Ben Folds og Dean & Britta sto for de mest opplagte albumkjøpene i år. Begge kommer godt fra det, selv om de ikke står distansen ut. Ben Folds har skrevet noen ypperlige låter, men tyr mot slutten av albumet både til standardlåter og kunstig intelligens. Men før det har han levert et utsøkt stykke voksenpop. Ikke voksent i betydningen satt og kjedelig, men mer som i at den barnlige forventningen ved julen er borte, og han bruker høytiden på melankoli og introspeksjon:
Dean & Britta gjorde et skjønnsomt utvalg sanger til sitt julealbum, blant annet fant de plass til denne vintersangen av David Berman, som han spilte inn til sitt siste album med bandet Purple Mountains. Jeg har en følelse av at denne blir en gjenganger på julealbum fremover:
Snowflakes Christmas Singles Club var tilbake med fire singler i år, og de hadde alle noen for seg. Her er Simon Chesterfield med "Last Train To Christmas":
I august sto jeg på gratishaugen og hørte noen låter av Los Bitchos da de spilte på festivalen Langs Akerselva. Lite visste jeg da at de hadde gitt ut en julesingel digitalt i 2022, Los Chrismos:
Hilma Nikolaisen så ut som hun skulle la være å gi ut en julelåt i år, men så kom den likevel midtveis i desember. Også i år synger hun på norsk, og jammen kom det ikke en vinylsingel på lille julaften med låtene fra de to siste årene:
Til slutt: Jeg har lyttet sporadisk til "Bluesasylet" på P2 i 20 år, men forunderlig nok har jeg aldri fått med meg at programmet har en en årlig sending med julemusikk. Det er en storveis radiosending, der Øyvind Pharo er fast gjest. Heldigvis finnes juleprogrammene fra 2018 og fremover i NRKs radiospiller.
Forresten: I 2017 var jeg uoppmerksom og gikk glipp av English Winter EP av bandet The Perfect English Weather. Der befinner denne seg:
Pionerene innen rock & roll angrep tilsynelatende det bestående, men julen var det mange av dem som omfavnet. Blant de første store rockerne var det hovedsakelig Elvis Presley og Chuck Berry som spilte inn juleplater. Elvis ga ut sitt første julealbum i 1958, samme år som Chuck Berry slapp "Run Rudolph Run". Sistnevnte ble standardlåten for alle fremtidige rockere som trengte en julelåt på repertoaret.
Little Richard, Gene Vincent og Buddy Holly lot julemarkedet passere, men Eddie Cochran bidro på en noveltylåt om Elvis, "I Want Elvis for Christmas", sammen med Holly Twins. Dette er en versjon av "I Want To Spend Christmas With Elvis" med Marlene Paula, som var skrevet av Bobby Darin. Versjonen til Cochran og Holly Twins er litt svakere enn originalen:
Det fantes også en underskog av mindre bejublede rock and roll-artister som ga ut julemusikk i rockens første fase på 1950-tallet. Disse artistene synes å ha et uhøytidelig forhold til julens konvensjoner, og de er mer opptatt av det gøye fremfor det andektige.
På 1980-tallet skulle Cordell Jackson bli en gitarhelt som så ut som et medlem av menighetsrådet. Hun var 33 år gammel da hun spilte inn "Rock and Roll Christmas" i 1956, men hun høres atskillig yngre ut. Cordell sender et brev til nissen der hun ramser opp alle rockeplatene hun ønsker seg. "Rock and Roll Christmas" låter som mye tidlig rock: friskt, primitivt og rått. Det er ingenting satt ved denne musikken, og den egner seg ikke til nostalgi.
Big Bud vet jeg lite om, og det virker ikke som han ga ut mange plater. Han prøvde seg med "Rock Around the Christmas Tree" i 1955, og viser at han hadde en kraftig stemme som ikke har problemer med å overdøve backingbandet:
Lillian Briggs låter mer polert enn Cordell Jackson. Hun regnes som en av de første kvinnelige stjernene innen rocken. "Rock'n' Roll y Poly Santa Claus" fra 1955 er hennes bidrag innen julegenren, og den har visse storband-elementer:
everything is going to the beat. It's the beat generation, it′s beat, it's the beat to keep, it's the beat of the heart, it′s being beat and down in the world and like oldtime lowdown
and like in ancient civilizations the slave boatmen rowing galleys to a beat and servants spinning pottery to a beat. (Jack Kerouac, San Francisco Blues).
