Brown Christmas

Jeg har opplevd at folk blir overrasket over at James Brown ga ut julemusikk. De forbinder ham formodentlig med intens funk som "Get Up (I Feel Like Being) a Sex Machine", og de ser nok ikke for seg at julemusikk kunne komme fra samme mann.

James Brown hadde mange sider, og de verste av dem skal jeg ikke prøve å forsvare eller unnskylde. Men blant mye annet var han en julens mann. Han ga ut hele fire julealbum. Han delte ut kalkuner til trengende hver jul. Helt frem til han døde – 1. juledag 2006. (Familien hans har fortsatt tradisjonen med å dele ut mat til jul).

Hans første juleplate kom i 1966. Det må ha vært et godt år for Brown, for han åpner albumet med å takke. Som Jon Fosse takker han Gud, først og fremst Gud, deretter publikum. Han anvender sin beste predikantrøst og han bruker forkynnerens fakter. Sammen med sine korister ber han om at julen igjen skal bety noe. Nøyaktig hva det innebærer, lar han henge i luften. Men hans nesten skremmende hyl, og lydbildet med strykere som ikke spiller med sordin, gir det hele et vektig inntrykk. Noe stort er i vente. Dette er en perfekt åpning på hans første juleplate.

"James Brown Sings Christmas Songs" er et både flott og relativt konvensjonelt album. Det kunne vært innspilt i en frisinnet gospelkirke, og det er gjenkjennelige trekk ved julen han synger om.

To år etter var James Brown på plass med et nytt julealbum på King Records: "A Soulful Christmas". Denne gangen er det en mer samfunnsbevisst Brown vi møter. Han synger om sosial uro, sykdom, og om folk som er avhengig av sosialhjelp. Og selvsagt nevner han seg selv ved flere anledninger. Mest kjent er åpningssporet "Santa Claus Go Straight to the Ghetto".

I tillegg finner vi på platen spor som "Say it Loud, I’m Black and and I’m Proud" (det hadde vært en hit samme høst). Jeg velger å tro det er en form for humor når han kaller en munter instrumental for "Believers Shall Enjoy (Non Believers Shall Suffer)". Der hans første juleplate er mer soul- og gospelpreget, er denne funky med trommegrooves som er skapt for å samples.

James Brown var på ingen måte noen ideolog, og han har ingen løsninger å komme med. Det nærmeste han kommer et budskap er at vi må styrke fellesskapet, som han synger i den nydelige "Let's Unite the Whole World at Christmas":

To år etter har James Brown enda et julealbum på markedet. "Hey America" fra 1970 er et slags uklart budskapsalbum. James Brown klarer nok en gang å få det til å virke som han har mye på hjertet, men hører man etter, er det lite å hente. Det er mulig at det er en farlig egenskap, men han er svært overbevisende der han henvender seg til nasjonen og sier noe om fredssymboler, at det er på tide å møtes, være sammen i det nye året, alle hudfarger, la oss feire med vin, slik Gud vil. Før han slenger ut både et "Danke schön" og et "Hava Nagila". Innflytelsesrike Nat Jones står som låtskriver, men det er grunn til å tro at James Brown improviserer teksten, den fremstår ikke som den er tenkt ut og skrevet ned.

På sporet "My Rapp" er han direkte uhyggelig, der han snakker til en kvinne som har forlatt ham. Han prøver å fremstå som tilgivende, men han virker truende når man kjenner historiene om hans voldelige forhold. Det høres ut som han sitter i mørket og prater med seg selv, med balltreet innen rekkevidde. 

 

"Hey America" er det tredje og siste julealbumet av James Brown på King Records. Jeg trodde egentlig det sluttet der, men i 1999 ga han ut "The Merry Christmas Album". Hvor mange kan skryte av ha laget fire julealbum? Dette er hans nest siste album, og det er på ingen måte essensielt. Vi hører en gammel, kraftløs mann i et moderne, sjelløst studio. Platen inneholder pinlige låter som "Funky Christmas Millennium", men han glimter til på minimalistiske "Don’t Forget The Poor at Christmas". Det virker som det sosiale ansvaret vekker James Brown til en siste kraftanstrengelse.