Fra tidlig nittitall og utover i tiåret kom mye easy
listening, exotica og space age pop på cd for første gang. Musikk som i flere
tiår hadde vært å få for en slikk og ingenting i bruktbutikker og
loppemarkeder, fant nå et nytt publikum. En ting var alle assosiasjonene som denne musikken kunne
frembringe - til en tilsynelatende enklere verden av strandhoteller, cocktails og høyhalsede
pologensere. Men det viktigste var at mange av platene hadde stor musikalsk verdi i
seg selv. (Selv om gamle rockere fikk åndenød av å høre dette igjen, det har jeg
selv opplevd).
Jeg kjøpte alt jeg kom over av slike samleplater. En av de store oppdagelsene var Juan García Esquivel, eller
bare Esquivel. Hans musikk passer dårlig i kategorien easy listening. Den er fantastisk å lytte til, men også ganske krevende. Musikken inneholder så mange innfall at den etterhvert blir ganske utmattende. Han
tok stereoeffekten til de grader i bruk.
Musikken vandrer mellom høytalerne, første skjer det noe uventet her, så en
snodig effekt der. Og koret synger lydmalende ord.
Esquivel laget selvsagt også julemusikk. I 1959 bidrog han
med halvparten av kuttene på albumet "The Merriest of Christmas
Pops". Der er et av sporene hans tour de force,"White Christmas", som må ha lagt Irving Berlin flatt i bakken:
Når man hører dette, skjønner man at han foretrakk å spille inn
standardlåter, slik at folk kunne oppleve hans evner som arrangør. Esquivel fikk heldigvis oppleve den nye suksessen for
musikken han spilte inn på 1950- og 60-tallet. Samlealbumet "Space-Age
Bachelor Pad Music" (1994) solgte godt i USA, og jeg husker at Jeff
Buckley skrøt veldig av det i et intervju.
I 1996 ble alle hans julelåter samlet på en cd, i tillegg
til at det ble lagt til en prolog og en epilog der Esquivel snakker over et
komp som bandet Combustible Edison sto bak.
Jeg avslutter julebesøket hos Esquivel med hans versjon av "Sun
Valley Ski Run". Feliz Navidad, baby!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar