one life/ But it will never be enough to save you from the bottom of your glass".

Til slutt tar jeg med "Santa Dog" av The Residents, som ble utgitt første gang i 1972. Jeg innbiller meg at det var akkurat slik musikk Magne Furuholmen satte seg fore å lage:

«Christmas EP» av Remington Super 60 er den sjette utgivelsen fra Nordpolen musikklubb. Den består av fire julelåter fra fredrikstadbandets 20-årige karriere.

Den eldste låten er fra 2001, den nyeste er fra i fjor. Felles for dem alle er at de treffer rett i det området av hjertet der datoen alltid er 24. desember. De oppfyller også kravene som Christoffer Schou, hjernen bak Remington Super 60, stiller til en vellykket julesang.

− Det må være en fin melodi, og den må ha varme stemninger, mener han.

Hovedpersonen i åpningslåten, «Christmas Song for Melanie», var en jente fra Filippinene som Christoffer Schou ble kjent med på et forum hvor man chattet om indiemusikk. Der fortalte Melanie at hun mislikte julen. Christoffer Schou hadde henne i tankene da han senere skrev "Christmas Song for Melanie", som opprinnelig ble utgitt på EP-en «Christmas in May» i 2001. Det var flere enn Melanie som ble oppmuntret av denne sangen julen 2001, da verdenssituasjonen virket dystrere enn på mange år. På «Here Comes Christmas» beveget Christoffer seg fra hjemmestudioet til mer profesjonelle omgivelser. Han hadde praksis i et musikkstudio, der "Here Comes Christmas" ble innspilt med Remington Super 60 som et band. Den Beach Boys-influerte julesangen ble først utgitt på albumet «Go System Go!» i 2006.

De to siste låtene, «A Winter Song» og «Another Christmas Song», er fra henholdsvis 2017 og 2018. De er basert på skisser Schou hadde liggende fra tidligere, og låtene må kunne kategoriseres som «drømmepop». Remington Super 60 har ikke vært veldig aktive de siste årene, men Schou prøver å holde bandnavnet levende ved å utgi låter i ny og ne. Da er det spesielt koselig å gi ut julelåter, synes han.

Med en finger på bossanova-knappen inntok Remington Super 60 norsk musikkliv rundt årtusenskiftet. Casiopop var betegnelsen som ble brukt om musikken deres. Sitt første Casio-keyboard fikk Schou fra hiphop-gruppen Pen jakke fra Fredrikstad.

− Jeg digget lyden av det, det låter litt naivt og fint. Med tiden har det blitt en samling på over 20 stykker, forteller Schou, som også har opplevd å få tilsendt et i gave fra en i Italia.

Det samlet seg et Casio-miljø rundt plateselskapet Cafe Superstar Recordings, med artister som blant andre EPA, Safariari og Micromars.

Det vidunderlige internettet ble aktivt brukt for å spre musikken. Remingtons musikk er lisensiert til selskaper i Japan, Italia og en rekke andre land. Såpass oppsiktsvekkende var den internasjonale oppmerksomheten som ble bandet til del, at om du skrudde på Lørdagsrevyen på NRK en maihelg på tidlig 2000-tall, så kunne du se et innslag om Schou og det å spre musikk ut i verden via internett.

Fortsatt bærer det internasjonale nettverket frukter, og musikkbloggene rydder skjermplass når det kommer nye musikalske drypp fra Remington Super 60.

Etter mange år som komponist for film og reklamesnutter er Schou klar for å lage noe som er lengre enn 30 sekunder eller ett minutt. Men for tiden er det "Christmas EP" det handler om. Hva er så hans egne favoritter i julemusikksjangeren?

− Jeg hører gjerne "Little Saint Nick" av The Beach Boys, "Wonderful Christmastime" med Paul McCartney og James Browns "Santa Slaus Go Straight to The Ghetto". Ellers har jeg guilty pleasures som "Last Christmas" og "Driving Home for Christmas". De gangene jeg har vært dj rundt juletider, har jeg alltid spilt en del låter fra julealbumet til The Ventures fra 1965, sier Schou og nevner spesielt deres versjon av "Frosty the Snowman", der de fletter inn "Tequila" av The Champs.

