Luke 24: Året som var

2016 må kunne sies å være et middels år for julemusikk. Blant de mer kommersielle artistene ser vi at Kylie Minogue virkelig slår seg opp som en ren juleartist. Fjorårets juleplate kom i ny utgave med ekstralåter, og juleshowene hennes i Royal Albert Hall ser ut til å bli en årlig foreteelse. Selv holder jeg en knapp på årets juleplate fra Kacey Musgroves, "A Very Kacey Christmas".

En trend de siste årene er at artister slipper julesanger digitalt et godt stykke ut i desember. I fjor skrev jeg om They Might be Giants mange bidrag til julen, og de dukket jammen opp igjen i år. (Men The Flaming Lips og The Both uteble). Årets bidrag fra TMBG kom 15. desember og heter "Christmas in the Big House".

Duoen She and Him ga ut sin andre juleplate i år, og selv om jeg likte den første, trengte jeg ikke mer. The Killers har gitt ut en julesingle hvert år siden 2006, der inntektene i sin helhet går til bekjempelse av Aids i Afrika. I år samlet de låtene på et album, "Don't Waste you Wishes", som ble solgt fra bandets hjemmeside. Den kom inn døren rett før julaften, så jeg har ikke fått kartlagt den ordentlig. Så langt har de ikke overgått den første singelen de kom med i 2006, "A Great Big Sled", der Toni Halliday fra Curve bidrar:

Ellers er det mest juleplater med arkivmateriale jeg har plukket opp i år. "Christmas in France" av Les Petits Chanteurs De Versailles er definitivt det flotteste platecoveret jeg har sett på en stund. Jeg aner ikke når platen er gitt ut, ikke engang Discogs har den informasjonen, men coverbildet ser ut som det er fra årene etter 2. verdenskrig. En familie går over en snølagt mark og samler ved, noe som er en fransk juletradisjon ifølge coverteksten.

I år plukket jeg for første gang også med meg en juleplate fra et såkalt lydbibliotek, altså et sted man kunne hente ferdig innspilt musikk som skildrer ulike stemningsnivåer. "Active and tuneful with sleigh bells" beskrives en av låtene som. Det var særlig film-, tv- og reklamebransjen som benyttet seg av denne musikken, som for et moderat beløp kunne brukes uten ytterligere royaltyutbetalinger. "Christmas and children seasonal and novelty sounds" heter platen som kommer fra "de wolfe catalogue of recorded music". Det finnes gull på slike plater, men kanskje ikke akkurat denne. Men den gir en følelse av å vandre gjennom et bugnende supermarked anno 1972, og det er jo ikke den verste følelsen musikk kan frembringe.

Storbandmusikk er en ganske underkjent genre blant mange fra the in crowd. Det er nokså urettferdig, for det er ikke noe satt ved den musikken. Arangementene er ofte helt koko og vilt originale. "The Classic Big Band Christmas Album" var et mine beste kjøp i år. Her er det ikke bare julesanger, men vintersanger også, fra 1930- til 1950-tallet. Et eksempel fra platen er "(Don't Wait Till) The Night Before Christmas" av Eddy Duchin and His Orchestra.

Jeg skrev tidligere om gode samleplater, og også i år dukket det opp en fantastisk samler. Det tyske selskapet Bear Family ga ut forseggjorte "Big City Christmas" med undertittelen "30 Groovin' And Croonin' Christmas Tunes". Her lærte jeg blant annet at Eartha Kitt kom med en oppfølger til "Santa Baby" i 1954, som het "This Year's Santa Baby".

Luke 23: Uunnværlige samleplater

De færreste artister har gjennomføringsevne nok til  å lage et fullkomment julealbum. Derfor er singler det perfekte medium for julesanger – med påfølgende samleplater av et godt lag med diverse artister. De fleste samleplater er selvsagt spekket med hits fra de siste tiår, eller klassikere uten copyright sunget av fordums croonere. Men når det primærbehovet er dekket, må man ha noe annet.

