Scandihoovian Christmas

For noen år siden skrev jeg en artikkel om såkalt scandihoovian musikk for nettsiden til Deichman musikk. Dette er musikk av som oftest norskættede artister (selv om de for enkelthets skyld fremstår som svenskamerikanere), som fremfører komiske låter med tykk aksent.  Disse handler ofte om den enkle manns forsøk på å nyte de små gleder i et krevende samfunn. Den mest kjente av disse artistene er Yogi Yorgesson, som mange vil kjenne fra "I Yust Go Nuts at Christmas". Han har også en fornøyelig versjon av "Yingle Bells". Men det finnes mer.  Yogi har blitt bondefanget av foreldreutvalget til å være julenisse i "I Was Santa Claus at The School House": 

Dette er litt uskyldig moro fra 1951. "The Christmas Party" fra samme år vil nok noen reagere på i våre dager. Den skildrer en del upassende relasjoner mellom kolleger på firmaets julebord: 

En annen av de store innen scandihoovian music er Stan Boreson, som ble invitert på store TV-show og fikk opptre utenfor den skandinaviske menigheten. Her er han på The Lawrence Welk Show i 1957:

Mitt første møte med genren var på John Peel Show på slutten av 1980-tallet, og Jimmy Jenson var artisten de spilte der. Her er han med en slags julesang, "A Snowmobiler´s Holiday Dream":

Man skulle nesten tro filmskaperen Joel Coen snakket om scandihoovian musikk da han i sammenheng med filmen “Fargo” sa om hjemstaten Minnesota:

⎼ The people there speak in a very economical fashion, which is almost monosyllabic. This seems as exotic to other Americans as it does to you Europeans! In fact, the Scandinavian influence on the culture of that area, the rhythm of the sentences, the accent, all of this is not familiar at all to the rest of America.

Broren Ethan stemte i: ⎼ When we were small, we were not really conscious of this Scandinavian heritage that so strongly affects this part of the country simply because we had no points for comparison. When we got to New York City, we were astonished not to find any Gustafsons or Sondergaards. Certainly, all the exoticism comes from this Nordic character, with its polite and reserved manner. There’s something almost Japanese in this refusal to register even the least emotion, in this resistance to saying no. (Gjengitt fra et intervju gjort i Cannes i 1996 med Coen-brødrene av Michel Ciment og Hubert Niogret)