Dagens utgave av Remington Super 60 består av Christoffer Schou, hans kone Elisabeth Thorsen, og tidvis Magnus Abelsen.'

Postskriptum:

Remington Super 60 har gjort enda mer i julemusikkens tjeneste. Det kunne vært gitt ut et helt album, i alle fall enda en EP. Her er for eksempel en låt de slapp i 2015,  «Merry Christmas, (It's Christmas)»:

Dirtnap Stories

I serien "personer man skulle ønske hadde skrevet en julesang", er turen kommet til Lee Hazlewood. Han skrev mye og innen mange genre. I alle fall i begynnelsen av karrieren virket han langt fra uvillig til  å skrive innen den genren som var populær i øyeblikket. Da han for eksempel prøvde seg på den instrumentale surfmusikken, laget han i alle fall to klassikere i en håndvending: "Movin" og "Baja".

Men jeg har aldri funnet noen julelåter i hans produksjon. Man skulle tro at han kanskje ville være involvert på "The Sinatra Family Wish You A Merry Christmas" fra 1969, men nei, der er ingen spor etter ham på platen. Først på samlingen av demoinnspillinger utgitt i 2002, "For Every Solution There Is A Problem", finnes det noe som med litt godvilje kan kalles en julesang. "Dirtnap Stories" er åpningssporet på platen, og det har et refreng som går slik:

And I said how does it feel
Like all God's promises are broken
It's like dying on Christmas Day
Before all gifts are open

Sterke ord i en sang med mange dødsreferanser. "Dirtnap" er stedet der man finner sin siste hvile. Lee sa selv at han skrev den mens han han ventet ved svømmebassenget på at hans barnebarn skulle komme.

Moderate forventninger

– Jeg vil være kosejulens motgift, med en mørk og jævlig juleplate, sa Magne Furuholmen i et promointervju med VG på utgivelsesdagen for albumet «White Xmas Lies». Han la til: – Det er en akutt mangel på meningsfull julemusikk. Jeg vet at jeg ikke orker flere glansede coverversjoner. Sitat slutt. Med den uttalelsen viser Furuholmen at han har hengt for mye på kjøpesenteret. For den som leter, er det hverken mangel på mørk og forsøksvis meningsfull julemusikk. Selv hans bandkolleger har jo prøvd seg på det før, Morten Harket med "A Kind of Christmas Card" (i den grad den kan kalles en julesang) og Savoy med den mindre kjente "XMas Time (Blows My Mind)" fra 1997:

Mer om både Magne Furuholmens juleplate og dyster julemusikk kommer jeg tilbake til senere i desember. Yule be misreable, som en samleplate med juletristesser het for noen år siden.

Ellers tegner det til å bli et moderat spennende år på julemusikkfronten. Mest fristet er jeg egentlig til å kjøpe vinylutgaven av juleplaten til The Monkees, som kom på cd i fjor. Bandet hadde også en jule-EP ute på Record Store Day Black Friday, men den fikk jeg ikke tak i.

Los Lobos er aktuelle i år med julealbumet "Llego Navidad", og coverbildet er i alle fall strålende.



Ellers er den store begivenheten for min del platen jeg selv er med på å gi ut på selskapet Nordpolen musikklubb: "Christmas EP" av Remington Super 60. Her samles fire av bandets julelåter fra 2001 til 2018. Med det er en drøm gått i oppfyllelse for min del.

En annen norsk utgivelse som jeg ser frem til i år er "Jul Med Aasen" av Emile the Duke. Hva kan mannen bak mesterverket fra kommunal sektor, "Aasen", ha å si om julehøytiden? Jeg er i alle fall spent. Egen julekonsert blir det også på Parkteateret 12. desember.

Av årets juleplateutgivelser har jeg så langt tyvlyttet til "The Molly Burch Christmas Album", og den virker fortreffelig (med et påfallende unntak). Og for et flott cover!




Da er vi gang!