Her trekket jeg frem noen fremragende samleplater med julemusikk. Det er til dels et obskurt materiale vi finner på disse platene, derfor må man kanskje akseptere at mastertapene ofte befinner seg på ukjent sted. Lydopplevelsen er ikke optimal hele veien, særlig blir dette tidvis pinefullt om man lytter med hodetelefoner. Og jeg er på ingen måte noen lydfreak!

Jeg skulle ikke hatt noe imot å bli invitert på en kopp glüwein og kikket på juleplatene til Stefan Kasell og Frank Jastfelder. De to tyskerne har stått bak en mengde samleplater med arkivmateriale, mange av dem under "Get Easy"-tittelen. "Get Easy Christmas" kom i tre volum fra 2002 til 2004. Hvert album var en åpenbaring da det kom, og mange favorittinnspillinger oppdaget jeg for første gang på disse platene. Uten "Get easy"-utgivelsene ville det tatt årevis før jeg fant ut at The Free Design hadde gitt ut en juleplate, det var her  jeg første gang hørte The Emotions med "Black Christmas", og uten disse samlerne hadde jeg kanskje aldri hadde oppdaget Elisa Gabbai og "Winter in Canada".

"Cool Yule, The Swinging Sounds of Christmas" er noe i nærheten av den perfekte samleplate. Her finnes easy listening, religiøs musikk, psykedelia og primitiv synthmusikk. Nesten alt er bra, ingenting er direkte svakt, og du har neppe hørt noe av det et annet sted. Mannen som står bak heter Martin Green, og han har også vært kurator for andre velvalgte samleplater,  som "The Sound Gallery" (1996). Innholdet på platen presenteres slik: "A fine feast of festive folk, beatnik bossas, and icy electronics, unearthed and compiled by Martin Green". I tillegg er det med en liten julehilsen fra eieren av en kypriotisk restaurant i London. For øyeblikket er cden til salgs på Discogs for syv euro, og jeg er fristet til å kjøpe den enda en gang. "Swinging Bells" av The Mystic Monks er et av bidragene på platen.

Også de siste årene har det dukket opp juleplater der noen har gjort seg skikkelig flid med utvalget. I 2010 ga selskapet Chrome Dreams ut "It's beginning to sound a lot like Christmas". Undertittelen er "The Alternative Yuletide Christmas Collection", og de tuller ikke. Her er det en festlig blanding av rock and roll, doo wop, novelty songs og countrymusikk. Jeg har hørt mange versjoner av "Santa Claus is coming to town", men aldri har jeg hørt noen gjøre det som Bill Doggett.

Blant mange andre godbiter er også "Christmas Boogie", sunget av søstrene Davis, altså Skeeter og Betty Jack. På ekte popbransje-manér var de ikke ordentlige søstre, og grunnen til at de fleste bare har hørt om Skeeter, er at Betty Jack døde i en bilulykke i 1956. "Christmas Boogie" er basert på diktet "A Visit from St. Nicholas", som jeg skrev om i luke 20.

Luke 22: Alan Lomax

Folkloristen Alan Lomax er kjent for den enorme mengden med folkemusikk han samlet inn fra hele verden. Naturlig nok var det også en del julemusikk blant dette. På 1950-tallet hadde han et syv år langt opphold i Storbritannia, der han blant annet gjorde en mengde musikkreportasjer for BBC radio. Julen 1957 fikk han grønt lys for en ambisiøs direktesending som skulle foregå på selveste 1. juledags formiddag, der han skulle presentere innslag med julemusikk og -tradisjoner fra ulike deler av Storbritannia.

Etter at hallomannen har introdusert programmet på Queen’s English, fortsetter programmet med lykkeønskninger på dialekter fra hele øyriket − i tillegg til gælisk. De medvirkende presenterer alt de har på lager av ceilidhs, wassailing og andre gamle tradisjoner som neppe ble holdt i hevd i stor grad selv den gang. Men det blir også spilt litt ungdommelig skifflemusikk. Alan Lomax satt selv i studio i Birmingham, derfra holdt han kontakten med de syv stedene i Storbritannia der en rekke mer eller kjente folkemusikere ventet. Blant de kjente finner vi Ewan MacColl, Shirley Collins, Dominic Behan og Peggy Seeger. Allerede den gangen var Storbritannia multikulturelt, her serveres også musikk fra Trinidad og Ghana. Lomax tillater seg også å komme med følgende betimelige spørsmål: "Why can't we give each other the things we want, instead of guns and atom bombs?"

Hvis sendingen virkelig er så live som det fremstilles, er det imponerende hvor gode overgangene er. Jeg har hørt mer klossete direktesendinger fra moderne tid. Hvor mange som hørte dette på direkten aner jeg ikke, det var nok smalt til tross for at det ble sendt i beste sendetid. Det sto kanskje på i bakgrunnen mens barn lekte med gavene sine, kvinner tilberedte mat og menn ventet på at puben skulle holde åpent noen få timer. 

Programmet ble sendt i reprise en gang, siden ble det slettet fra BBCs dyrebare radiobånd. Først på 1990-tallet ble det oppdaget i arkivet til Alan Lomax selv, han hadde bevart det på vinylplater. Det ble siden gitt ut av Rounder records under tittelen "Sing Christmas and the turn of the year". Selv prøver jeg å få spilt den minst en gang hver jul, det gir et annet perspektiv på julen enn de fleste andre juleplater. Jeg finner ikke noe utdrag fra platen på nett, heller ikke noe fra albumet "Songs Of Christmas From The Alan Lomax Collection". Men det finnes mye bra opptak på nettet fra hans samling likevel, allerede i 1937 spilte han inn en julesang med båndopptakeren sin. Her er et par høydepunkt fra det som finnes på YouTube:

Luke 21: Maybe this Christmas

Plateserien "Maybe this Christmas" ble det gitt ut tre volum av i årene 2002-2004. I likhet med den mer kjente "A very special Christmas"-serien gikk overskuddet til veldedighet. Også "Maybe this Christmas" satset på et distinkt visuelt uttrykk. Musikalsk sett var "Maybe this Christmas" på sitt beste den mest interessante av de to seriene.

Tittelen er tatt fra Ron Sexsmiths korte og konsise låt om julens idealer som er så vanskelige å leve opp til.

Platen fikk blandet kritikk, noe som synes svært urettferdig. Det er svært lite bruk av harelabb fra artistene her. Artistene klarer stort sett å gjøre noe nytt av de kjente julesangene de covrer, og det egenskrevne materialet holder høy kvalitet, som "12.23.95" av Jimmy Eat World.

Høydepunktet på platen er Neil Finns "Sweet Secret Peace", som må være en av de få gangene man kan kalle noe "Beatles-aktig" uten å mene at det står noe tilbake for The Beatles.

Maybe this Christmas solgte bra. Julen 2003 forsvant uten av jeg kjøpte "Maybe This Christmas Too", og det gjorde ikke så mange andre heller. Den havnet aldri på salgsbarometeret noe sted.

Likevel ble den et ny plate i 2004. "Maybe this Christmas Tree" ble den siste, men den vitnet ikke om dårligere bidrag. Danske The Raveonettes åpner med "The Christmas Song", som er deres egen låt, ikke den amerikanske standardlåten. Ut fra mitt kjennskap til den danske duoen er dette rett og slett det beste de noen gang har gitt ut. Snakk om å være best når det gjelder.

The Raveonettes ga ut fire andre andre julelåter på en ep i 2008, som bare ble utgitt digitalt. En av låtene her var Darlene Loves "Christmas (Baby please come home). På "Maybe This Christmas Tree" er det Death Cab for Cutie som griper fatt i denne låten. De tar ned tempoet og viser at det grepet fungerer veldig bra. 

Et annet høydepunkt for meg er Belasana med "Bittersweet Eve". Det er angivelig et pseudonym brukt for anledningen av musikeren Brett Detar.

Luke 20: The Night Before Christmas

Diktet "A visit from St. Nicholas" (også kjent som "The Night Before Christmas") ble publisert anonymt i 1823, og her finner vi mange av egenskapene som senere kjennetegner den amerikaniserte nissen, også kjent som Cola-nissen: En munter herre med sekken full av gaver, og med flygende reinsdyr som fremkomstmiddel. Diktet er senere blitt kreditert Clement Clarke Moore, selv om det er en del uenighet rundt dette. Diktet er kanskje ikke så kjent i Norge, men mange har nok fått med seg noen av linjene i en eller annen sammenheng. Diktet skildrer en juleidyll der spente barn er gått til sengs i påvente av nissens besøk. Faren i familien ser nissen fylle opp julestrømpene, før han flyr av gårde igjen med ordene: "Happy Christmas to all, and to all a good night".

23 år etter at diktet ble publisert, kom et parodisk dikt kalt "The Night After Christmas", der ungene har tømt julestrømpene for alt spiselig innhold og nå ligger kvalme til sengs. Legen må komme på hjemmebesøk, men også han har feiret julen, og det ved å drikke for mye portvin, forteller Ronald D. Lankford Jr. i boken "Sleigh Rides, Jingle bells, & Silent Nights".

Diktet dukker stadig vekk opp i populærkulturen, og det er satt musikk til det flere ganger. Jeg kunne sikkert sikkert ramset opp flere titalls versjoner, men her kommer bare de som jeg har sterkest i minnet. Aidan Moffat fra The Arab Strap slapp en jule-ep i 2011, der han har laget en Glasgow-versjon av diktet.

Hans musikkversjon av diktet finner du her.

Skuespilleren Edd Byrnes er mest kjent for rollen som Gerald Lloyd "Kookie" Kookson III i detektivserien "77 Sunset Strip" som gikk fra 1958 til 1964. Kookie var en hipster (i ordets opprinnelige betydning) som snakket som en beatnik. Noen plater ble det også, blant annet "Yulesville" der han gjenforteller "A Visit from St. Nicholas" i et hipt lingo:

Diktet er også gjenfortalt av Patsy Raye and the Beatniks på "A Beatnik's Wish". Patsy Raye aner jeg ikke noe om, men definisjonen på "cool" er hun definitivt.

Luke 19: Jingle Bell Rocks!

Dokumentarfilmen "Jingle Bell Rocks!" starter som en thriller. Filmskaper Mitchell Kezin ankommer platebutikken Amoeba rett før stengetid (hvorfor så sent?), og andpusten finner han frem til juleplatene. Han begynner å lete hurtig gjennom bunkene, plukker ut en del godbiter, samtidig som han klager over at det helt sikkert finnes mer som betjeningen ikke har lagt ut. En stemme over høytalerne forteller at butikken straks stenger, samtidig som Kezin finner i gulvhøyde en ny seksjon med plater. Frustrasjonen er lett å leve seg inn i. Jeg tror knapt jeg har vært så sterkt berørt av en åpningssekvens i en film noensinne.

Nat King Coles tåreperse "The Little Boy That Santa Claus Forgot" går som en rød tråd gjennom filmen, for det var denne låten som startet samlemanien for filmskaperen. En moderne dokumentarfilm krever en personlig vinkling, og låten betydde mye for ham siden han var et barn med en fraværende far. Han intervjuer artisten A Girl Called Eddy, som har gjort en versjon av låten, og Kezin oppnår en slags katarsis mot slutten av filmen da en gjeng karibiske musikere gjør sin versjon.

Det største øyeblikket for meg er sekvensen der ulike samlere snakker om juleplatene sine. Jeg har en følelse av at dette var en vesentlig del av filmen på et tidspunkt, men at det kanskje ble sett på som for smalt for et større publikum. Nå vises det med split screen som en nødløsning, slik at fire samlere viser og forteller samtidig. Jeg håpet at det skulle kommer mer av dette på dvd-utgaven, men nei dessverre. Ekstrasporene er en smule skuffende.

Folkene Kezin møter er relevante skikkelser i julemusikkhistorien: Bob Dorough som fremførte og skrev "Blue Xmas (To whom it may concern)" med Miles Davis, og Bill Adler som ba RUN-DM.C. om å lage en julelåt til den første "A Very Special Christmas" i 1987 (altså selveste "Christmas in Hollis"). Vi får også møte Run (Joseph Simmons) fra Run-D.M.C., som heldigvis ser ut til å ha finansene ordnet etter årene i musikkbransjen. Dessuten har Kezin intervjuet enken etter Chris Dedrick fra The Free Design. Hun tar filmskaperen med til et lager der hun har satt en del The Free Design-plater. Kezin må prøve å beholde verdigheten i møtet med den sterkt sørgende enken, samtidig som han er himmelfallen over omsider å se det ytterst sjeldne albumet "The United States Air Force presents The Now Sound of Christmas", der The Free Design har med den usedvanlig flotte "Close Your Mouth, it's Christmas". Jeg føler det blir litt mye hyperbol om dagen, men denne låten kan ikke omtales med nøkterne ord. "Close Your Mouth, it's Christmas" finnes ikke på strømmetjenester, heldigvis har vi YouTube.

Alan Zweigs dokumentar fra 2000, "Vinyl", er den definitive filmen om platesamling. "Jingle Bell Rocks" når ikke de høyder, den er mer springende, noe som ikke er så rart siden den er blitt laget i rykk og napp gjennom flere år. Men den gir meg virkelig troen tilbake de gangene jeg ikke orker tanken på å dra nok en juleplate inn i huset.

Luke 18: De som ble til overs

Juleplatesesongen er kort, og hvert år er det noen plater som blir innkjøpt og satt uhørt inn skapet. Der de gjerne blir stående. Her er tre av dem som slapp unna.

Jeg blandet Christel Alsos med Ida Jenshus, derfor ble jeg noe overrasket over av det ikke var countrymusikk på albumet "I den kalde vinter". I stedet er det en andektig plate som passer like godt til kirkerommet som til kulturhuset. "Smakfullt" er stikkordet, det er ingen skjemmende kommersielle tricks her. Instrumenteringen er sparsommelig, her får de høytidsstemte sangene råde grunnen sammen med Alsos' stemme. Låtutvalget er kresent. Selv ikke Oliver Cromwell, som jo forbød all julefeiring, ville nok hatt noe å utsette på julen slik den fremstår her. Siden denne platen er så flott, er det kanskje ufortjent å si at den også virker litt kalkulert, alt virker så riktig. Den sikter seg inn mot platekjøperne som ikke får julestemning før de har hørt Bugge Wesseltoft og Sondre Bratland, og det er jo et ganske stort publikum. Her er hennes versjon av "I denne søte juletid":

Jeg var i utgangspunktet positivt innstilt til Lionel Ritchies juleplate fra 2006, "Sounds of the Season" (som merkelig nok ikke er listet i diskografien hans på Wikipedia). Han har vært med på en del minneverdige plateutgivelser, ikke minst med The Commodores. Låtutvalget på juleplaten var ikke så lovende, det er de mest spilte julesangene fra "The American Songbook". Jeg stusset også litt over at produsenten Chuckii Booker spiller alle instrumentene, noe som i realiteten betyr keyboards, og at han har programmert strykere og en trommemaskin. Lydbildet er med andre ord ikke noe man kan la seg synke dypt ned i. Lionel Ritchie er profesjonell og gjør jobben sin, men det er virkelig ingenting å anbefale ved denne platen. Tilbake i skapet med den!

Willie Nelson skrev allerede tidlig i karrieren en klassisk julesang, "Pretty paper" fra 1963, som Roy Orbison spilte inn. Nelson spilte inn sin egen versjon på julealbumet med samme navn i 1979. Senest i høst dukker han opp som duettpartner for Kacey Musgraves på låten "A Willie Nice Christmas". "The Classic Christmas Album" fra 2012 inneholder låter fra flere av Nelsons juleplater, uten at det er lett å høre at de ikke kommer fra en og samme studiosession. Selv låtene fra 1983 klarer å unngå produksjonslyden fra 80-tallet, som preger så mange plater fra det tiåret på en uheldig måte. Nelsons stemme gjør at selv de største sviskene høres mindre klissete ut enn de vanligvis ville gjort, men radikalt er låtutvalget ikke. Jeg har ikke noe stort behov for å høre "Jingle Bells", selv om det er jul. Høydepunktet for meg her var den eneste låten jeg ikke hadde hørt før, "A Dreamer's Holiday".