Selv folk som aldri har lest et ord av beatlitteraturen, har nok støtt på en beatnik i populærkulturen. Det er alltid en fest når en jazzdiggende beatnk dukker opp i for eksempel en film noir-film. Beatniken fremstilles gjerne som litt livsfjern og svevende, men cool, alltid cool. Et eksempel er beatniken som dukker opp i den uforlignelige låten "The Mummy" av Bob McFadden and Dor. En mumie skremmer vettet av folk han møter på gaten. Det er bare en som ikke lar seg affisere: beatniken.
Og hvorfor har mumien gjenoppstått? Jo, for å kjøpe platen "Kookie, Kookie, Lend Me Your Comb" av Edd Byrnes og Connie Stevens. Byrnes var skuespiller i serien "77 Sunset Strip", der han spilte karakteren Kookie, som kjemmet håret ofte og snakket hipsterspråk. Som Kookie-figuren ga Edd Byrnes ut juleplaten "Yulesville" i 1959.
Sånn i farten kommer jeg på tre beatnikrelaterte juleplater. De er vidt forskjellige, selv om de alle gjenforteller det samme litterære forelegget: "A Visit From St. Nicholas" av Clemet Clarke Moore. Poeten, jazzartisten og kultartisten Babs Gonzales fortalte om "The Be-Bop Santa Claus" i 1955:
Men høydepunktet i beatnikenes julefeiring er definitivt "Beatnik's Wish" av Patsy Raye and The Beatniks. Den er fra 1959, det året ordet beatnik var på alles lepper. Hvem Patsy Raye var, har ikke jeg klart å finne ut. Det ser ikke ut som hun ga ut flere plater. Det er godt mulig at dette var en forsøk på å få en novelty-hit ved å bruke et populært fenomen fra samtiden. Men uansett, låten er spennende musikalsk, Patsy Raye har et stort formidlingstalent, teksten er morsom og cool, og hele beatniktilværelsen virker ganske så besnærende. Tony Rodelle Larson gjorde en nesten identisk versjon i 1961 med navnet "Cool Yule".
Med albumet "We Wish You a Merry Christmas" (1951 eller 1952) laget The Weavers reglene for hvordan en folk-juleplate skulle lyde. Låtutvalget er tradisjonelt. Mange av sangene er om Jesus-barnet og dets betydning som revolusjonær kraft. Sentimentale fraser om julen hører ikke hjemme her. Men til tross for at dette er folkemusikk, låter det pent og sofistikert, ikke som et opptak fra feltstudier i grisgrendte strøk. Hør bare forskjellen på Leadbellys versjon av "Christmas is a Coming" og "It´s Almost Day" med The Weavers (samme sang, forskjellig tittel).
Tittelkuttet, den ofte enerverende "We Wish You A Merry Christmas", har The Weavers gitt mer melodisk variasjon enn den gjengse julebukkversjon. Det kvinnelige medlemmet, Ronnie Gilbert, har en stemme som kunne kledd datidens popmusikk. The Weavers ble da også store, ikke minst med hiten "Good Night Irene". Men de virket under mccarthyismen, og gruppen ble svartelistet på grunn av sine radikale politisk holdninger.
The Kingston Trio fortsatte i The Weavers fotspor. Heller ikke The Kingston Trio satset på et røft beatnikutseende. På coveret står de i pene blazere, skjorte og slips. Eventuelle politiske meninger holdt de for seg selv. Gruppen hadde stor suksess fra starten i 1957, men julealbumet "Last Month of the Year" var det ikke mange som hadde lyst på i 1960, og det var ute av sirkulasjon i flere tiår etter utgivelsen. Som hos The Weavers går det i tradisjonelt materiale på dette fenomenale albumet.
Det amerikanske visemiljøet var ikke noe teselskap. Puristene slo ned på avvik fra den vedtatte linjen for rett musikkutøvelse. Man kunne synge om forbrødring, men likevel skule mot sin neste i miljøet. The Kingston Trio var blant artistene som ble kritisert for å stå for en utvannet versjon av folkemusikk.
The New Christy Minstrels imponerte heller ikke puristene. Denne gruppen besto på det meste av 14 personer, og folk som Gene Clark, Barry McGuire, Kim Carnes og Kenny Rogers gikk i lære der. Dette ensemblet ble startet av Randy Sparks, som døde i år, 90 år gammel. Her skulle visearven brukes i kommersielt øyemed. De ga ut sitt første juleabum i 1963, "Merry Christmas!", der de stort sett holder seg pietetsfullt til malen skapt av The Weavers, med tradisjonelt materiale. Tre år senere kom oppfølgeren "Christmas with the Christies", der de også tolker moderne juleklassikere. The New Christy Minstrels låter noen ganger som musikalartister, andre ganger som en gladkristen sekt. "Beautiful City" er åpningslåten på deres første julealbum, og den får i alle fall meg klar til umiddelbar religiøs utøvelse.
