Årets juleplatesesong går mot slutten, og den vanlige følelsen av utilstrekkelig kommer krypende. Jeg har jo ikke spilt en brøkdel av det jeg hadde planlagt, og jeg har ikke fått satt meg ordentlig inn i årets utgivelser. Utover januar forsvinner det meste av magien ved julemusikken, og de fleste platene er ryddet bort innen tyvendedag jul.
Men noe fikk man jo hørt, og med fare for å høres ukritisk ut, må jeg si at i alle fall tre av årets juleplater er det beste jeg har hørt på lenge innen genren. The Monkees og Mike Loves plater har jeg skrevet om inngående. Den tredje er "Christmas Everywhere" av Rodney Crowell. Crowell kjenner jeg best som gitarist for Emmylou Harris, blant annet spiller han på hennes julealbum fra 1979, "Light Of The Stable". Oliver Cromwell forbød julefeiringen i sin tid, og Crowell er ikke udelt positiv han heller. På slutten av albumet, som består av originallåter om julens mer triste sider, legger han kynismen til side, og avslutter med et barnekor bestående av egne barn (?). Countrymusikken er kanskje den genren som har avfødt fleste juleplater, og dette er absolutt blant de beste. Ifølge Wikipedia har den så langt solgt 1700 eksemplarer i USA!
Twang-O-Matics, en instrumentalrocktrio fra Halden, ga ut en jule-ep med et flott cover og en ditto tittel: "No Sleep Till Betlehem". "Staffan var en Stalledreng" er helt klart høydepunktet på den platen.
Nederlandske "Snowflakes Christmas Singles" ga ut tre sterke singler i år, og den beste av disse var Green Seagull med "First Snow of Winter/ God Bless Ye Merry Gentlemen". Da Nordpolen musikklubb var jule-djs på Big Dipper, strømmet folk bort for å spørre hvem som spilte da Green Seagull drønnet utover lokalet.
Omsider fikk jeg plukket opp den vel ti år gamle samleren "Where Will You be On Christmas Day", utgitt på labelen From Dust to Digital, etter at jeg hadde hørt et foredrag av labelstifter Lance Ledbetter på Nasjonalbiblioteket i oktober. Jeg kjøpte også samleren "A Rootin Tootin Santa - A Hillbilly Christmas" på det tyske selskapet RWA .
På bruktmarkedet kjøpte jeg Ralph Lundstens "En Midvinter saga" (fascinerende), samleplaten "A Total Experience Christmas" (grusom), "Christmas In My Hometown" av Charley Pride (veldig bra!) og saksofonisten Boots Randolphs "Boots and Stockings" (ganske fæl). Det mest interessante med sistnevnte plate er baksideteksten, der låtskriveren Boudleaux Bryant anbefaler platen, selv om han ikke har hørt den i skrivende øyeblikk.
Ellers fikk jeg i gave en lekker utgave av den første juleplaten til Elvis Presley.
Hva mer?
Jo, omsider var julekonserten til The Source tilbake på Cosmpolite. Jeg hadde ikke fått med meg hvor lang den pleier å være. Etter fire timer forlot jeg lokalet, med Tora Augestads bossanova-versjon av "Vinter og Sne" i ørene, der den kommer til å være lenge etter at hestehoven har vist seg.
Det er delte meninger om Mike Love blant Beach Boys-fans. Noe forenklet kan man si at han har en høy stjerne blant dem som foretrekker bandets tidlige hitperiode med sanger om surfing, biler og jenter. Andre ser på ham som hovedgrunnen til at vi ikke fikk flere hypnotiske meserverk fra Brian Wilsons hånd (selv om Wilson tidvis har hatt nok med å komme seg ut av sengen og inn i klærne).
I Mike Loves selvbiografi fra 2016 fremstår han nokså sympatisk, men det er kanskje ingen kunst å komme godt ut av det i egen biografi.
Han har lenge vært opptatt av miljøvern, men opptrer gladelig for en viss president som ikke er opptatt av det samme. Han er opptatt av det universelle kjærlighetsbudskapet i østlig religion, men gjorde skandale på Rock and Roll Hall of Fame i 1988 da han fra scenen skjelte ut de fleste tilstedeværende ("Jeg vil takke Mike Love for at han ikke nevnte meg" sa Bob Dylan senere i sin takketale). 20 år tidligere uttrykte han støtte til de opposisjonelle da The Beach Boys spilte i Tsjekkoslovakia.
Selv så jeg Carl Wilson rope "no!" og riste oppgitt på hodet da Mike Love kom med noen smakløse kommentarer om David Bowie og Mick Jagger på scenen i Glasgow i 1991. Likevel: Mike Love var den i bandet som tålmodig svarte på spørsmål da NRK sendte en ytterst klumsete og uforberedt reporter for å intervjue bandet på Grand Hotell i 2012 (mens David Marks ble så provosert at han sa rett ut hva han mente om journalistens spørsmål).
Mike Love er altså ingen karikatur av et usympatisk menneske, men en person med karaktertrekk det ikke er lett å forene i en høyere enhet.
Uansett, Mike Love var en viktig del av The Beach Boys-soundet. Han var en showmann på scenen, bass-stemmen hans var viktig for koringene og han kunne skrive noen fengende tekstlinjer. Og selv om man foretrekker The Beach Boys i deres mest eksperimentelle øyeblikk, er det lett å forstå at Brian Wilson nok ikke var den enkleste å ha med å gjøre. Det er er dessuten forståelig at Mike Love ønsket seg en hit i ny og ne, slik at han slapp å returnere til bensinstasjonsjobben han hadde i bandets begynnelse. Det kan altså synes som et noe urettferdig renomme han har fått som den kjipe streitingen stilt opp mot Wilsons eksentriske geni.
Som soloartist har Love kun gitt ut tre album, inkludert årets utgivelse. Men i det siste kan ting tyde på at han har funnet sin kreative kraft, så rart det enn høres ut. Det jeg har hørt av hans forrige utgivelse, var ikke ille. Likevel hadde jeg ikke høye forhåpninger til en juleplate fra hans hånd. Men hør: Mike Love har sensasjonelt nok laget en juleplate som på sitt beste er blant det ypperste innen sin genre.
Mike Love har snakket om å gi ut juleplate før, og han har saktens deltatt på en del som medlem av The Beach Boys, noe jeg har skrevet om før et eller annet sted på denne bloggen. Det som nok har fått fart på planene, er at Phoenix gjorde en overraskende coverlåt av "Alone on Christmas Day" i 2015. Låten ble opprinnelig innspilt i 1977 til albumet "Merry Christmas from the Beach Boys", et album som aldri ble utgitt. Noen av låtene herfra ble utgitt i 1998 på albumet "Ultimate Christmas", men ikke "Alone on Christmas Day". Mike Love ga ut en ny versjon av låten i 2015, etter at det ble kjent at Phoenix skulle spille den i julespesialen "A Very Murray Christmas" med Bill Murray. Beach Boys-versjonen er nok den beste, til tross for at den låter som en demo. Men de nyere versjonene er også gode, for dette er en perle av en låt, det er merkelig at den ble gjemt bort i flere tiår.
På "Reason for the Season" er låten med som nummer seks, og det er gledelig å kunne si at det er de egenskrevne låtene som er best på albumet. I likhet med Brian Wilson har Love skjønt at det gjelder å velge sine medmusikanter med omhu. Her medvirker dyktige musikere som kan sin musikkhistorie og som kan varte opp med smakfulle detaljer som ikke levner tvil om at dette er et album i Beach Boys-tradisjonen. De to første låtene på platen utgjør en av de sterkeste plateåpningene jeg har opplevd på en stund. "Celestial Celebration" og "Finally It's Christmas" (på sistnevnte deltar Hanson, et band som har gjort en innsats på juleplatefronten) er to hektiske soulrockere med pondus, og Mike Love maner frem effektive juletablåer, "relatable" om ikke direkte originale.
"Little Saint Nick" er den mest kjente av julelåtene til The Beach Boys, og Mike Love tar her med en noe unødvendig versjon, men han vil vel hevde eierskap til låten, som det heter i moderne parlare. Og det må han vel få lov til, Brian Wilson gjorde det samme på sitt julealbum i 2005.
Mike Love har mange barn, og fire av dem deltar på platen. Først ut er Ambha og Christian på "Must Be Christmas", en poppete låt som forvalter julebudskapet på ypperste måte. Jeg skulle gjøre et poeng av Mike Loves selvinnsikt i tekstlinjen "and you're feeling nicer than you are", men han har ikke vært med på å skrive denne låten. Den etterfølges av en litt baktung utgave av "Jingle Bell Rock", som ser ut til å være den låten folk helst vil strømme fra albumet. Dem om det.
Etter tittelkuttet (der melodien er basert på "Shortenin Bread", en folkevise som har betydd mye for Brian Wilson) ser det ut til at Mike Love føler han har gjort sitt, og han overlater mye av showet til sine barn og bandet. Det er forsåvidt ikke uvanlig praksis på julealbum, sånn ut fra hukommelsen mener jeg både Everly Brothers og Linda Ronstadt gjorde det samme på sine album. De fem siste sporene på albumet er tradisjonelle julesanger. Selv om det er vanskelig å kalle tolkningene noe annet enn utsøkte, er det de nyskrevne låtene pluss "Alone on Christmas Day" som gjør at dette er en av årets beste juleplater. Det hadde jeg ikke ventet meg!
Forresten: Jammen dukker ikke Mike Loves søster Maureen opp på harpe på "O Holy Night", akkurat som hun gjorde på "In My Room" i 1963!
Til slutt må jeg nevne at platecoveret er utrolig flott, tatt av Brian Love (som også synger på platen) på en fotosfari i Norge for å fange nordlyset , og det er en god grunn til å få med seg LP-versjonen av albumet.
PS.: Jeg syntes umiddelbart at "Reason for the Season" var en flott albumtittel, men det viser seg at det er et velbrukt uttrykk. Det kristne heavybandet Stryper hadde en juleplate med samme tittel i 1984.
Nordpolen musikklubb ga ut sin femte julesingle 23. november 2018. Årets utgivelse er Poly Styrenes «Black Christmas».
Poly Styrene (1957-2011) var frontfigur i bandet X-Ray Spex, punkpionerer som er mest kjent for den kaotiske klassikeren «Oh Bondage, Up Yours!»
«Black Christmas» er skrevet og fremført av Poly Styrene sammen med datteren Celeste Bell. Låten var tilgjengelig på Poly Styrenes hjemmeside julen 2010, men den har aldri vært offisielt utgitt, selv om det ble laget en musikkvideo til låten. I en rettferdig verden ville «Black Christmas» vært en juleklassiker, og Nordpolen musikklubb gjør sitt for å løfte den frem til sin rettmessige posisjon.
«Black Christmas» er like aktuell i dag som for åtte år siden. Til oppløftende reggaerytmer skildres depresjonen juletiden kan frembringe på både mikro- og makronivå. Selv sa Poly Styrene om låten til Uncut i 2010: «I wrote it with my daughter, and it was obviously a play on «White Christmas», and, as we were writing it, things started to happen that were really quite dark. I don’t think it’s going to be exactly like the Winter of Discontent (78-78), but I do get a similar feeling, I think we’re gonna see a lot of social unrest».
− Jeg tror min mor var lei av den anstrengte munterheten som preger fremstillingen av julen, og hun ville skrive noe som uttrykker den virkeligheten mange opplever, det at det er en noe trist og deprimerende tid, særlig for dem som har mistet kontakten med sine kjære eller befinner seg langt fra dem. Derfor ba hun meg om hjelp til å skrive en sang som utforsker de mørkere sidene ved høytiden, forteller Celeste Bell om bakgrunnen for låten.
B-siden på singelen er «White Gold», hentet fra albumet «Generation Indigo», som ble innspilt samtidig med «Black Christmas», kort tid før Poly Styrene fikk konstatert kreft med spredning i 2011.
Begge låtene er produsert av Youth, originalbassisten i The Killing Joke,som også har samarbeidet med Paul McCartney under navnet «The Fireman».
Om Poly Styrene
Marianne Joan Elliott-Said ble født i 1957 med britisk mor og somalisk far. I tenårene var hun mest opptatt av band som Pink Floyd og Led Zeppelin, før hun så Sex Pistols spille på Hastings Pier i juli 1976. Ikke lenge etter startet hun bandet X-Ray Spex etter først å ha gitt ut solosingelen «Silly Billy» under navnet Mari Elliot.
X-Ray Spex ga i utgangspunktet bare ut fem singler og ett album, «Germfree Adolescents», (oppfølgeren «Consumer Culture» kom først da bandet ble gjenforent i 1995), men de gjorde seg grundig bemerket på kort tid. Poly Styrene var en stilskaper med militærhjelm, tannregulering (en nødvendighet, ingen gimmick som noen trodde) og flere oppsiktsvekkende antrekk. Hennes opptredener var energiske, men i intervjuer var hun lavmælt og reflektert. Tekstene hennes var science fiction-aktige skildringer av temaer som genmanipulasjon, forbrukersamfunnet og tvangstanker. Poly Styrene klarte kunsten å skape tekster som både skildret tidsånden og som føles like aktuelle i dag. Kunstnernavnet Poly Styrene (isopor) var en slags parodi på et typisk popstjernepseudonym. Hun valgte det fordi «It’s a lightweight disposable product».
Poly Styrene følte fort at bandets publikum ønsket mer av det samme, mens hun var klar for å gå i en annen musikalsk retning. Bandet ble oppløst, og i 1980 kom hennes første soloutgivelse, «Translucence». Albumet har elementer av folk, soul, jazz og reggae. Det er ingenting som tyder på at det ble tatt imot som en sensasjon i samtiden. Men det er et nydelig album, og blant Poly Styrene-kjennere vil det nok bli stående som hennes mesterverk.
Store deler av 1980-tallet tilbragte Poly Styrene i et Hare Krishna-tempel. Hun ga ut en single i 1986, og hun hadde korte samarbeid med The Dream Academy og Boy George.
Hennes neste soloalbum kom først i 2004, det selvutgitte «Flower Aeroplane». «Mantra with Muscle» står det på coveret. Det består delvis av nyinnspillinger av låter fra «Translucence», uvisst hvorfor, for de er ganske like originalinnspillingene. Resten er en ikke ueffen blanding av housemusikk, østlig mystikk og kraftfulle hyllester til Krishna.
«Generation Indigo» (2011) ble et meget sterkt siste album. Innholdet må kunne karakteriseres som powerpop med enkelte reggaeinnslag, og i tekstene hadde Poly Styrene mye å si om samtiden. Det er et svært spenstig album, og det var ingenting som tydet på at dette var en avslutning. Men kort tid etter innspillingen fikk hun konstatert kreft i siste stadium. Hun fikk så vidt leve lenge nok til å få med seg utgivelsesdatoen og noen meget gode anmeldelser.
Musikkjournalisten Richie Unterberger intervjuet i sin tid Poly Styrene til boken «Unknown legends of Rock and Roll». Men Poly Styrene er langt fra en glemt artist. Da hun gjorde sine siste konserter i 2008, opplevde hun at det mannlige publikummet var blitt eldre, mens kvinnene i salen var unge. Hun er også aktuell på flere områder i dag. Foruten singelutgivelsen til Nordpolen musikklubb kommer datteren Celeste Bell med en bok om henne, og snart ventes dokumentarfilmen «Poly Styrene: I Am A Cliché» av regissøren Paul Sng.
− Boken er klar for utgivelse i mars. Jeg er veldig tilfreds med boken, og jeg er spent siden folk snart skal få lese den. Filmen viser seg mer utfordrende å få ferdig, på grunn av både tidsmessige og økonomiske begrensninger, men jeg er sikker på at vi kommer i mål til slutt, forteller Celeste Bell.
Sjelden har en plate fått en så passende tittel som "Christmas Party" av The Monkees. Dette er en fest der alle skal med, både levende og døde. The Monkees har så vidt vært innom julemusikk før, både på 60-tallet og i en utgave av bandet fra tidlig 1970-tall (og jeg må nesten nevne det noe gyselige julepotpurriet de deltok på for MTV i 1986). Men de har heldigvis ventet til sitt andre (eller hvilket nummer i rekken det er) store comeback med å gi ut et helt album. "Christmas Party" er for en stor del laget etter malen til deres forrige album "Good Times": de har fått låter av dyktige låtskrivere som elsker og forstår seg på The Monkees, og spedd på med noen klassikere.
Festen åpner med "Unwrap You At Christmas" av Andy Partridge. Den er ikke blant de største øyeblikkene til XTC-låtskriveren, men det fungerer perfekt som åpningslåt med sitt Melodi Grand Prix/Music Hall-sound. En mer gøyal åpning kunne man ikke håpet på. Den etterfølges av "What Would Santa Do", et stykke klassisk sekstitallspop signert River Cuomo fra Weezer. Disse to låtene utgjør den sterkeste albumåpningen på det jeg kan huske.
Hjerteknuseren Davy Jones døde i 2012, men her er han med i kraft av to julesanger han spilte inn i 1991. De har her fått nytt komp. Vanligvis er jeg skeptisk til arkivmateriale som overdubbes, men det var alltid noe kunstig med The Monkees i utgangspunktet, så i denne sammenhengen fungerer det. Davy Jones var den typiske underholderen i bandet, derfor er det passende at han gjør to hyggelige standardlåter. Den første er "Mele Kalikimaka", som i vår tid er havnet på svartelisten til fintfølende som en lettvint representasjon av Hawaiis kultur, og senere fremfører han "Silver Bells". Disse utgjør ikke de mest spennende innslagene på platen, men det er godt å ha Davy med på festen.
Produsent Adam Schlesinger har skrevet "House of Broken Gingerbread" sammen med forfatteren Michael Chabon, og det er et fascinerende samlivsdrama fra et pepperkakehus. Den fjerde av de nyskrevne låtene holder også høy standard, nemlig tittelkuttet skrevet av Peter Buck and Scott McCaughey. De to ga ut sin egen juleplate i fjor som medlemmer av The Minus 5. Buck bidrar også på "Jesus Christ" av Big Star. Denne låten er ikke uvanlig å finne på juleplater for tiden, og om jeg ikke husker feil så var det REM som innlemmet den i julekanon på en av sine fanklubbinnspillinger. Det er uansett herlig å høre Peter Bucks lekre gitarplukking igjen.
Michael Nesmith var skeptisk til ideen om å lage et julealbum, som han nylig fortalte på en podcast fra Rhino Records. Han har alltid vært religiøs til tross for sin sprø humor, og han foretrekker julens "hellige musikk". Men sammen med sønnene sine har han spilt inn to standardlåter, "The Christmas Song" og "Snowfall". Hans særegne stemme blåser nytt liv i disse sangene, som vi ikke trenger nok en croonerversjon av. Sønnenes koringer har et hint av The Four Freshmen, og produksjonen deres er ytterst smakfull.
Siste mann i The Monkees, norskættede Peter Tork, har vært plaget av sykdom i det siste, men også han har sendt inn sitt bidrag. Tork var bandets "folkie" og hans bidrag er en banjodrevet versjon av "Angels We Have Heard On High". Aner jeg et hint av autotune her, eller det Torks stemme som er preget av sykdom og alder? Jeg velger å tro det siste.
Initiativtager Micky Dolenz synger åtte av de tretten sporene på platen, inkludert de fire nyskrevne låtene. Han gjør også passable versjoner av "Wonderful Christmas Time" og "I Wish It Could Be Christmas Every Day". Til sist tolker han bluelåten "Merry Christmas Baby", noe som ikke er et høydepunkt, men det er en låt han sterkt ønsket å synge, så det er ham vel vel unt.
Coveret er i seg selv usedvanlig festlig, tegnet som det er av den stilsikre serieskaperen Mike Allred. Han får det til å virke som om tiden har stått stille siden 1966.
Hva sitter vi så igjen med? Dette er den juleplaten jeg har spilt mest i år, og den oppfyller mine nokså høye forventninger. Det mest gledelige er at det er de fire nyskrevne låtene som er best. De nye låtene bør bli klassikere innen sin genre, og det er ikke noe jeg ofte hevder.
The Sex Pistols spilte aldri inn noen juleplate, det skulle
tatt seg ut (selv om det finnes videoer på YouTube av det som angivelig er The Sex Pistols som spiller «Jingle Bells», men der
egentlig bare to av medlemmene medvirker).
Men The Sex Pistols hører virkelig julen til, og det er ikke
bare fordi Sid Vicious ble dypt berørt av Jim Reeves’ juleplate. Året etter
beretningen om Sid Vicious, viste The Sex Pistols at de forsto seg på ett av julens
viktigste budskap, nemlig idealet om å glede andre og å dele av sin velstand.
I desember 1977 hadde brannfolkene i Huddersfield streiket
i lang tid, og det så ut til å bli en stusslig julefeiring for deres familier.
Hvem reddet julen? Jo, The Sex Pistols ankom byen for å spille for dem. På dagtid
1. juledag spilte de for brannmennenes barn, og de delte ut kake og gaver. Det
endte selvsagt i en kakekrig, til alles glede. Om kvelden spilte de for de
voksne samme sted.
The Sex Pistols var uønsket mange steder i Storbritannia,
men her følte de at noen faktisk omfavnet dem. Og de streikende og deres
familier følte at noen brydde seg om dem.
John Lydon
fortalte til The Guadian i 2012: “The Sex Pistols gig at Huddersfield for
striking firemen's kids would have been a highlight of mine and Sid's career.
Having a birthday cake squashed into your face by young kids? Delicious. I
always don a Santa suit at Christmas. Remaining childish is a tremendous
state of innocence». Gitarist Steve Jones, som i utgangspunktet misliker julehøytiden fordi han hadde en miserabel oppvekst, mener også at dette er den beste
julen han har hatt, fordi han gjorde noe godt for andre.
I 2013 laget BBC en dokumentar om denne konserten, som
skulle vise seg å blir den siste konserten bandet gjorde i Storbritannia. To
måneder etter var The Sex Pistols oppløst. Det er en fornøyelig film og et interessant
tidsbilde fra julen 1977. For egen del vil jeg hevde at denne dokumentaren skaper
mer julestemning enn det meste annet.
Julemusikk kan på sitt sterkeste trenge gjennom all fasade og treffe rett der hjertet burde vært. Ett bevis på akkurat det fant jeg da jeg bladde gjennnom et gammelt Mojo i sommer. Den samme historien fant jeg senere i boken "The English Dreaming Tapes" av Jon Savage. Historien handler om Sid Vicious, den inkompetente bassisten i Sex Pistols, posterboy for alle som syntes punken var mer interessant som destruktiv livsstil enn som springbrett til de kreative yrker.
Eller kanskje historien handler om Simon John Ritchie, som var hans egentlige navn. Den ble fortalt av den amerikanske manageren og fotografen Leee Black Childers. Han var på fest hos kunstneren Caroline Coon på 1. juledag i 1976. Han følte seg ikke helt hjemme i den britiske feiringen og trakk seg litt tilbake. Men på vei ned en trapp hørte han velkjent musikk fra julen hjemme. Childers gikk inn på et lite værelse, der det satt en fyr og hørte på juleplaten til Jim Reeves. De lyttet til resten av platen sammen, og på slutten så Childers opp med tårevåte øyne, og han merket at den andre personen også gråt. De introduserte seg for hverandre, og Childers skjønte at han satt med den beryktede og farlige Sid Vicious. "We know he had a psychotic side, we know he was crazy and selfdestructive, but he was also a very sentimental person", forteller Childers.
Hva var det så på juleplaten til Jim Reeves som fikk Sid Vicious til å gråte? Var det "Senor Santa Claus"? Eller kan det ha vært "Merry Christmas Polka"? Jeg tror det må ha vært "An Old Christmas Card".
«Julen kom tidlig» er i inneværende år ikke
en tom klisjé, men et uttrykk med et høyst reelt innhold. I september
kom det en mail fra Rhino Records om at The Monkees skulle gi ut sitt første
julealbum, "Christmas party". For meg er dette noe i nærheten av en drøm som går i
oppfyllelse («drøm større» kan jeg høre
noen si).
Dermed var tvangstankene om at jeg har for mange juleplater,
helt fordunstet. Det glade budskap fortsatte med nyheten at Khruangbin skulle slippe en
julesingel. Instrumentaltrioen har vært et av mine favorittband siden jeg så dem
varme opp for Father John Misty for tre år siden på Sentrum Scene. De gir ut «Christmas
Time Is Here» fra «A Charlie Brown Christmas». Vince Guaraldis melodi er det vanskelig å gjøre noe galt med, og Khruangbin
roter det selvsagt ikke til, selv om de ikke tar noen store sjanser heller.
For noen år siden skrev jeg om juleplatene til The BeachBoys og Brian Wilsons solojulealbum. Sistnevnte har reist på juleturné i år,
der hoveddelen av showet er viet julesanger, før han avslutter med sine greatest
hits. Fetter Mike Love slipper albumet «Reason for the Season» denne julen. Love
er i slutten av syttiårene, så dette er ikke noe han absolutt må gjøre av
kommersielle hensyn. Derfor må det vel bety at han har noe å tilføre
julemusikkgenren, eller? Ut i fra ryktet hans er jeg usikker på om Mike Love er en
jeg vil tilbringe julen med, men det finner jeg ut av senere i desember.
Selv er jeg med på å utgi Poly Styrenes «Black Christmas» i
år, en perle fra 2010.Mer om det siden.
Her er Khruangbin med «Christmas Time Is Here»:
