Luke 1

Jeg har alltid smilt overbærende av folk som kommer med selvfølgeligheter om enerverende julesanger. Sanger som visstnok forfølger dem overalt hvor de beveger seg i desember. Dagbladets John Olav Egeland ytret seg slik på twitter: "Kan noen snart skru av julemusikken? Får musikalsk diabetes av sentimentale og sukkersøte låter. Ren gift".

Prøv å si noe litt mer uoriginalt, har vært min tanke når jeg hører slikt. Men nylig tok jeg plass blant julemusikkhaterne. Det skjedde plutselig etter lystenning i borettslaget, med påfølgende samling i styrets bomberom. Det ble servert gløgg og pepperkaker, og stemningen var gemyttlig. Noen hadde laget en spilleliste på Spotify. Det var en salig blanding med julemusikk, men det var helt greit for anledningen. Helt til Wenche Myhres versjon av "Hei hå, nå er det jul igjen" ble spilt. Det føltes som jeg ble utsatt for en umiddelbar blodlating.

Nå synes jeg i utgangspunktet av Per Asplins låt er utålelig, men mer om det når jeg senere i desember skal skrive om "Putti Plutti Pott". Det som gjør denne versjonen verre enn nødvendig, er Die Wenckes "gøyale" måte å synge på. Det hele virker så anstrengt muntert (og dette kommer fra en som på veldig kort varsel kan komme med sin Wenche Myhre-topp tre).

Jeg merket altså at mitt gode humør rant ut av kroppen, og jeg klarte ikke å skjule det for de andre rundt bordet. Wenche Myhres skøyeraktige vokal gjorde meg pottesur.

I dagene som fulgte føltes det som jeg hadde stirret inn i mørket, og mørket hadde stirret tilbake –hardt og unødvendig lenge. Jeg skjønte at jeg hadde levd i en boble, og at jeg hadde ignorert at også dette var julemusikk. Vanligvis er det bare julemusikk som får plass på platespilleren i desember (og delvis i november), men nå åpnet jeg motvillig skapet med juleplatene. Jeg hadde mistet piffen.

Og hva var det som reddet meg og ga meg livstørsten tilbake? Det var The Polyphonic Sprees album "HolidayDream: Sounds of the Holidays vol. one". For meg er det julemusikkens "Pet Sounds", og det ligger bare en mild overdrivelse i den benevnelsen. Albumet kom i 2012, men jeg kjøpte det ikke da det kom ut. Jeg innbilte meg at The Polyphonic Spree var et kollektiv satt sammen for at tidligere rusmisbrukere skulle komme tilbake til en nykter hverdag. Jeg så den kappekledde gjengen synge på Oslo City en tidlig desemberdag i 2004, og en gang på Øya spilte de mens et spedbarn sov på scenen. Ingen av opplevelsene tilsa at de var mer enn et noveltyband.

På albumet spiller bandet stort sett kjente julesanger, men de er arrangert på en slik måte at selv sanger som er utspilte og uttømt for opprinnelig innhold, høres ut som de er helt nye. Flere av dem er såpass ugjenkjennelige at de kan spilles uten at andre i rommet umiddelbart vil oppfatte det som julemusikk. Vanligvis vil jeg ikke si at julesanger i forkledning nødvendigvis er et kvalitetsstempel, men for anledningen var det akkurat det jeg trengte. Etter et par gjennomspillinger var jeg tilbake i folden etter en ferd over på den andre siden.

Jeg nøyer meg med ett eksempel fra The Polyphonic Spree på slutten av denne lange teksten, men det finnes mange gode eksempler på Youtube, både fra selve platen og fra andre opptredener bandet har gjort.

Polyphonic Spree: Winter Wonderland