Jeg har hørt mange versjoner av "Last Christmas", men ingen som overgår originalens primitive sjarm. Taylor Swift, Erlend Øye, She & Him, Alanis Morrisette, Manic Street Preachers, Meghan Trainor, Ariana Grande: De har alle gitt sitt beste, men ingen preger låten på en måte som hever den.
Men en som i mine ører virkelig får det til, er Aidan Moffat. Hans versjon ble sluppet digitalt i 2011, og jeg kjøpte flac-filene som ligger et sted på en for lengst forlatt pc. Aidan Moffat, kjent fra Arab Strap, fremfører tre låter på ep-en "Oh! What a Not So Silent Night Before Christmas", som har et visst hjemmelaget preg. På åpningssporet gjenforteller han "The Night Before Christmas" med egne ord, over backingtracket til "What a Night" av The Four Seasons.
På "Last Christmas" ser jeg ikke bort fra at det er originalmusikken han har speedet opp en smule. For sikkerhets skyld legger han inn noen ulyder, i fall det skulle bli for pent. Hans vokalprestasjon har et visst karaokepreg, som om han motvillig er blitt lokket til å synge en sang han bare halvveis kan. Underveis i sangen skjønner sangeren at teksten handler om hans egne opplevelser, og innlevelsen øker.
Ep-en ble sluppet 5. desember i 2011, og Moffat unnskyldte at han ikke hadde tid til å lage noen annet enn en digital versjon. 13 år år senere er det ennå ikke kommet en vinylutgivelse. Ep-en er heller ikke på strømmetjenester, den finnes så vidt jeg kan se bare på bandcamp
Moffats karriere som juleartist begynte såvidt to år tidligere, da han på en ep som medfulgte en spesialutgave av albumet "How To Get To Heaven From Scotland", hadde med denne rapporten fra en jul tilbragt i en pub:
Denne låten, "Plastic Mistletoe", ble spilt inn på nytt da Moffat ga ut sitt egentlige mesterverk innen julegenren: Albumet "Ghost Stories For Christmas", som han laget sammen med Glasgow-musikeren RL Hubbert i 2018. Det består av stemningsfulle instrumentaler, gotisk fortellerkunst og et par coverlåter. I det hele tatt er Aidan Moffat god på coverlåter. Muds "Lonely This Christmas" fra 1974 har aldri beveget meg på noen måte. Men Moffats malmfulle røst, brede skotske aksent og det nedstrippede arrangementet løfter låten til de grader.
På albumet gir han også liv til noen av julens statister, som i denne hjerteskjærende fabelen om et juletre:
I 2021 skrev Moffat en artikkel om sitt forhold til julen for magasinet The Skinny. Her laget han også en liste over julelåter han liker, og det er en av de bedre listene jeg har sett:
Darlene Love – Christmas (Baby Please Come Home)
Lord Nelson – A Party for Santa Claus
Dennis Waterman & George Cole – What Are We Gonna Get ‘Er Indoors?
Clarence Carter – Back Door Santa
[Big Dee Irwin and Little Eva – The Christmas Song (Merry Christmas to You)
Reuben Anderson – Christmas Time Again
Kay Martin and Her Bodyguards – I Know What You Want for Xmas
Det var befriende å høre "Det er mange som hatar jol" av artisten Symre i fjor. Ikke at utsagnet var direkte nytt i julesang-sammenheng, men hun fremla det på en finurlig måte, både musikalsk og tekstlig.
Jeg har inntrykk av at det har vært mye inderlighet og tradisjonell juletilbedelse i norske julesanger de siste årene. Der mange, inkludert Symres samfylking Odd Nordstoga, vil hjem til jul, synger hun med poetisk overskudd :
Nå vil eg ikkje heim til garden min, æ kje heime meir, heim til faren min er nihilist Gje meg Jesus Krist! Må vel bare spleise seg, sveise seg, reise seg og bli ein realist Sei at jol kan vera trist
Som nevnt: julemusikken har flere protestsangere. I blant kommer protestsangene fra uventet hold. I det urolige året 1968 ga Bobby Goldsboro ut singelen "Look Around You (It´s Christmas Time)". Og hvem var så Bobby Goldsboro? Han hadde samme år hatt sin første nummer 1-hit i USA med den svulstige easy listening-countrylåten "Honey". Han fulgte den opp med to mindre hits, før han avsluttet året med en julesingel. B-siden var den søtladne "A Christmas Wish", som nok var mest tilpasset hans kjernepublikum. Likevel var det protestvisen som ble A-siden, der han tar et oppgjør med julens alkoholisme, plastikktrær, barn som blir oversett, tiggere som blir oversett, og religiøst hykleri. Det høres virkelig ut som han hater julen! På A-siden vel å merke. Han skrev begge låtene selv, og singelen havnet ikke på noen hitlister:
Brian Hyland virket utad heller ikke som noen barrikadestormer. Han var en av mange litt pregløse artister som hadde kortvarig suksess i perioden mellom Elvis dro i militæret og Beatlemania oppsto. Han er mest kjent for to sanger som ikke kunne vært mer forskjellige: Noveltyhiten "Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikini" og den sørgelige "Sealed With A Kiss", som er en av de låtene i pophistorien som best beskriver siste kveld med en sommerforelskelse. Disse låtene kom i henholdsvis i 1960 og 1962. Fem år er lang tid i popbransjen, og i 1967 var Hyland ikke et hett navn lenger. Da hadde han ingenting å tape på å gi ut en protestvise til jul. Skjønt, det kan også være at formålet var å virke relevant for et ungdommelig publikum, for han hadde også leflet med psykedelia i samme periode. Hyland skrev selv denne folkrock-låten, der han svinger svøpen over alkoholisme, aspirinmisbruk, pengeproblemer som følge av uvettig pengebruk i julen, og trafikkork. Tekstmessig er den ikke så fjernt fra varselet Bobby Goldsboro leverte året etter.
Sangeren med det svenskklingende etternavnet angret muligens på sitt angrep på julen. For i det siste, nå i åttiårene, har han sluppet noen julesanger igjen, der han ikke prøver å ta fra noen den tradisjonelle julefølelsen.
For første gang på ti år blir det en jul uten en syvtommer fra Nordpolen musikklubb. Årsakene til det er legio, men forhåpentlig er vi tilbake neste år.
Nederlandske Snowflakes Christmas Singles Club måtte ta seg en hvilepause i fjor, og det ga fornyet lyst til å satse skikkelig i år. Selskapet er tilbake med hele fire singler. Den jeg ser mest frem til er av Simon Chesterfield fra The Chesterfields, et band som startet på 80-tallet og som fikk en hit i visse miljøer i fjor med "Mr. Wilson Goes to Norway".
Ben Folds var tidlig ute med å annonsere at en juleplate va på vei i år, "Sleigher". Han ga ut singelen "Bizarre Christmas Incident" i 2002, der jeg falt mest for b-siden "Lonely Christmas Eve".
Jeg har aldri satt meg grundig inn i musikken hans, men han slapp den gripende låten "Kristine from the 7th Grade" i fjor. Den handler om å oppdage at en gammel skolevenninne er aktiv på internett med å forfekte pseudovitenskap og tilhørende teorier. Det er hovedsakelig nyskrevet materiale på Ben Folds julealbum. Burt Bacharach-inspirasjonen er tydelig, og første lytt virker meget lovende.
Ekteparet Dean Wareham og Britta Phillips utgjør duoen Dean & Britta, og de er mest kjent fra bandene Galaxie 500 og Luna. De har gitt ut noen sporadiske julesanger før, og det er i den sammenheng jeg kjenner dem. Nå har de tatt steget helt ut og laget et julealbum, "A Peace of Us". Det høres ut som et nødvendig kjøp. Første smakebit er en annerledes versjon av "Pretty Paper", Willie Nelson-låten som Roy Orbison fikk en hit med i 1963.
Hva mer? Magne Furuholmen ga ut albumet "White Xmas Lies" i 2019. Men han hadde mer å si om julen, og det gjør han på singelen "Giving in to Christmas". Det høres ut som et outtake fra 2019-albumet, både tematisk og musikalsk. Susanne Sundfør har overrasket med sin versjon av "Deilig er jorden", i den grad det er mulig. Kakkmaddafakka har gitt ut "Christmas Miracle". Sistnevnte høres ut som en lettvekter, men hvem vet? Jeg har mange ganger trukket på skuldrene av julelåter ved første lytt, som jeg senere begynte å sette pris på. For eksempel syntes jeg The Divine Comedy kunne lagt litt mer innsats i "Home for The Holidays", som kom i 2021. Først i år fikk jeg litt sans for den. Den er kanskje ikke det mest storslagne som fins, men et sjarmerende tidsbilde fra omikron-julen:
Måtte det være mange fortryllende øyeblikk i vente.
