Jeg falt fullstendig for deres første selvtitulerte mini-lp, som kom i 1985. Den var sterkt skainfluert, og med tiden inkorporerte de i musikken også funk, soul, reggae, en slags frijazz og heavy metal. Denne genreblandingen gjorde dem en stund spennende, men førte etter hvert til at de ble slitsomme å lytte til, og jeg mistet helt interessen utover 90-tallet.
Men her skal det handle om deres tidlige periode. Allerede to år etter debutplaten ga de ut en jule-ep. Fire sanger, en er religiøs, de tre andre skildrer ulike sider ved julen.
Første spor er den frenetiske partylåten "It's A Wonderful Life (Gonna Have A Good Time)". Låter som nevner filmen "It's A Wonderful Life" er nærmest en undergenre innen julemusikken. Her gjenforteller de i grove trekk handlingen i Frank Capra-filmen, og musikkvideoen viser scener fra samme film.
Neste låt er "Slick Nick, You Devil You". Det er en slags doo-wop-låt, med sparsom instrumentering bestående av orgel og klapping av takten. USA oppfant både colanissen og hans motsats, den lurvete fordrukne nissen vi kjenner fra Miracle on 34th Street, Bad Santa, utallige vitsetegninger og blant annet en episode av The Twilight Zone. Vokalistens store innlevelse gjør dette til et intenst juledrama. Tekstlinjene "Tattoos on his arms and knees, I never thought Santa Claus would be such a sleaze" viser at låten er fra en tid da stort sett bare sjøfolk og sirkusarbeidere lot seg legge under tatovørpennen.
Tredje spor er en litt seig, for ikke å si slapp reggae. Hovedpersonen ser seg rundt og oppdager bare forvirring og smerte i verden. Redningen ligger i budskapet til mannen fra Nasaret. Iration er for øvrig et begrep innen rastafari-bevegelsen, og kan, så vidt jeg skjønner, oversettes med "skapelse".
"Just Call Me Scrooge" synger hovedpersonen i den siste låten på ep-en, og legger til "Christmas ain't my groove". Denne er kanskje litt vel tidstypisk funky, men basspillet er unektelig ganske medrivende om man ikke stritter veldig imot.
Jeg har vært avvent Fishbone i ganske mange år, men gjenhøret med juleplaten fra 1987 ga meg lyst til å høre høre mer av bandet. Og jammen har ikke bandet gitt ut en ep i år som tyder på at de igjen har funnet gullåren.
Men her skal det handle om deres tidlige periode. Allerede to år etter debutplaten ga de ut en jule-ep. Fire sanger, en er religiøs, de tre andre skildrer ulike sider ved julen.
Første spor er den frenetiske partylåten "It's A Wonderful Life (Gonna Have A Good Time)". Låter som nevner filmen "It's A Wonderful Life" er nærmest en undergenre innen julemusikken. Her gjenforteller de i grove trekk handlingen i Frank Capra-filmen, og musikkvideoen viser scener fra samme film.
Neste låt er "Slick Nick, You Devil You". Det er en slags doo-wop-låt, med sparsom instrumentering bestående av orgel og klapping av takten. USA oppfant både colanissen og hans motsats, den lurvete fordrukne nissen vi kjenner fra Miracle on 34th Street, Bad Santa, utallige vitsetegninger og blant annet en episode av The Twilight Zone. Vokalistens store innlevelse gjør dette til et intenst juledrama. Tekstlinjene "Tattoos on his arms and knees, I never thought Santa Claus would be such a sleaze" viser at låten er fra en tid da stort sett bare sjøfolk og sirkusarbeidere lot seg legge under tatovørpennen.
Tredje spor er en litt seig, for ikke å si slapp reggae. Hovedpersonen ser seg rundt og oppdager bare forvirring og smerte i verden. Redningen ligger i budskapet til mannen fra Nasaret. Iration er for øvrig et begrep innen rastafari-bevegelsen, og kan, så vidt jeg skjønner, oversettes med "skapelse".
Jeg har vært avvent Fishbone i ganske mange år, men gjenhøret med juleplaten fra 1987 ga meg lyst til å høre høre mer av bandet. Og jammen har ikke bandet gitt ut en ep i år som tyder på at de igjen har funnet gullåren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar