Det er fortsatt flere dager man kan fylle med julemusikk, men nå takker jeg for meg. Snart er det på tide å lage første utkast til ny ønskeliste, det er bare 362 dager igjen. Jeg avslutter med bandet The Sixth Great Lake og "Always After Christmas, Boring".

Always After Christmas, Boring

Luke 24: Oppsamlingsheat

Det er julaften! Skal den feires med ettertanke, i stille desperasjon eller med glede og fest? Velg selv. Her blir det litt av alt. Jeg bare pøser på med minneverdige julelåter, uten å komme med mye tomprat. Dette blir et oppsamlingsheat, men det blir også et seedet heat. Santa is real!

Tracey Thorn fra Everything But the Girl ga ut fjorårets beste julealbum, en plate det er minimalt å utsette på. Her gjør hun en cover av Dolly Parton:

Hard Candy Christmas

I år er det Nick Lowe alle er begeistret for, og jeg har ingen innsigelser mot det. Dette er den offisielle videoen til Christmas at the Airport.

Christmas at the Airport

Alle kjenner Band Aids "Do They know its Christmas?" Jeg likte best den lange versjonen på tolvtommeren der artistene kom med julehilsener. Feed the world, ha ha ha!

Do They Know it's Christmas

Danske Raveonettes hadde låten "Christmas Song" med på den første "Maybe This Christmas"- samleplaten. Det er sjelden man hører en låt som så umiddelbart fester seg. Noen år senere viste de sin hengivenhet til julen ved å gi ut en ep digitalt med fire julesanger. Også den er meget bra.

The Christmas Song

Emerson, Lake and Palmer var skjellsord da jeg vokste opp. Det var kanskje derfor jeg oppdaget Greg Lakes "I Believe in Father Christmas" så sent. Den er en juleklassiker i Storbritannia. Det er en vakker melodi, samtidig som den har en intelligent tekst om å føle seg ført bak lyset, hva enten det gjelder barndommens tro på julenissen eller religiøs barnetro.

Greg Lake

Jazzmusikerne har beriket julesangtradisjonen, og en av mine favoritter er Chet Bakers versjon av "Winter Wonderland" fra 1953.

Winter wonderland

Elvis ga ut juleplater i tre tiår, og de var bra alle sammen. "If i Get Home on Christmas Day" er så bra at det er kriminelt å bare få spille den i julen.

If I Get Home on Christmas Day

Aimee Mann var en av mine store favoritter på 90-tallet, og jeg ble glad da hun offentliggjorde at en juleplate var på vei i 2006. Den skuffet ikke. I Oslo i 2008 var hun så generøs at hun spilte en av julelåtene selv om det var november (og fotballfans som skulle på cupfinalen nok hadde holdt henne våken om natten). Her gjør hun Jimmy Webbs "Whatever Happened to Christmas?", som Frank Sinatra også har spilt inn:

Whatever happened to Christmas

Kim Wilde sang noe brisen på tuben i London i fjor jul, og det havnet selvsagt på YouTube. De fleste syntes det var sjarmerende, og det ga henne lyst til å gi ut årets juleplate, eller vinterplate. Sammen med familien sin (inkludert pappa Marty) synger hun The Fleet Foxes "White Winter Hymnal".

White Winter Hymnal

Emmy the Great og Tim Wheeler fra Ash ga ut en juleplate sammen i 2011. Men urettferdig nok vakte den ikke stor oppsikt. Her er "Home for the Holidays":

Home for the Holidays

Jeg har bare fått med meg juleshowet til El Vez en gang . Allerede ved ankomst konsertstedet ble jeg nervøs for at The Elvettes skulle bli utsolgt for beautybagene de solgte, med løsvipper og andre nødvendigheter. Jeg kjøpte en prompte, og dermed ble jeg resten av kvelden gående med en beautybag under armen. Den perfekte gave, tenkte jeg. Jeg trodde feil. Men showet var storartet, og El Vez har en uslåelig versjon av "Feliz Navidad", som også parafraserer Public Image Limited.

Feliz Navidad

Mange kjenner Yogi Yorgessons " I Yust Go Nuts at Christmas". Derfor spiller jeg heller hans versjon av "Jingle Bells". Jeg håper at noen ved et lite college i Midtvesten har forsket på scandihoovian musikk, for jeg gjerne vite mer. Jeg har minst tre eksempler fra genren i min samling. Ya shure!

Jingle Bells

Reggaejulesanger er ofte en blandet fornøyelse, særlig fra 1980-tallet. Bryan Adams laget kanskje den verste, men også respekterte reggaeartister har gjort mye rart. En reggaejulesang som både er tankevekkende og skaper festemning, gjør The Silvertones her:

Bling Bling Christmas

Hjemme hos meg er det ikke jul før The Del Rubio Triplets har sunget høytiden inn, slik de gjorde det i Pee Wee Hermans julespesial i 1988.

Winter Wonderland

Nå er jeg i siget, og jeg fikk plutselig lyst til å høre Barenaked Ladies med "Elf's Lament".

Barenaked Ladies

The Beach Boys spilte på slutten av 1970-tallet inn en juleplate som plateselskapet ikke ville gi ut. Derfor tok de flere av låtene og skrev nye tekster og brukte på neste album. En fantastisk historie. Hvordan noen kunne si nei til Dennis Wilsons "Morning Christmas" er dog et av julens store mysterier. 28. desember er det 30 år siden Dennis Wilson druknet.

Morning Christmas

Et sted må man avslutte, og jeg runder av med Joe Loco and his Trio:

Jingle Bells

Luke 23: Jul i Norge

Jeg venter fortsatt på at noen skal gi ut det definitive, norske julealbumet. De som har vært nærmest, er duoen Garness, som med "Barnet i krybben" overrasket med et julealbum som både kirkegjengere og klubbgåere kan høre på med like stort utbytte. I kveld er det konsert med dem og venner på NRK1. Jeg så en julekonsert med dem på Soria Moria i Oslo for noen år siden, og skulle gjerne sett dem årlig. Den gang virket det som de troende satt på benkene foran, mens de verdslige sto i baren bakerst. Tastelyder fra bankterminalen var til tider forstyrrende, og jeg glemmer ikke den hverdagshelten som tastet koden sin i takt med musikken for å minske forstyrrelsen.

Garness Shepherd Song

"Barnet i krybben"  ble i år nyutgitt med ekstraspor på cd og vinyl.

Om det defintive julealbumet ennå ikke er utgitt i Norge, har det de siste tolv årene kommet veldig mange bra enkeltlåter. Fredrikstads Remington Super 60 med Christoffer Schou i spissen ga i 2001 ut juleplaten "Christmas in May". Det har vært stille rundt bandet en stund, men de hadde et internasjonalt publikum og deltok på en mengde samleplater. Jeg husker en gang Lørdagsrevyen viet bandet et innslag fordi de ble sett på som et eksempel på nye band som skapte seg et publikum gjennom internett. Her er åpningssporet på "Christmas in May"

Christmas song for Melanie

Noen av de beste juleplatene de siste årene har kommet fra Rogaland. I 2004 ble samlealbumet "(Not just) Another Christmas Album" gitt ut på selskapet CCAP med band som Popface, Helldorado og The Colors Turned Red. Jeg har personlig vært vitne til at noen har hatt et livsforandrende øyeblikk ved å lytte til sistnevntes "Back for Christmas". Jeg finner ikke noe fra dette albumet online, men det har kommet mer bra på samme selskap. Julen 2010 og 2011 ga de ut vinylsinger med Kitchen Orchestra, anført av Pål Jackman det ene året og Janove Ottesen det andre. Begge singlene ble utsolgt på kort tid, men kan kjøpes som mp3. Spesielt førstnevntes låt burde gå inn i vår hjemlige julekanon.

Jul (I sin helhet) på Jæren

Noen som har gjort mye for julemusikken i Norge, er gjengen bak Alternativ Julekalender, som i flere år har servert en ny julelåt av et norsk band frem til julaften. Noen dager er det til og med flere låter bak luken. Alt er selvsagt ikke like interessant, men det er alltid noen som gjør sitt aller ytterste hvert år. Hvitmalt gjerde var med i fjor med "Dine lepper smaker jul", et friskt tilskudd til julemusikken.

Dine lepper smaker jul

For noen år siden gjorde The New Wine en coverversjon av "Driving Home for Christmas" til Alternativ julekalender. Dette er den beste versjonen jeg har hørt av låten, sett bort fra Chris Reas original (til og med bedre enn St. Etiennes versjon, som er temmelig bra). Men denne versjonen ser i dag ut til å være helt bort fra internettet.

Jeg avslutter dagens luke med Röyksopp.  Julen 2010 ga de bort på hjemmesiden sin en versjon av "Le Cantique de Noël", mest kjent som "O Helga Natt" her hjemme, med en vidunderlig dramaturgisk oppbygning.

Röyksopp

Luke 22: Kuriøse innslag

En av årets mest populære juleplater i USA er juleplaten til Robertson-familien i "Duck Dynasty"-serien, der de blant annet synger om "Ragin' Cajun Redneck Christmas". Det høres så bisart ut i mine ører at jeg vurderer et kjøp. Jeg har stått med juleplaten fra TV-serien "Glamour" ("The Bold and the Beautiful") i hånden en rekke ganger, men har aldri slått til. Derimot har jeg juleplaten til serien "Bonanza", selv om jeg aldri har sett en hel episode av westernserien. Albumet ble spilt inn en gang "før 1972" som det står noe diffust på platen (serien gikk til 1973). Her fremfører seriens skuespillere julesanger på en julefest på ranchen Ponderosa. Her hører vi "Santa Got Lost in Texas" sunget av Michael Landon:

Santa Got Lost in Texas

Den hører hjemme i den mer kuriøse delen av juleplatehyllen. Det samme gjelder julealbumet til Paul Revere and the Raiders. Dette amerikanske 60-tallsbandet er historisk sett en del av kategorien "de deltok også". De huskes kanskje best for hiten "Kicks", som The Monkees gjorde en versjon av på sitt comebackalbum i 1986. Bandet var svært populært i USA, men var vel ikke helt in with the in crowd mot slutten av 60-tallet. Det var kanskje derfor da de i 1967 ga ut julealbumet "A Christmas Present...and Past", benyttet sjansen til å vise seg som antikommersielle og motkulturelle. Hva de prøver å si er ikke alltid så lett å skjønne. Jeg har hørt platen årlig i minst ti år og blir ikke klok på den. Det kommer kanskje av at de på coveret ser ut som noen julebukker som er vel forsynt med røkesaker. På "Wear a Smile at Christmas" gjør de narr av den påbudte munterheten i julehøytiden, som alle fra presidenten og nedover må tilstrebe.

The Surfers var en sanggruppe rundt 1960, og de har lite å gjøre med surfbandene som kom noen få år senere. På "Christmas from Hawaii"  kommer de seg blant annet gjennom Adeste Fideles på latin, engelsk og hawaiiansk i løpet av et par minutter. Her er ""Here Comes Santa in a Red Canoe".

The Surfers

Snekkeren og musikeren Woody Phillips fremfører på "A Toolbox Christmas" julesanger med redskaper fra snekkerboden sin. Her gjør han er utdrag fra Nøtteknekkersuiten:


Dance of the Sugar Plum Fairy

Korla Pandit (1921-1998) hypnotiserte husmødre og andre hjemmeværende med sitt drømmende blikk, mens han spilte på hammondorgel på amerikansk tv fra slutten av 1940-tallet. Hans rene stemme høres ut som den kommer fra det hinsidige, å lytte til ham føles som å være med på en spiritistisk seanse. Med sitt indiske image var han en representant for det som senere ble kalt "Exotica". Etter Korla Pandits død viste det seg at hans egentlige navn var John Roland Redd, og at han var afroamerikansk. En gang kom jeg inn i en platesjappe der det sto en helt unik samling Korla Pandit-album, som noen hadde solgt for å betale en høy tannlegeregning. Dessverre var jeg selv blakk den dagen, men jeg har senere fått tak i en cd-versjon "made on demand" av juleplaten hans. Her er et utdrag derfra:

Korla Pandit

Jeg skulle gjerne avsluttet med juleplaten Stabbur-Nilsen spilte inn til sine forretningsforbindelser, men den er ikke tilgjengelig online, så det får bli en annen gang.

Luke 21: Jul hos The Wainwrights

For noen er det Sølvguttene som gjør susen, for meg har et av julens høyepunkt de siste tre årene vært å se konsertfilmen "A Not So Silent Night". Dette er filmatiseringen av McGarrigle/Wainwright-slektens julekonsert på The Knitting Factorys smale scene i New York. I alle fall virker den smal når hele slekten pluss en mengde venner står på den iført noen sprø antrekk - det ser ut som noen har gått inn i en bruktbutikk og bedt om noe "juleaktig". Julekonsertene ble holdt i flere år i New York og Montreal. Konserten som ble filmet er fra 2008, og det var den siste Kate McGarrigle deltok på før hun døde i januar 2010. Flere av sangene som fremføres er også å finne på albumet "The McGarrigle Christmas Hour" (2005).

Pappa Loudon Wainwright er dessverre ikke til stede på denne konserten, selv om han selvsagt er et viktig, om enn til tider fjernt medlem av det han ofte kaller "den dysfunksjonelle Von Trapp-familien". Alle som har fulgt Loudons musikkarriere kjente godt til Rufus og Martha lenge før de ble artister, for faren har i mange år sunget om familien sin. Det kan hevdes at det øyeblikket der han begynte å skildre familielivet på et spesielt dyptgående vis, var med sangen "Thanksgiving" i 1989. Han har også skrevet flere julesanger, deriblant en av de beste i genren overhodet. "Christmas Morning" ble spilt inn til albumet "Social Studies" i 1999, der alle låtene  opprinnelig ble skrevet som dagsaktuelle temasanger til et radioprogram. Sangen starter med en triviell hjemmesituasjon, men sveiper så uanstrengt over til situasjonen i Midtøsten og trekker linjer tilbake til den kristne julens opprinnelse.

Christmas Morning Loudon Wainwright

I år ser det ut til at han har gjort et forsøk på å få en julehit, ved å spille inn på nytt "Suddenly It's Christmas", tidligere utgitt i en liveversjon i 1993, og til og med laget en slags video:

Suddenly It's Christmas

Et av høydepunktene under julekonsertene til McGarrigle-Wainwright-klanen var da Loudons søster Sloan fremførte Queens nokså ufyselige "Thank God It's Christmas" og gjorde den om til en dyptfølt soulgospel-nummer. Dette opptaket av låten er fremført av Loudon Wainwrights søster, Sloan:

Thank God It's Christmas

Jeg kunne lovprist denne konserten til ut på nyåret. Jeg avlutter med et spor fra studioalbumet "The McGarrigle Hour", der Ian Vincenzo Dow forteller om at det "å telle stjerner" har endret betydning fra barndommen til han nå er en voksen fiasko som heller går på bar enn å reise hjem til jul:

Counting Stars

Luke 20: En halvhjertet definisjon

Hva må være med for at noe skal kunne kalles en julesang? For meg er det likegyldig om sangene er religiøse, verdslige, morsomme eller sørgelige. De er godtatt så sant de inneholder et eller annet som gjør at de kan identifiseres som julesanger. Selv med en så liberal definisjon er det sanger som faller utenfor. Det er inkonsekvent, men jeg klarer ikke helt å akseptere Joni Mitchells "River" som en julesang, selv om den både nevner julen, parafraserer "Jingle Bells" og dukker opp på mange juleplater for tiden. Det er nok fordi jeg hadde hørt den så mange ganger på "Blue"-albumet, uten å tenke på den som en julesang en eneste gang. Første gang jeg hørte den presentert som en julesang, var da Travis spilte den. Linda Ronstadt gjorde en flott versjon på sitt julealbum "A Merry Little Christmas" i 2000.

Hverken "Jingle Bells", "Winter Wonderland" eller "Let it snow! Let it snow! Let it snow!" nevner julen en eneste gang, men de er så mye spilt rundt høytiden at de må få passere som julesanger. "Baby it's Cold Outside" har jeg problemer med å godta som en julesang, men den dukker så ofte opp på juleplater at der er jeg på gli  (Denne har for øvrig blitt rammet av "Thank Heaven For Little Girls"-syndromet, har jeg hørt snakk om. Det som opprinnelig var uskyldig ment, høres tvilsomt ut med moderne og kyniske ører. Blir kvinnen holdt i leiligheten mot sin vilje?) "My Favourite Things" fra "Sound of Music" er ofte med på amerikanske juleplater, men nei, mener jeg. "Stjernesludd" med DumDum Boys? Veldig usikker. "The Power of Love" av Frankie Goes To Hollywood var en hit rundt juletider og musikkvideoen skildret fødselen til barnet i krybben, men det er under ingen omstendigheter en julesang. Det er i min bok heller ikke Jona Lewies "Stop the Cavalry" (1980), til tross for at den på grunn av julespilling fortsatt tjener inn en halv årslønn for Lewie. "Deilig er jorden" er opprinnelig en salme, ingen julesang. Kings of Convenience gjorde den på en julesamler fra Kindercore records.

"Santa Doesn't Cop Out On Dope" ble gitt ut av skuespilleren Martin Mull i 1973. Det er kanskje ikke hva mange vil forbinde med en julesang, men det er den selvsagt. Det er tross alt noens jul den beskriver. Det viktigste er at man gjør et forsøk på å skildre høytiden.

Sonic Youth gjorde sin versjon til Geffens julealbum, "Just Say Nöel", i 1997:

Sonic Youth

For å avslutte med min egen inkonsekvens rundt temaet, tar jeg med en sang som ikke er en julesang, men som jeg har brukt som nettopp det. Den ellers ukjente Ruth ga mot slutten av 1960-tallet ut en sørgelig sang fra Swinging London, 87 Sundays. Den nevner julen så vidt, men hører i alle fall hjemme på min topp 100-liste over tidenes julesanger:

Ruth

Luke 19: Januarkjøp

I slutten av januar 2005 befant jeg meg i Glasgow med svært slunken reisekasse. Likevel havnet jeg på bar på Sauchiehall Street, et sted som så ut som Korova Milk Bar i "A Clockwork Orange". Jeg satt og drøyet en øl da bartenderen kom bort. Han hadde fått en idé som skulle få inn penger til hjelpearbeidet etter tsunamien i Sør-Asia. Han viste gamle hesteveddeløp på storskjerm, og kundene kunne satse penger på hestene. Jeg satset ett pund på en hest som ikke så ut til å være på vei mot limfabrikken med det første. Min hest gikk av med seieren, og litt beskjemmet mottok jeg noen sedler over disken. Jeg satset igjen, og det gjentok seg: seier. Neste runde ble det ingen gevinst, og jeg var lettet. Men i løpet deretter prikket jeg inn rett vinner igjen. Slik fortsatte det. Det ble ingen penger til tsunamiofre fra meg. Jeg forlot baren med lommen full av skotske sedler. Hadde det vært jul og desember, ville jeg nok følt at jeg burde ha gitt pengene fra meg med en gang, men nå var det januar og tanken var lett å slå fra seg. Neste dag skjønte jeg likevel at det hadde vært en mening med det hele.

Jeg kom inn på Borders, og der på et bord lå restene av julevarene på salg. Der kjøpte jeg, muligens med blodpenger, noen av de beste juleplatene jeg har. Den ene het "A Christmas Gift from Fortuna Pop, vol 2". Denne samleplaten er ujevn, men den inneholder en perle jeg ikke ville vært foruten: "The Thought That Counts" av The Lucksmiths. Fra før av visste jeg bare en ting om dette australske bandet, at de hadde en låt som het "There Is a Boy That Never Goes Out". I 2009 så jeg dem på Revolver i Oslo, på bandets avskjedsturné. "The Thought That Counts" er en velskrevet og poetisk tekst som unngår de fleste juleklisjeer, og melodien underbygger det hele med klassisk popsensibilitet. 

Den andre platen som er en pryd for samlingen, er en julesamler som Mojo-skribenten Will Hodgkinson har satt sammen, med låter jeg ikke har hørt noen andre steder. Herlighetene er mange, men de fleste er såpass obskure at jeg ikke finner dem på YouTube. Derfor tar jeg med et spor som slett ikke er dårlig, men heller ikke blant de beste på platen. Det er The Soulful Strings med "Santa Claus is coming to town".

Soulful Strings

Luke 18: Klaus Nomi

Hver gang jeg hadde penger å bruke tidlig på 80-tallet, gikk turen med buss fra Suburbia inn til Bergen sentrum. Jeg hoppet av bussen ved det som ble kalt Stender-hjørnet. Fra dette busstoppet var det bare noen få og forventningsfulle steg inn en dør og ned i kjelleren til musikkforretningen som lå der. Det fantes platebutikker det ga mer status å handle i, men det som trakk meg dit var plastkassene på disken med singler. De førte et rikholdig utvalg av nye singler, sanger jeg nylig hadde hørt på engelsk radio, eller lest om i Number 1, Smash Hits eller Record Mirror. 

Mannen bak disken var helt fabelaktig homofil. Han kunne minne om Boy George i en vakrere utgave, mer som datidens sangartist Marilyn, eller Peter Burns fra Dead or Alive. I den alderen, eller i alle fall på den tiden, var det vanskelig å vite hvordan man skulle forholde seg til en mann som var så utpreget feminin, han kunne være en pederast for alt vi visste. I realiteten var det ingen grunn til å bekymre seg. Mannen ofret oss null oppmerksomhet der vi sto og bladde gjennom singelbunken for å gjøre de mest kostnadseffektive innkjøpene. Det virket som han så på oss som ubetydelige kryp. Service var ikke hans greie. Selv om han hadde popmusikk rundt seg dagen lang, så det ut til at han lengtet til et annet sted. Et sted der han kunne komme med spydigheter til likesinnede som var like spydige tilbake. Et sted som hadde noe mer spennende å tilby enn Bergen Gay Radio og pissoaret i Christies Gate.  Et sted med mer overfladisk sjarm. Et sted der det fantes folk som Klaus Nomi.

Jeg forteller dette på vei til poenget, nemlig at over butikktrappen hang det en plakat av Klaus Nomi. Jeg visste ikke så mye om ham, annet enn at han var død, noe jeg hadde lest i en musikkavis-oversikt over årets døde. Den teatralsk utseende figuren på plakaten døde i august 1983 av en fryktelig sykdom. Det var selvsagt aids det var snakk om, og hver gang jeg skulle ned den trappen, var det med en viss grad av vemod, og også iblandet litt mystikk, slik det alltid blir rundt unge døde. Men det satt ikke i så lenge, for jeg skulle tross alt ned og finne syvtommers mesterverk.

Klaus Nomi  hørte jeg ikke på før et par år etter, da jeg fant ut at The Smiths ofte forlot scenen til tonene av "Death" av Henry Purcell i Klaus Nomis tolkning. Den versjonen gjorde voldsomt inntrykk, men synth-Nomi ble jeg ikke helt fortrolig med. Ikke før rundt 2003, da jeg så filmen "Urgh! a Music War" (1982) der Klaus Nomi gjør en versjon av "Total Eclipse" som gjorde meg helt svimmel. Året etter kom dokumentarfilmen "The Nomi Song", og nå ble jeg fan.

I 2007 ble albumet "Za Bakdaz: The Unfinished Opera" utgitt med låter som Nomi jobbet med før han døde. Der er det også en fantastisk versjon av "Silent Night". Det er mulig lyttingen er preget av Nomis tidlige død, men det høres ut som stemmen hans kommer fra det hinsidige. Eller i alle fall fra et sted langt borte, noe man kunne funnet på mellombølgen på radio. Jeg ser ikke bort fra at gitarriffet, mandolinen og trommene er lagt på i ettertid. Det passer ikke helt sammen, men det er virkningsfullt og resultatet er uhyre originalt.

Silent Night

Jeg vil ta med en til artist som døde ung. "Christmas Wrapping" av The Waitresses dukket første gang opp i 1981 på albumet "A Christmas Record" av diverse artister. Den har aldri vært en hitsingel, men den må være en av de mest elskede julesangene som finnes. Vokalisten Patty Donahue forlot bandet i 1983, og i desember 1996 døde hun av kreft, 40 år gammel. På en og samme tid er det en antijulesang og en av de mest livsbejaende julesangene som finnes.

Christmas Wrapping

Luke 17: It’s a Wonderful Life

Frank Capras "It's a Wonderful Life"  handler om den oppofrende George Bailey som har satt alle sine drømmer til side for å drive den lokale sparebanken, slik hans far gjorde før ham. Da penger ved et uhell forsvinner fra banken, vil den desillusjonerte Bailey ta sitt eget liv. Men en engel av det reddende slaget gir ham en unik mulighet. George Bailey får se hvordan verden hadde vært om han ikke hadde levd og utgjort en forskjell. 

Filmen ble ingen økonomisk suksess da den kom i 1946, men den fikk bra kritikker og ble nominert til fem Oscar-statuetter. Ved en administrativ blunder glemte innehaverne av filmrettighetene å fornye disse på begynnelsen av 70-tallet (rettighetstiden var 28 år). En periode ble filmen ansett som offentlig eiendom, og hvem som helst kunne vise den. Det gjorde den til en gjenganger hver jul på flere tv-kanaler i USA, og det skapte filmens status som juleklassiker. I en Cheers-episode sitter gjengen i baren og flipper frem og tilbake mellom kanalene, bare for å oppdage at alle viser "It's a Wonderful Life". Siden 1990-tallet har den også vært en juletradisjon her hjemme, både på TV og på cinematekene. 

Filmen har blitt en så vesentlig del av julefeiringen at også julesangene har begynt å nevne den. På samleplaten "Even Santa Gets the Blues" (1995) har Isaac Hayes med sporet "Only If You Were Here". Instrumenteringen er ikke så langt unna Kenny G., men røsten til Isaac Hayes hindrer at resultatet blir likegyldig. "This is the time of the year when most people are sentimental, and I assure you I am no exception" sier han på en slik måte at det fremstår som det mest overbevisende utsagnet noensinne. Lengsel er temaet. Han ramser opp alt det er å glede seg over i julen, om bare den ene personen fortsatt var hos ham. "A year ago we watched It's a Wonderful Life", synger han full av sorg.

Isaac Hayes

Filmen nevnes i en mer gledelig sammenheng av bandet The Smithereens, leverandører av strålende popmusikk siden 1980-tallet. Der Isaac Hayes våkner opp etter en ond søvn i silkelakenene, står hovedpersonen i Smithereens-låten opp full av forventning i et gutterom dekket med Beatles-plakater (høres det ut som). "It's a Wonderful Life" is on TV Tonight, I will watch and cry" synger de i "Waking up on Christmas Morning" fra julealbumet "Christmas with The Smithereens" (2007). På slutten toucher de innom psykedelia à la "Revolver", og også det passer inn i en julesang.

Smithereens

Jeg kunne helt sikkert funnet flere julesanger som refererer til "It's a Wonderful Life" om jeg hadde bladd videre i platebunken, men det er knapt med tid nå med alle platene og julefilmene man må gjennom bare en uke før julaften.

En film som må ses hver jul, er "Santa Claus Conquers the Martians" (1964). Den er allment oppfattet som en real kalkun, og det er vanskelig å være uenig med allmennheten i det. Marsboerbarn får inn tv-sendinger fra jorden der de får se julenissen. De blir deprimerte fordi det ikke er nisse på Mars, så de voksne marsianene blir nødt til kidnappe ham fra jorden. Når oppdraget er utført og julestemningen er kommet til Mars, innser de at det var egoistisk av dem å kidnappe nissen. Han får derfor reise tilbake til slutt. En interessant ting ved filmen er at en av rollene fylles av en den gang liten pike ved navn Pia Zadora. Fenomenet Zadora hadde en sterk driv for å lykkes i showbiz, og ikke engang et manglende talent skulle stoppe henne. Hun giftet seg med en mangemillionær som finansierte en rekke filmer for henne, den ene verre enn den andre. Et godt ettermæle har hun likevel sikret seg ved rollen som beatnik i "Hairspray" (1988). Åpningslåten fra "Santa Claus Conquers the Martians" er blitt noe av en klassiker.

Skulle du ha problemer med barnestemmer, tar jeg også med en garasjerockversjon av det amerikanske bandet The Fleshtones:

Fleshtones

Luke 16: Tradisjonsbrudd

Jeg husker godt første gang jeg hørte "The Christmas Song", eller "Chestnuts Roasting on an Open Fire", som tittelen ofte får som et tillegg. Det var i Nat "King" Coles versjon. Senere satte jeg også stor pris på versjonen til Mel Tormé, "The Velvet fog", mannen som skrev sangen i 1944 sammen med Bob Wells. Det er en vakker melodi, enkel, men samtidig sofistikert, og teksten er lettfattelig og smart på samme tid. Likevel trenger jeg ikke å høre nyinnspilte og likelydende versjoner hver jul, ofte av gamle rockere som har tatt croonerhatten på i anledning høytiden. Av og til blir man veldig glad når noen gjør noe nytt, i alle fall litt uærbødige versjoner av de gode gamle. Jeg hadde store forhåpninger til hva John Zorn kunne finne på da han ga ut et julealbum i 2011. Han har tross alt vært kurator for albumserien "Great Jewish Music", der Burt Bacharach, Marc Bolan og Serge Gainsbourg ble tolket på et helt spesielt vis av ulike samtidsmusikere. Jeg ble nokså overrasket da jeg hørte hans versjon av "The Christmas Song" med Mike Patton på vokal, en artist som heller ikke er redd for å tenke nytt. Nå skal det riktignok sies at albumet inneholder andre lytteopplevelser som er mer krevende, men versjonen de ga ut av "Christmas Song" var nokså tro mot originalen og tusenvis av andre versjoner.

John Zorn og Mike Patton

I dag skal det handle om artister som ikke er bundet av tradisjoner når de gjør sine tolkninger av julesanger. The Drifters versjon av "White Christmas" i doowop-stil er kanskje ikke radikal i dag, men den var det da den kom i 1954. Den er lik den versjonen Elvis Presley gjorde noen år senere. Irving Berlin ble angivelig rasende da han hørte hva Elvis hadde gjort med sangen, noe som antagelig betyr at han aldri fikk med seg The Drifters' versjon.

White Christmas

En av de beste juleplatene er The Ventures' versjon av "Sleigh Ride" (skrevet av Leroy Anderson på 40-tallet). De beviste med dette at de tradisjonelle julesangene passer i enhver stilart, i dette tilfellet instrumental rock med surf-elementer. Bandets trommis utfører en formidabel jobb, mens gitaristen gjør alt han kan finne på for å sprite opp det som opprinnelig er et orkesterstykke.

The Ventures

Den meksikanske orkesterlederen Juan García Esquivel (1918-2002) foretrakk å gjøre versjoner av musikk folk kjente fra før. Slik kunne de legge merke til hvor finurlige hans arrangementer var. I 1996 kom juleplaten "Merry Christmas from the Space-Age Bachelor Pad" der bandet Combustible Edison fikk Esquivel i studio for å lage en introduksjon til en samling av julesanger han hadde spilt inn på  1950- og 60-tallet. Hans versjon av "White Christmas" er noe for seg selv. Musikken hans havnet i kategorien "easy listening", men den var likevel svært nyskapende. Esquivel er en ganske intens opplevelse og musikken nytes best i små doser.

Esquivel

Luke 15

Da jeg i tenårene så "Easy Rider" for første gang, reagerte jeg på slutten av filmen. Ut fra min sparsommelige livserfaring var det lite troverdig at noen skulle plaffe ned to harmløse hippier på vei gjennom den amerikanske landsbygden.

Mitt inntrykk var at hippiene var det straighte USAs nye yndlinger. Jeg hadde nemlig sett dokumentarklipp fra San Francisco i 1967, der turistbusser sendte tilreisende spissborgere med forklarende ordlister gjennom hippiestrøket Haight Ashbury. Her fikk de høre om love-ins og acid parties til stor fornøyelse. Så feil mitt inntrykk var. For andre var nemlig hippiene og alt de sto for  noe å frykte. Flere juleplater uttrykker denne paranoiaen. Mange amerikanere syntes det var vanskelig å overse at julenissen hadde visse fellestrekk med representanter for den nye ungdomsgenerasjonen. Den som høres ut til å engste seg mest over dette, er countrysangerinnen Linda Cassady. Hun setter seg i et barns sted, et barn som gjerne vil vite om nissen virkelig er en hippie. Sangeren beroliger til slutt seg selv og andre om at nissen ikke er en hippie, men tvilen henger igjen. Interesserte kan høre låten her på bloggen til radiostasjonen WFMU, og lese mer om fenomenet "julesanger om hippier".

Det var spesielt innen countrymusikken man undret seg over om den amerikanske nissen egentlig var en overløper. Men det må sies at noen countrysangere var mer liberale enn andre. Countryduoen Homer og Jethro virker avslappede på dette området. Så var de da også kjent som det tenkende menneskets hillbillyer, og humor og satire var virkemidler de brukte flittig. De kommer med en morsom gjennomgang av hvorfor nissen var den første hippien på jord - over et uimotståelig gitarriff. Låten er fra 1968 og finnes på albumet "Cool Crazy Christmas", som ikke lenger er å oppdrive.

  Santa Claus the Original Hippie.

Don Sneed har en countrylåt kalt "Santa's a hippie", som også er å høre hos radiostasjonen WFMU. Det er vanskelig å si hva han synes om nissens sanne jeg, men det høres i alle fall ut som han tar det hele med fatning. Rocki Lane and the Gross Group tar det ikke bare med fatning, de regelrett jubler over at nissen er hippie i "Happy Hairy Hippy Harry Claus": 

Anita Kerr Singers opptrådte sammen med Jim Reeves og Bobby Bare i Njårdhallen i 1964. Anita Kerr flyttet senere til Sveits, og i 1985 skrev hun og dirigerte landets bidrag i Melodi Grand Prix i Göteborg. Før det ga hun ut flere juleplater, blant annet en i 1971. Der sammenligner hun ikke julenissen med en hippie, men hun sier at folk som avskyr hippene, kan sidestilles med de som avviste Jesus Kristus i hans levetid.

We Don't Want Him

"Even Squeaky Fromme Loves Christmas" er også en plate som er innenfor dagens tema. Den handler om Lynette "Squeaky" Fromme, et medlem av Manson-familien som ble fengslet i 1974 for å ha forsøkt å drepe president Ford. Det høres ut som en satirisk sang, men er muligens ment bokstavelig av Glen Armstrong. 

Even Squeaky Fromme loves Christmas

Til slutt: før hippiene var beatnikene. Ingen forvekslet dem med nissen, men noen bra juleplater ble det ut av beatgenerasjonen. Cool Yule av Tony Rodelle Larson og Beatnik's Wish av Patsy Raye and the Beatniks er nokså identiske, og jeg vet ikke hvilken av dem som kom først. Selv foretrekker jeg sistnevntes versjon av det berømte diktet "'Twas the Night Before Christmas".

Luke 14

Det å gi ut en juleplate ses ofte på som et rent kommersielt grep. En artistkarriere er nedadgående, og man tyr til en enkel løsning, der man i tillegg kan spille inn sanger som det ikke lenger er copyright på. Med en julehit kan man leve godt i mange år, eller i alle fall kunne man det før, slik hovedpersonen i Nick Hornbys "About a Boy" lever på royalties fra en julesang faren hans skrev. 

For platebransjen er det et pluss at juleplater ikke er så populære på fildelingssider. De fleste kjøper helle ikke bare en sang eller to, de tar hele albumet. På den annen side er sesongen kort, og de fleste juleplater som utgis finner du ikke engang i butikkene. Både Billy Idol og Twisted Sister håpet nok at en juleplate skulle få fart på karrieren igjen, men jeg har aldri sett noen av dem i butikkhyllene. 

Ifølge Bloomberg businessweek ble det solgt 13,9 millioner juleplater i USA i 2011, noe som var 4,2 prosent av det totale platemarkedet. Julealbumene til Justin Bieber, Michael Bublé og Josh Groban solgte i milliontall i 2011. Selv "alternative" She and Him solgte 300 000 eksemplarer av albumet "A Very She and Him Christmas" det året (Saksofonisten Kenny G.s julealbum fra 1994 er det meste solgte gjennom tidene, med 7,3 millioner solgte enheter). Siden et julealbum kan gi økonomisk gevinst i mange år fremover, er det derfor rart at mange av dem virker som sammenraskede hastverksarbeid. I dag skal det handle om to artister som hadde alle forutsetninger for å levere gode julealbum, men som feilet i forsøket. Ingen av dem virker som hastverksarbeid, men begge er uinspirerte.

I barndommen tror jeg knapt at jeg besøkte et hjem der det ikke fantes et Roger Whittaker-album. Mannen med den behagelige stemmen og plystreferdighetene var på høyden av karrieren da han ga ut sitt julealbum i 1976, "The Roger Whittaker Christmas Album". Det kan virke som platen var gitt ut spesielt for det amerikanske markedet, etter liner notesene å dømme. Han skal ha ros for at det stort sett er nyskrevet materiale på platen, men de beste låtene sparte han nok til andre plater. Og uten gode låter blir Whittaker vel harmløs (til tross for skumle briller) og kjedelig. Dette julealbumet var en mulighet han skuslet han bort. Her er åpningssporet "Hallelujah, It's Christmas".

Roger Whittaker

Jeg hadde veldig store forventninger da Chris Isaaks julealbum kom i 2004. Han har en stemme som kan takle følelsesladde julesanger, samtidig har han entertainer-egenskapene til å takle de mer kitschy elementene ved julen. Isaak satset på den tradisjonelle blandingen av nyskrevet materiale og gamle julesanger. Men med få unntak klarer han ikke å gi noe særpreg til de klassiske låtene, og de egenskrevne går ikke inn i min julesang-kanon.

Christmas on TV

Det er bare fire dager siden jeg leste et nytt intervju med Chris Isaak i Huffington Post, der han forteller at han har skrevet en mengde nye julesanger. Kanskje det fortsatt er mulig at han leverer den juleplaten jeg håpet på i 2004.

Luke 13

For noen år siden var jeg på Lucia-fest hjemme hos den svenske kulturattacheen. Ikke at jeg ble invitert i egen høye person, jeg var "pluss en" på gjestelisten. Jeg forsynte meg med svenske juledelikatesser mens jeg overhørte samtaler om rikets sikkerhet. Det kom et Lucia-opptog med unge jenter som sang den ene flotte svenske julesangen etter den andre, og jeg lurte på hvorfor ikke flere av disse sangene er blitt overtatt av oss. I anledning Luciadagen skal det handle om tre fortreffelige svenske juleplater.

Owe Thörnqvist regnes som den som introduserte rocken i Sverige i 1955 med "Diverse julboogie". Den er kanskje vel så mye jazzinfluert, ikke minst i sangstilen. Det er en ordrik sang i duett med artisten Tompa Jahn, der de ikke kan enes om lyset brenner opp eller ned. Thörnquist prøvde seg også i Norge med "Gunn fra Haugesund", som på svensk het "Gun från Dragarbrunn". Thörnqvist er 84 år og fortsatt aktiv som artist. Tompa Jahn døde for ti år siden, og passende nok var hans siste opptreden i julenissedrakt 1. søndag i advent.

Hep Stars er for mange mest kjent som som bandet der Benny Andersson startet karrieren, senere også Bjön Ulväeus. Andersson gjør seg virkelig gjeldende på "Christmas on My Mind" fra albumet "Jul med Hep Stars" (1967).

Christmas on My Mind

En av de store overraskelsene blant juleutgivelsene i 2008 var den dristige duetten mellom The Hives og Cyndi Lauper, som kom som en digital utgivelse. Den kunne nok blitt en klassiker på linje med "Fairytale of New York", om ikke tekstinnholdet var såpass grovt at Itunes markerte den med "explicit lyrics". Veldig morsomt er det i alle fall, og det er en rivende rocker der begge sangerne får utfolde seg. Cyndi Lauper ga for øvrig ut et mer enn godkjent julealbum i 1998, "Merry Christmas...Have a Nice Life".

A Christmas Duel

 

Luke 12

Spøkelser skremte Ebenezer Scrooge til å like julen. Men hva om Scrooge hadde rett? Kanskje julefeiringen bare er humbug, et skuebrød og et slør over tilværelsen. Noen ganger er det lett å skjønne julehaterne blant oss. Man sitter med tårer på slutten av "It's a Wonderful Life" når alle fra lokalmiljøet kommer for å hjelpe George Bailey, men innerst inne vet man at neste morgen er det hverdag igjen. Får han problemer en annen gang, er det langt fra sikkert at noen hjelper ham, all goodwill er oppbrukt. Julens budskap endrer ingenting.

I filmen "Min middag med André" (1981) er det en som forteller at han misliker boken "Den lille prinsen". Han kan se for seg folk i Gestapo som sitter og gråter når de leser "Den lille prinsen", fordi det er så vakkert. Det kan være lett å sammenligne "Den lille prinsen" med julesanger. Folk blir rørt av et budskap som de ikke etterlever i det daglige.

13 dager før en fredsfyrste skal bli født, var jeg i Oslo spektrum for å se fredspriskonserten. Folk klappet hver gang noen sa "Peace". Men da 5-6 tilreisende Morrissey-fans fra England og USA ville nærmere scenen da han spilte, ble de brutalt dratt vekk av noen bøllete vakter. Fredspriskonsert. Voldelige vakter. Definer ironi. Oh, the humanity!

 På slike dager er det godt at også grinebiterne lager juleplater. Den mest grinete av dem alle er det Miles Davis som står bak. Det vil si, teksten er av Bob Dorough (90 år 12. desember!), og det er også han som synger. Den ble opprinnelig gitt ut på "Jingle Bell Jazz" fra Columbia Records i 1962. Det gjør bare sangen bedre at Miles Davis og Bob Dorough angivelig ble uvenner på grunn av den, fordi Miles Davis tok æren.

Blue Xmas (To Whom It May Concern)


En av de beste juleplatene er dessverre ikke i salg lenger. I 1965 ga garasjebandene The Sonics, The Wailers og Galaxies ut en jule-lp der alle bidrog med låter. The Sonics beste bidrag er antijulesangen "Don't Believe in Christmas".

The Sonics

The Wailers (noen ganger kalt "The Fabulous Wailers") er ikke langt etter i sin protestvise "Christmas Spirit", der de gjør sitt beste for å høres ut som Dylan.

The Wailers

Luke 11

I vikingtiden het det "å drikke jul". Men drikkepresset rundt jul var nok minimalt sammenlignet med i dag, der det for tiden knapt er mulig å gå noen steder uten å bli tilbudt en skumpokal. Det er delvis derfor det blir en kortfattet lukeåpning i dag, og muligens også de neste dagene. En av de låtene som best beskriver følelsen av å være overskjenket, er The Bob & Tom Band med "It's Christmas and I Wonder Where I Am". Jeg finner den ikke på YouTube, men musikalsk er den uansett ikke mye å skryte av.

Det er kanskje ikke direkte originalt å bytte ut julegrøt med juleøl i "På låven sitter nissen", men jeg synes likevel det norske rockabillybandet Teencats gjorde en anstendig versjon av Margrethe Muntes klassiker på albumet "Når nettene blir lange" (1991).

Teencats

Vitser om Rudolfs røde nese og kjøpesenternisser med skjult flaskefôr er gjengangere i populærkulturen. Likevel finner jeg ikke i farten så mange sanger om drikking. Kanskje har de fleste artister for stor pietetsfølelse når det kommer til julen, at de heller griper til velkjente og hyggelige ingredienser når de skriver julesanger. En del av de drikkesangene som finnes, forteller heller om hvor ille det kan gå om man takker ja til en drink. Ta for eksempel doowop-gruppen The Youngsters, som her forteller om hvorfor de måtte tilbringe julen på vann og brød:

Christmas In Jail

I samme spor er tordentaleren Reverend J.M. Gates, som kommer med en rytmisk reprimande til alle "midnight ramblers" og "bootleggers". Hadde Moby satt musikk til dette, ser jeg for meg at det kunne blitt en stor julehit. Prekenen er fra 1929.

Did You Spend Christmas Day in Jail?

Men jeg føler for å avslutte med en som slett ikke føler anger for eksesser i barskapet. Sonny Columbus and his Del Fuegos høres ut som de har oppdaget hvor punsjbollen står, og denne festen kommer til å utarte. Den ble opprinnelig gitt ut på en ep i 1983, og den ble så gjenutgitt i 2002 på en plate til inntekt for et hospice, med den noe anstrengte platetittelen Ho Ho Ho Hospice.


That Punch Bowl Full of Joy

Luke 10

Jeg vet om samlere som etter 2. juledag pakker vekk juleplatene og finner frem nyttårsplatene i stedet. Jeg er ikke en av dem. Juledagenes magi blekner frem mot nyttår, og selve nyttårsaften synes jeg er svært deprimerende.Takk for det gamle? Bah, humbug! Men noen nyttårsplater har man jo likevel erhvervet seg i årenes løp. Jeg er ikke helt enig med meg selv om jeg foretrekker låter som dveler ved tristessen rundt årets siste dag, eller de som prøver å drive tungsinnet på avstand. På Loudon Wainwrights album "Therapy" fra 1989, en plate som ikke er å få kjøpt i dag så vidt jeg vet, finnes det en sang som hører hjemme i den første kategorien. "Last year was a fiasco, a real disaster, so full of sorrow", vedgår Loudon i "This Year". Neste år skal bli bedre, lover han, men jeg vet ikke om det er meningen at vi skal tro på det.

Lytt til Loudon

Skotske Trembling Bells hadde "New Year's Eve The Loneliest Night Of The Year" som avslutningsspor på albumet "The Constant Pageant" i 2011. Året før ga de ut den samme låten på vinylsingel, men da med Bonnie "Prince" Billy på vokal. B-siden var "Feast of Stephen" med Mike Heron fra Incredible String Band som vokalist. A-sidens nyttårsang velter seg i misere, og vokalisten har satt seg et forsett han nok kan holde:

Now my only resolution
Is to stagger through this day

Og han legger til at han har drukket siden september. Her er låten i et liveopptak:

Lytt til Trembling Bells

Etter all selvmedlidenheten er det godt å høre noen som tar det nye året på strak arm, uten hverken angst eller bange anelser. The Coolbreezers var tilsynelatende en optimistisk gjeng skal man dømme ut fra deres "Hello Mister New Year" fra 1958.

Lytt til Coolbreezers

Spike Jones er i julesammenheng mest kjent for "All I want for Christmas is My Two Front Teeth", men jeg holder en knapp på "My New Year's Resolution", som er full av corny humor det er vanskelig å ikke le av med blottede tenner.

Jeg liker Robert Burns (1759-1796), men er det en nyttårssang som virkelig gjør meg nedtrykt, er det "Auld Lang Syne", der han er ansvarlig for teksten. Men heldigvis oppdaget jeg to versjoner som gjør denne sangen ikke bare hørbar, men direkte attraktiv. Jeg vet svært lite om bandet The Black and White affair, men antar at denne versjonen er fra 1970-tallet:

Auld Lang Syne

Bluegrass-bandet The Lonesome Travelers må ha skilt seg ut på Philedelphia-labelen Cameo-Parkway Records, som blant annet ga ut Chubby Checker. Også de klarer å gjøre Auld Lang Syne til noe alt annet enn tilbakeskuende, i en gnistrende banjoversjon som får fart på det nye året.

Lytt til Lonesome Travelers

Luke 9

Jeg hare bare kvittet meg med en juleplate en eneste gang, og det er bare innimellom jeg angrer på den avgjørelsen. Den var av den irske duoen The Bachelors. På coveret så de ut som to unge menn i stilige 60-talls-gensere.  Men da jeg etter innkjøp satte på platen, var den preget av en billig synthlyd. Hadde jeg vært smart nok til å lese på coveret før jeg tok den med hjem, hadde jeg sett at "Last Christmas" var på platen, og den var i alle fall ikke skrevet på 60-tallet. Så ut av huset bar det. 

Men det er andre plater som har fått bli, selv om de ikke er mye å skryte av. Vanligvis kjøper jeg de viktigste utgivelsene før jul, de mindre viktige blir kjøpt inn for halv pris i romjulen eller i januar, og da kan kvalitetssansen være svekket. I dagens luke handler det om to plater jeg ikke synes mye om, litt kritisk må man tross alt være selv rundt jul. Men det får holde med to. Lynyrd Skynyrd er et band jeg normalt sett ikke ville kjøpt noe av, særlig ikke noe fra etter deres gullalder. Men da jeg fant deres "Christmas Time Again" (2000) på høysommeren 2001 for en billig penge i Trondheim, slo jeg til. Det første som slår meg er hvor lite fristende innpakningen er. En fryktinngytende nisse sitter bak rattet på en pickup-truck. Jeg ville aldri satt meg inn i den bilen, selv om han tilbød meg en slurk av flasken han utvilsomt har ved siden av riflen i forsetet. Innholdet på platen er slapp boogierock. I tillegg velger de å la to andre artister få hvert sitt spor på albumet. Sannsynligvis hadde de ikke hadde nok materiale til å fylle platen, og derfor tok de en snarvei ut av problemet. Jeg tar med tittelkuttet her.

Lytt

Destiny's Child var på toppen av karrieren da de ga ut sitt julealbum i 2001. Singelkuttet "8 days of Christmas" er en slags blanding av den tradisjonelle "The Twelve Days of Christmas" og "Santa Baby" med Eartha Kitt (og senere Madonna). Der "Santa Baby" er en morsom sang om å lure mest mulig ut av nissen, er "8 days of Christmas" en ekkel nasjonalsang for verdens goldiggere, "How I love him for his generosity". Selv om julen er en tid der man godtar budskap som normalt utrustede mennesker ellers i året ville vridd seg i stolen av, er denne vanskelig å ta med godt humør. Det er ikke ironi å spore noen steder. Når jeg hører denne sangen, føler jeg meg som Jingle-Dell fra "Wild at Heart", han som elsket julen, men som mente at julens budskap er ødelagt av ideer som stammer fra aliens med sorte gummihansker.

Lytt

Luke 8

9. desember 1980 våknet jeg med svært blandede følelser. Jeg hadde to timer forming på skolen å se frem til, et fag som var et sant mareritt gjennom alle skoleår (jeg fikk aldri tråden gjennom nålen). På den annen side var det min tur til å åpne familiens julekalender. Mens jeg lå der og tenkte over fremtidsutsiktene, skjønte jeg plutselig at noe var galt. Fra radioen hørte jeg Beatles-musikk, "Love Me Do" tror jeg at det var. En vanlig morgen i 1980 kunne man høre nyheter, andakt og morgenkåseri, men aldri pop- eller rockmusikk. Det viste seg at noe fryktelig hadde skjedd i New York kvelden før. Drapet på Lennon gjør at 8. desember hvert år kiler seg inn som en langfredag midt iblant julefestivitetene.

Her prøver vi likevel å tenke på noe annet enn denne tragiske hendelsen. Alle de fire Beatles-medlemmene ga ut julesanger med hell (muligens mer en nyttårssang for George Harrisons del). Men i dagens luke skal vi konsentrere oss om julehilsene The Beatles hvert år ga til fanclubmedlemmene sine, fra 1963 til 1969. Disse platene gjenspeiler bandets utvikling og forholdet medlemmene imellom.

1963: Den første julehilsenen fra The Beatles preges av John Lennon som humorist. Det er synd han ikke viste den siden mer på plate, for jeg tror knapt jeg har hørt noen komiker morsommere enn ham; hvordan han vrir på ordene, bruker ulike stemmeleier, gjør narr av den stive teksten de skal lese opp, og kommer med en utrolig morsom versjon av "Good King Wenceslas" på tulletysk. Det høres ut som en gjeng som fortsatt liker å være i et band sammen. Ringo kjenner sin plass og sier lite. Det er et lite klipp etter at de har takket lederen av fanklubben, Freda Kelly, og jeg innbiller meg at det der blir sagt noe obskønt, et lokalt liverpoolsk utrykk (SVT viser for øvrig den ferske dokumentaren om Freda Kelly tidlig i januar). Julesangen "Good King Wenceslas" er gjennomgangsmelodi, det plystres God Save The Queen, det spilles på klokkespill (?) og noen bjeller som høres ut som de blir spilt på av en full buddhist. Det hele avsluttes med "Rudolph the Red Nosed Rein Deer".

1964: Året etter åpner med en pianoversjon av "Jingle Bells". Julehilsenen er spilt inn i EMI-studioet de vanligvis brukte. Stemningen er like god som før. John gjør en gimmick av at han leser fra manus, og ordspillene sitter løst. Han uttaler seg selvironisk om den nye boken han kommer med. Det er fortsatt veldig morsomt, men kanskje en smule anstrengt, det er som  livstrettheten sniker seg inn i det hele. De avslutter med tradvisen "Oh Can You Wash Your Father's Shirt?"

1965: Det starter med en falsk versjon av "Yesterday". Nå er det ikke lenger et ferdigskrevet manus de skal fremsi. John Lennon stjeler showet med noe som høres ut som en skotsk folkesang, som går over i "Auld Lang Syne". Vi får mye av den sprø humoren som The Monkees senere skulle gjøre til sin. De begynner så vidt på "The Same Old Song" av The Four Tops, som hadde vært en hit sommeren 1965, men George Harrison er lynraskt ute og stopper låten av copyright-hensyn. I det store og hele låter platen som et pliktløp. Det hele avsluttes med setningen "This is Johnny Rhythm just saying good night to you all and God bless" som Martin Newell fra luke 6 samplet på albumet "Going to England" med The Cleaners from Venus fra 1987.

1966 starter med en uimotståelig vaudeville-stemning, før det blir mer sakralt. Deretter innleder Paul McCartney en julesaga. Det er åpenbart at de har brukt tid på å snekre dette sammen. Jeg innbiller meg at det er slekt med komishowene de likte å høre på radio i oppveksten, for eksempel The Goon Show.

1966 

1967 er året de laget sin eneste julesang, "Christmas Time is Here again", som vel egentlig høres ut som en jam. Den er uforløst, men kunne nok blitt en skikkelig julehit om de hadde jobbet videre med den. Innimellom fortsetter de med mer ablegøyer. Humoren er bemerkelsesverdig lik humoren Monty Python senere skulle gjøre. Den lange versjonen av "Christmas Time is Here again" ble omsider gitt ut i året 1995. Denne julehilsenens var den siste de spilte inn der alle var til stede samtidig.

1967

Ringo åpner showet året etter, mens Paul McCartney spiller en sang som dekker alle høytider på en gang. Alle er fortsatt så samvittighetsfulle at de stiller opp, men det er enda mindre helhetlig enn før. Leken virker ikke gøy lenger. Noen White Album-låter dukker det opp snutter av her og der. John Lennon snakker om forholdet til Yoko og reaksjonen det vakte. George Harrison høres ut som han ikke mener et ord av det han sier. Den noe spesielle artisten Tiny Tim dukker opp. (Tiny Tim hadde et navn forbundet med julen, men selv ventet han helt til 1994 med å gi ut sitt eget julealbum).

1968

1969: Den syvende og siste. I realiteten var bandet oppløst da denne platen nådde fansen.Yoko er inne i bildet for fullt. Å spise er det viktigste ved julen, hevder John. Paul improviserer noe som høres ut som en utsøkt julesang. Yoko ser frem til et fredfullt 70-tall. Yoko synger. Man kan se for seg Beatles-fansen får ødelagt hele julestemningen, men jeg liker både John og Yoko.

Luke 7

Searching for Sonja

I desember 1991 gikk det et førjulsprogram på NRK radio med forskjellige programledere. Innholdet var nok ikke så forskjellig fra andre adventsprogram. Grunnen til at jeg husker programmet, var en sang de spilte hver kveld. Den het "Jeg gleder meg ikke til jul i år", og jeg falt for den med en gang. Det ble ikke sagt stort om låten, men det hørtes ut som den var fra 1960-tallet. Norsk popmusikk fra 1960-tallet er det sjelden man hører, om det ikke er noe Grand Prix-relatert, eller noe som er en oversettelse av en utenlandsk slager. Men dette virket som en norsk originalkomposisjon, den låt friskt og fengende, og hadde en sjarmerende tekst om at sangerinnen ikke får det hun ønsker seg til jul. Hun vil ha en pakke med "brune øyne og gresk profil", men får i stedet "maling og kitt" (60-tallsslang for sminke?) Hvorfor hadde jeg aldri hørt dette før?

Dagen etter at programmet var sendt for siste gang, holdt jeg på med mine gjøremål da panikken plutselig slo innover meg. Kanskje får jeg aldri høre denne sangen igjen! Jeg visste at programmet gikk i reprise hver ettermiddag, så jeg fortet meg hjem og fikk slengt en kassett i spilleren, akkurat idet låten begynte. Introen ble litt kuttet, men ellers var låten bevart for ettertiden. Den kassetten passet jeg godt på i årene som fulgte, og alle jeg spilte den for ble like begeistret som jeg var. Jeg kunne ikke huske navnet på sangerinnen, bare at det var et tostavelsesnavn. Lenge trodde jeg at navnet var Mona. Flere år senere mailet jeg ulike NRK-folk som jeg håpet kunne identifisere låten, men ingen husket den. Jeg skrev ned teksten og viste den til folk som hadde opplevd og kjøpt plater på 1960-tallet, men heller ikke her kom det noe gjennombrudd. En dag i 2005 demret det endelig for meg hvem som hadde vært programleder, og jeg kontaktet ham. Han jobbet ikke lenger i NRK, men husket godt sangen. Omsider fikk jeg vite artistnavnet. Det var ikke Mona, men Sonja, fullt navn Sonja Bjønness. Men han fortalte også at det var en trist grunn til at sangen ikke var å høre på radio. Det lå en lapp i NRKs platearkiv om at sangen ikke skulle spilles. Artisten ble drept i en flyulykke, og familien hennes hadde bedt om at platen ikke lenger skulle kringkastes.

Noen få dager senere ble jeg tipset om at singelen var til salgs på QXL. Slik fikk jeg vite at "Jeg gleder meg ikke til jul i år" var b-siden til "Fan-club for Søren i Son" (Tekstforfatteren må ha hatt en tilknytning til Son, siden stedet nevnes både på a- og b-siden). For første gang i mitt liv bød jeg på en nettauksjon, og i mine øyne så alt lyst ut, uerfaren i gamet som jeg var. Mitt bud ledet hele uken, og det var heller ikke særlig høyt. Men få minutter før fristen gikk ut, kom det noen og bød over. Jeg bød over dette igjen, men min konkurrents bud ble umiddelbart høynet. Jeg prøvde meg flere ganger, men hver gang ble jeg automatisk overbydd. Til slutt satt jeg bare og bød for å presse opp prisen. Da slaget var tapt, fikk jeg i alle fall kjøpt Sonjas debutsingel. "Leve livet / For en tabbe" hos en annen selger. A-siden er en norsk versjon av Lesley Gores "It's My Party", mens b-siden er en herlig originalskrevet låt jeg flere ganger har spilt som dj med stort hell.

En tid senere fikk jeg en innsider i NRK til å sjekke platen i arkivet der. Vedkommende så ingen lapp om at platen ikke skulle spilles... I VGs arkiv er navnet Sonja Bjønness bare å finne en gang, som en oppramsing da hun kom med en singel i 1964. I Aftenposten er hun ikke nevnt en eneste gang, hverken som artist eller som omkommet i et flykrasj. I oppslagsverker "Rock og riller over fjord og fjell" står hun kun oppført med to av sine fire singler. En tidlig sommerdag for noen år siden så jeg Vibeke Saugestad og Peter Berry & the Shake Set stå på et lasteplan utenfor Kon-Tiki-museet og spille Sonja Bjønnes' "Leve Livet". Saugestad nevner Sonjas julesang i en artikkel hun skrev for ABC startsiden i 2008.

Mer har jeg ikke funnet ut om Sonja. Ikke kan jeg spille sangen her heller. Men siden dette er en musikkblogg, avslutter jeg med den tidligere nevnte Vibeke Saugestad, som har gitt ut juleplater både som soloartist og med bandet Weld.

Lytt til Vibeke

Jeg gleder meg ikke til jul i år

O jul med din glede

Og barnlige lyst

Til meg kan du ikke komme

Jeg gleder meg ikke til jul i år

Uhu Uhu Uhu

Jeg vet så inderlig godt hva jeg får

Uhu Uhu Uhu

En kjole med blomster og blonder på

Fra mamma og pappa og Jon

En vase som kan på kaminen stå

Fra Tante Agathe i Son

En flaske godlukt fra storebror

Og kanskje litt maling og kitt

To tykke strømper fra oldemor

For det har hun alltid gitt

Nei, Jeg gleder meg ikke til jul i år

Uhu Uhu Uhu

Jeg vet så inderlig godt hva jeg får

Uhu Uhu Uhu

Kjole og vase og strømper og sånn

Det er jo i grunnen bra

Men for meg er det hele bare bånn

For det er ikke det jeg vil ha

En pakke skal være noe for seg selv

Med brune øyne og gresk profil

Litt stille og rar, men kos likevel

Med verdens snilleste smil

Jeg gleder meg ikke til jul i år

Uhu Uhu Uhu

Jeg vet så inderlig godt hva jeg får

Uhu Uhu Uhu

Det nytter så visst ikke å være sår

Det skjønner jeg nå så visst

For Anne fikk gaven til jul sist år

Med trutmunn og kvinnelist

Ikke noe av det jeg ønsket meg

Ønsker jeg lenger nå

Den gaven jeg ville ha var deg

Og den kan jeg ikke få

Jeg gleder meg ikke til jul i år

Uhu Uhu Uhu

Jeg vet så godt hva jeg ikke får

Uhu Uhu Uhu