Luke 1

I år fikk vi for første gang en Nobel-prisvinner i litteratur som har gitt ut en juleplate (antar jeg, det hadde ikke overrasket veldig om det fantes en annen vinner med et julealbum på samvittigheten). Bob Dylan ga som kjent ut sitt julealbum, "Christmas in the Heart", i 2009. Det kom noe uventet, han er vel en av de siste artistene på kloden man ville ventet en juleplate fra. Og selv om han alltid har gjort det uventede, var dette nesten sjokkerende, og fansen er nokså delt i spørsmålet om hvor bra denne platen er (selv er jeg helt klart på ja-siden). Men Dylan tok oppgaven på alvor, og han var såpass engasjert i utgivelsen av det ble laget to musikkvideoer for å promovere den. Den morsomme "Must be Santa" har nok de fleste som leser dette sett. Animasjonsvideoen til "Little Drummer Boy" ser ut til å være inspirert av Dylans egen stil som maler, slik vi kjenner den fra for eksempel covermaleriet på "Music from Big Pink".

Det jeg ikke visste i 2009, var at Dylan hadde vært borti julegenren før. Det fant jeg først ut da jeg nærlyttet til folk-boksen "Midwinter" (som jeg har tenkt å skrive mer om ved en senere anledning). Der finnes det et spor som heter "Christmas Island", som ikke må forveksles med juleslageren med samme navn fra 1946, som Dylan gjorde sin versjon av på "Christmas in the heart". Låten blir sunget av Richard Fariña, akkompagnert av Eric von Schmidt og Blind Boy Grunt. Alle Dylan-fans vet hvem disse tre er.

Fariña var eventyrer, folkmusiker og romanforfatter − skjønt forfatter rakk han knapt å være, siden han døde i en motorsykkelulykke på sitt eget releaseparty for boken "Been down so long it looks like up to me". Hans første ekteskap var med visesangeren Carolyn Hester. Hun hyret Dylan til å spille munnspill på albumet "Carolyn Hester" i 1961, og var dermed medvirkende til at Dylan ble signert til Columbia Records av John Hammond. Senere giftet  Fariña seg med Mimi Baez, den yngre søsteren til Joan. Forholdet mellom Dylan, Fariña, og Baez-søstrene er mesterlig skildret i boken "Positively 4th Street" av David Hajdu.

Eric von Schmidt var en folksanger som er udødeliggjort på Dylans debutalbum fra 1962, der Dylan innleder "Baby, let me follow you down" med å si "I first heard this song from Rick von Schmidt. He lives in Cambridge. Rick is a blues guitar player. I met him one day in the green pastures of Harvard University".

Blind Boy Grunt er et av flere pseudonym Dylan har brukt. Akkurat dette pseudonymet brukte han en periode for å delta på andres plater eller for gi ut låter på andre selskap enn Columbia. "Christmas Island" ble spilt inn i London i 1963, men den ble først gitt ut i 1967 på albumet "Dick Farina & Eric Von Schmidt". Dette er ikke den type julesang som fremkaller de varme følelsene hos lytteren. Det er en kul blues der sangeren har tenkt seg til Christmas Island for å forklare nissen personlig at han "ain't broken any recent laws".

Luke 24

Da avslutter jeg sesongen med å utrope de 25 beste juleplateinnspillingene noensinne. Her finnes det en del velkjente plater, andre er mer obskure. Resten av topp 100-listen finner du her, her og her. Gledelig jul!

1. Elvis Presley: If I Get Home on Christmas Day
2. Darlene Love: Christmas (Baby Please Come Home)
3. NRBQ: Christmas Wish
4. Frank Sinatra: Whatever Happened to Christmas?
5. The Beach Boys: Morning Christmas
6. The Waitresses: Christmas Wrapping
7. Ron SexSmith: Maybe This Christmas
8. The Free Design: Close Your Mouth (It's Christmas)
9.  Greg Lake: I Believe In Father Christmas
10. The Ventures: Sleigh Ride
11. Glenn Miller: Jingle Bells
12. Booker T and The MGs: Jingle Bells
13. The Sonics: Don't Believe In Christmas
14. Julie London: I'd Like You for Christmas
15. Loudon Wainwright: Christmas Morning
16. The Bunnys: Jingle Bells
17. Martin Newell: Christmas in Suburbia
18. Low: Just Like Christmas
19. Hvitmalt Gjerde: Dine lepper smaker jul
20. The Raveonettes: The Christmas Song
21. Gruff Rhys: Slashed Wrists This Christmas
22. James Brown: Santa Claus Go straight To The Ghetto
23.  The Hives and Cindy Lauper: A Christmas Duel
24. Tom Lehrer: A Christmas Carol
25. The Ramones: (I Don't Wanna Fight Tonight)

Luke 23

Nedtellingen nærmer seg slutten, og i dag skal jeg ta en gjennomgang av årets utgivelser. En av årets beste juleplater, ved siden av "Dine lepper smaker jul" med Hvitmalt Gjerde, kom først ut som en luke i Alternativ julekalender (der initiativtagerne snart bør få Kongens fortjenestemedalje). Siden er den, så vidt jeg forstår, blitt gitt ut av Fysisk format. Artisten er Hilma Nikolaisen:

Ring Ring (Bring it on)

Meningene er delte om Bill Murrays juleshow, selv har jeg ikke sett det. Phoenix ga ut en singel fra showet sammen med Murray:

Alone on Christmas Day

En enslig jul ble også skildret av Miley Cyrys sammen med julebandet Flaming Lips. De ventet helt til julaften med å gi ut "My Sad Christmas Song". Førsteinntrykket er at den er laget for å spille på alt den konservative delen av USA sjokkeres av ved Cyrus, men for oss andre er den mer likegyldig.

"My Sad Christmas Song"

En annen artist som ventet til nærmere julaften med å gi ut en julelåt, er LCD Soundsystem.

Christmas Will Break Your Heart

Mine innkjøp i år har vært preget av de mange nyutgivelsene til selskapet Real Gone Music, som har gitt ut en mengde plater jeg bare har sett coverne til på internett tidligere. Bobbby Vintons cover på "A Very Merry Christmas" er så flott at jeg helst skulle hatt det på lp. Tidligere avskrev jeg ham som mannen som kun sang "Blue Velvet" av betydning, men hans versjon av Bacharachs "The Bell That Could't Jingle" er den beste jeg har hørt av låten:

Bobby Vinton

Fra Real Gone kjøpte kjøpte jeg også juleplater med Glenn Campbell og nylig avdøde Lynn Anderson. Her er hennes sterke "Don't Wish Me Merry Christmas" fra 1971.

Lynn Anderson

Kylie Minogue viste i år at "Only You" er kommet for å bli som julesang. Smith and Burrows hadde den også med på sitt vinter/julealbum fra noen år tilbake. Hvorfor? Trolig fordi den var en hit for Flying Pickets julen 1983. Selv likte jeg best versjonen av "Christmas Wrapping" Kylie gjorde med Iggy Pop. Det er en låt alle artister på julekjøret gjør for tiden. Summer Camp spilte også inn denne på sin juleplate i år. Her er en annen låt fra utgivelsen deres:

I don't wanna wait till christmas

Ellers kjøpte jeg juleplater med Harry Belafonte, Merle Haggard og Jimi Hendrix. I tillegg til singler fra Snowflakes Christmas Music. Pluss noen samleplater. Og selvsagt en av årets beste, Sharon Jones and the Dap Kings:

8 Days of Hanukkah

Luke 22

Jeg er egentlig ingen samler av juleplater. Hadde jeg vært det, ville jeg hatt så mange flere. Et sted må grensen gå for hva man kan bruke penger på. Men selv om det er mange juleplater jeg aldri ville kjøpt, har jeg aldri takket nei om noen vil gi meg en. Derfor har jeg en del plater som er blitt stående uspilt. Men nå er tiden inne. I dagens luke skal noen av de uspilte bli lyttet til. Vanligvis prøver jeg bare å skrive om ting jeg liker, men i dag blir det nok litt annerledes, vil jeg tro.

Du trenger kun å se coveret på juleplaten til Maria Arredondo for å skjønne hvordan det låter. Dette er "Julen - The Musical". Det er ikke så langt unna formelen som Sissel Kyrkjebø benyttet seg av. Men Arredondo får et pluss for å synge med tydelig sørlandsk dialekt. Sissel var redd for å frastøte noen med skarring, derfor sang hun på et slags bastardisert østlandsk. Jon Lord fra Deep Purple bidrar på flere spor her, men det så jeg i cd-heftet, jeg kunne ikke høre det. Det er kvalitet i alle ledd, ville nok kapellmesteren sagt. Men spenningen er ikke til å ta og føle på. Her tar jeg med hennes versjon av "Sonjas sang til julestjernen" fra "Reisen til julestjernen", det nærmeste vi kommer en låt alle kjenner av norske julesanger de siste 40 årene.

Maria Arredondo: Sonjas sang til julestjernen

Whitney Houstons tragiske skjebne kunne vært kokt ihop på et manusmøte i et luftavkjølt møterom i Hollywood. Overgangen fra glad-jomfrunalsk superstjerne i Reagan-æraen til dopavhengig artist som skrøt av at hun var for rik til å bruke crack, er temmelig utrolig. Åtte år før hun ble funnet død i badekaret, spilte hun inn juleplaten "One Wish: The Holiday Album". Førsteinntrykket mitt var at dette var et tidstypisk R&B-album, med et standardisert komp og der Houston sang som om det var en søknad om å fremføre nasjonalsangen på Super Bowl. Men etter et par gjennomhøringer er jeg mer positiv. Hun synger bra, og har valgt en del av de klassiske julesangene som det skal mye til å lage direkte dårlige versjoner av. På "The First Noel" legger hun dog til litt mange "Jesus" og "Hallelujah" etter min smak. Barnetroen var det ingenting i veien med, det ser man også på takkelisten på platen. Duetten med datteren Bobbi Kristina Brown er ganske sterk, ikke minst med tanke på at hun også endte sine dager i et badekar.

Little Drummer Boy

Den siste platen er den jeg har gruet meg mest til. Etter min første Dylan-konsert, i Skåne i 1989, haiket jeg med en fyr til jernbanestasjonen i Kristianstad. Sjåføren hadde også vært på konserten, likevel hørte han hele bilturen på en dansbandaften på radioen. Jeg skjønte ikke hvordan han klarte å kombinere sine musikalske preferanser, og jeg gjør det fortsatt ikke.

Hvem i all verden fant på å gi meg en plate med Ole Ivars? Det må vel ha vært en husgjest av det slaget man en gang kalte en vittig hund. Likevel, kultureliten ser ut til å begynne å fatte interesse for Ole Ivars. Nationaltheatret satte opp et stykke der bandets musikk var medvirkende, og nylig hørte jeg Øystein Greni og Lars Lillo Stenberg snakke om bandet på P13. Greni sa noe sånt som at det var en livsvisdom i tekstene som man først torde å ta til seg når man ble eldre. Ham om det. Skillet mellom høy- og lavkultur er nesten borte, men heldigvis er skillet mellom godt og dårlig sterkere enn noensinne. Jeg mener på ingen måte at folk som liker Ole Ivars bør miste stemmeretten eller få oppnevnt verge. De har bare fryktelig musikksmak.

"Juleplata tel Ole Ivars" ble gitt ut i 1995, og coveret viser at i visse miljøer varte åttitallet til langt ut på nittitallet. Bandet ser likevel ut som en gjeng det sikkert hadde vært hyggelig å møte rundt buffeen på et hotell på indre Østland. Det som slår meg når jeg hører på platen, er at alle låtene er skrevet av William Kristoffersen, 13 alene og en sammen med andre. Hvor ofte hører man en juleplate med bare nyskrevne sanger? Nesten aldri. Jeg ble positivt overrasket over at den fryktelige saksofonen jeg forbinder med dansebandmusikk, først dukker opp på spor 6. Ellers er det på platen en grusom trommelyd, noen irriterende fløyter hist og pist, en fæl synth, og på et spor dukker det opp noen nissestemmer som høres ut som smurfene eller Alvin and the Chipmunks. Tekstene bærer bud om at dette muligens er et konseptalbum. Selvsagt handler det om julen, men det er også figurer her som dukker opp i flere av tekstene, som "Peder ungkar" som har "hemlaga varer". Tekstene er vekselvis sentimentale betraktninger om barnets jul og skildringer av voksen moro på bygdefest.

Alt i alt var ikke dette så ille som jeg fryktet. Det står ikke noe tilbake for Oslo Ess for eksempel, og de får jo spille på Øya-festivalen. Det mest interessante er avslutningsporet "Julefløyten". Her får William Kristoffersen vise at han har gått på Musikkhøyskolen. Dette er hans "Gabriel's Oboe", som han har arrangert for Gjøvik Strykekvartett og et klassisk kor. Det er mer ambisiøst enn resten av platen til sammen. Jeg finner ikke denne på YouTube, derfor må vi ta til takke med den eneste julelåten jeg finner med Ole Ivars:

Ja, da vart det jula

Luke 21

I siste del av føljetongen om artister som har gjort en ekstraordinær innsats for julemusikken, skal det handle om Flaming Lips. Oklahoma-bandet debuterte allerede i 1983, men jeg kjente ikke stort til dem før de ga ut "The Soft Bulletin" i 1999. Året etter deltok de på samlealbumet "It's a Cool, Cool Christmas" med en versjon av "White Christmas", med dette i parentes: (Demo For Tom Waits). Det var ingen stor tolkning kanskje, men et sted å begynne:

The Flaming Lips: White Christmas

Bandets neste ekskursjon inn i julemusikken, så vidt jeg har oversikt over, kom tre år senere på ep'en "Ego Tripping at the Gates of Hell". Det syvende og siste sporet her het "A Change at Christmas (Say It Isn't So)", og det er en sang som burde blir spilt oftere ved juletider. Teksten går utenpå det meste man vanligvis får servert i en julesang:

Oh, if I could stop time
It would be a frozen moment just around Christmas
When all of mankind reveals its truest potential
And there is sympathy for the suffering
Yes, there is sympathy for those who are suffering

"A Change at Christmas (Say It Isn't So)"

I 2007 kom det en plate i begrenset opplag med den irakiske nattklubbsangeren Imagene Peise, som begikk selvmord i 1978, ble det hevdet. På platen “Atlas Eets Christmas” var det et klistremerke der det sto: "Love Is The Answer – Merry Christmas From The Flaming Lips 2007”. Det var selvsagt Flaming Lips som sto bak denne platen. Selv hadde jeg ikke hørt om den før den ble nyutgitt i fjor til "Record Store Day" på Black Friday:

Året etter, i 2008, kom bandet med en helaftens julefilm, "Christmas on Mars", som jeg omsider så i år. Å kalle den en julefilm er å ta litt sterkt i, men handlingen er i alle fall lagt til julaften på Mars. Filmen er tidvis visuelt slående, men alt skjærer seg når skuespillerne (hovedsakelig bandet selv) får replikker å fremsi. Da viser amatørskapet seg i fullt monn. Filmen fremstår som en blanding av noe Tarkovskij, David lynch og Ed Wood kunne laget. Soundtracket inneholder ikke noe julemusikk. Her er traileren:

Christmas on Mars

I fjor ga bandet ut en versjon "Happy Christmas" (War is Over) sammen med Yoko Ono til den årlige julespillelisten til Amazon.com. I år ble denne låten også gitt ut på single. Sangen har blitt fremført av bandet på konsert tidligere, her med både Sean Lennon og Yoko Ono på nyttårsaften 2011:

Happy Christmas (War is Over)

Og jo mer jeg leser om bandet, jo flere julesanger faller ut av skapet:

Allerede i 1994 ga de ut en liveinnspilling av "Little Drummer Boy".

På albumet "Clouds Taste Metallic" (1995) hadde de med låten "Christmas at the Zoo".

Og jammen har ikke Flaming Lips, selveste julebandet, også laget en versjon av Silent Night (iblandet Lord Can You Hear Me av Spaceman 3/Spiritualized):

"Silent Night"

Luke 20

I helgen var jeg endelig på julekonsert, The Source of Christmas på Cosmopolite. Jeg har planlagt å se dette juleshowet i årevis, men i slutten av desember kommer det alltid noe i veien. Men i år hadde jeg bestemt meg lang tid i forveien, og ingenting skulle hindre meg. The Source spilte sammen med  et seksmanns orkester fra Egypt, en indisk musikerfamilie som spilte "Jul i Svingen" på blant annet sitar, og to bulgarske folkesangere pluss flere andre gjesteartister. Det var akkurat det jeg trengte. Showet ga meg troen på menneskeheten igjen, slik enhver god julekonsert skal. Det er ikke sikkert følelsen varer helt til nyttår, men foreløpig funker det.

Det kan være denne fornemmelsen er preget av at jeg leser "Fra krig til krig", biografien om C.J. Hambro, for tiden, men det virker ofte som om dette er julen 1939. Verden er i en sørgelig forfatning, og katastrofen ser hele tiden ut til å være nært forestående. Å lytte til juleplater innebærer som oftest en viss grad av eskapisme, men av og til er det vanskelig å oppnå den forventede flukten fra virkeligheten. Det føles absurd å sitte og lytte til Lynn Andersons "Ding-o-Ling the Christmas Bell" mens ekstremværet herjer utenfor.

The Source of Christmas fikk meg altså til å se med mildere øyne på denne jammerdalen. Og det fikk meg til å tenke på forbrødringen mellom tyske og engelske soldater 1. juledag 1914. Men først måtte jeg sjekke om denne hendelsen virkelig inntraff. Det meste som en gang gjorde historiefaget interessant, blir med tiden påvist å høre fiksjonen til. Brutus drepte ikke Cæsar, Marie Antoinette sa aldri det om kake. Men jeg er glad for å se at våpenhvilen og minglingen mellom soldatene virkelig fant sted. Flere steder ved fronten sang de julesanger sammen og utvekslet gaver (om de virkelig spilte fotball mot hverandre, virker dog å være mer usikkert).

Første gangen jeg hørte om denne hendelsen, var i barndommen da Paul McCartney ga ut "Pipes of Peace". Det er ikke en julesang, men singelen kom ut i desember, så jeg synes det er på sin plass ta den med her. Jeg synes fortsatt at Paul McCartney gjør en god skuespillerjobb i videoen:

Andre musikere har også skildret våpenhvilen 1. juledag 1914. The Royal Guardsmen ble inspirert til "Snoopy's Christmas" i 1967:

"Snoopy's Christmas"

Visesangeren Mike Harding er mer kontemplativ i sin "Christmas 1914":

Christmas 1914

Den amerikanske visesangeren John McCutcheon tolker de samme hendelsene i "Christmas in the Trenches",

John McCutcheon "Christmas in the Trenches",

Og til slutt tar jeg med låten Garth Brooks skrev med Joe Henry om denne juledagen for 101 år siden:

Garth Brooks: Belleau Wood

Luke 19

I fjor skrøt jeg voldsomt av av plateslippet på Black Friday. I år kom det to utgivelser så vidt jeg fikk med meg, og da ser jeg bort fra "Jesus Christ" med Big Star. Nick Lowe og Los Straitjackets ga ut en konsertplate fra forårets juleturné, "The Quality Holiday Revue Live". Les Paul og Mary Fords "Christmas Cheer!" fra 1955 kom som titommer i et opplag på 2000. En flott utgivelse, selv om prisen er noe avskrekkende:

Jeg kan ikke la være å klikke meg inn på diverse oversikter over julemusikk som anbefales, og nesten hver gang er det en skuffelse. I dag kom endelig belønningen da Arne Berg fra Jungeltelegrafen på P2 la ut en spilleliste der jeg bare hadde hørt James Brown og Joseph Spence fra før:

Åtte julesanger du kanskje ikke har hørt

I dag ledet han Jungeltelegrafen med Sigbjørn Nedland, som jo i sin tid hadde en juleutgave av Pandoras Jukebox jeg fortsatt dagdrømmer om. I lørdagens program sendte de musikk fra mange deler av verden, og programmet er tilgjengelig på NRKs nettradio i fem måneder til.

En norsk dagligvarekjede har en julereklame på TV for tiden, regissert av Marius Holst. Av alle julesanger de kunne brukt i filmen, må jeg si at jeg ble ganske imponert av den de valgte. Det mest opplagte ville vært å velge "Let It Snow! Let It Snow! Let It Snow!" i en eller annen versjon, men heldigvis gikk de for noe mer obskurt. Kishi Bashi ga ut "It's Christmas, But It's Not White Here In Our Town" på flexisingle i 2012 til inntekt for et veldedig formål, og så vidt jeg husker kunne den lastes ned gratis på hjemmesiden hans. Selv oppdaget jeg den på "All Songs Considered"-juleutgave på NPR det året. Og selvsagt burde den vært på topp 100-listen min over tidenes beste juleinnspillinger:

Kishi Bashi