Luke 16

I dagens luke fatter jeg meg i korthet. Det er ikke bare fordi jeg har knapt med tid, men fordi jeg ikke finner så mye å skrive om. I fjor hadde jeg planer om å skrive om komiske juleplater, men følte at jeg ikke fant nok eksempler. I år innser jeg at det ikke er så mange juleplater av den humoristiske sorten jeg synes er morsomme. Det er rart, for det burde være nok av morsomme poenger å dra ut av julen. Ikke at ingen har prøvd, men det blir mye selvfølgeligheter om julefeiringen: julestress i kjøpesentre, brysomme slektninger på besøk, julenissen som stinker alkohol, eller dristige varianter av julesanger.

En gang så jeg filmen "Disco Godfather" med Rudy Ray Moore i hovedrollen, og jeg mener å huske at den var vanvittig morsom. Derfor hadde jeg store forventninger til platen med dette coveret:

Men akk, den var ikke noe morsom. La oss gå hurtig videre.

Her er en parodi på Bob Dylan og Robert Kennedy fra 1967, med et nikk til Simon & Garfunkel. Den er verdt å høre som en kuriositet. Jeg er usikker på om den er morsom eller umorsom, og muligens er den reaksjonær (jeg er kanskje overfølsom på det området). Komikeren Bill Minkin sto bak:

Det synes som om hver gang noen klarer å lage en smart og morsom tekst, bruker de null tid på det musikalske. Dr. Dementos to samlinger med sprø julesanger viser dette problemet. Likevel, det er her man finner tre av de morsomste julelåtene.  Det vil si, en av dem handler om den jødiske høytiden chanuka. Den fremføres av Gefilte Joe and the Fish.

Dette er en er klassiker fra 1953 som stadig er like vittig:

Tom Lehrer sang denne i 1959, og den er fortsatt uovertruffen:

Jeg avslutter med et høydepunkt av nyere dato. Både i 2010 og i 2011 ble det gitt ut varianter av denne julesangen i progstil: