I filmen "Min middag med André" (1981) er det en som forteller at han misliker boken "Den lille prinsen". Han kan se for seg folk i Gestapo som sitter og gråter når de leser "Den lille prinsen", fordi det er så vakkert. Det kan være lett å sammenligne "Den lille prinsen" med julesanger. Folk blir rørt av et budskap som de ikke etterlever i det daglige.
13 dager før en fredsfyrste skal bli født, var jeg i Oslo spektrum for å se fredspriskonserten. Folk klappet hver gang noen sa "Peace". Men da 5-6 tilreisende Morrissey-fans fra England og USA ville nærmere scenen da han spilte, ble de brutalt dratt vekk av noen bøllete vakter. Fredspriskonsert. Voldelige vakter. Definer ironi. Oh, the humanity!
På slike dager er det godt at også grinebiterne lager juleplater. Den mest grinete av dem alle er det Miles Davis som står bak. Det vil si, teksten er av Bob Dorough (90 år 12. desember!), og det er også han som synger. Den ble opprinnelig gitt ut på "Jingle Bell Jazz" fra Columbia Records i 1962. Det gjør bare sangen bedre at Miles Davis og Bob Dorough angivelig ble uvenner på grunn av den, fordi Miles Davis tok æren.

En av de beste juleplatene er dessverre ikke i salg lenger. I 1965 ga garasjebandene The Sonics, The Wailers og Galaxies ut en jule-lp der alle bidrog med låter. The Sonics beste bidrag er antijulesangen "Don't Believe in Christmas".
The Wailers (noen ganger kalt "The Fabulous Wailers") er ikke langt etter i sin protestvise "Christmas Spirit", der de gjør sitt beste for å høres ut som Dylan.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar