Luke 10: Nyttår

Jeg vet om samlere som etter 2. juledag pakker vekk juleplatene og finner frem nyttårsplatene i stedet. Jeg er ikke en av dem. Juledagenes magi blekner frem mot nyttår, og selve nyttårsaften synes jeg er svært deprimerende.Takk for det gamle? Bah, humbug! Men noen nyttårsplater har man jo likevel erhvervet seg i årenes løp. Jeg er ikke helt enig med meg selv om jeg foretrekker låter som dveler ved tristessen rundt årets siste dag, eller de som prøver å drive tungsinnet på avstand. På Loudon Wainwrights album "Therapy" fra 1989, en plate som ikke er å få kjøpt i dag så vidt jeg vet, finnes det en sang som hører hjemme i den første kategorien. "Last year was a fiasco, a real disaster, so full of sorrow", vedgår Loudon i "This Year". Neste år skal bli bedre, lover han, men jeg vet ikke om det er meningen at vi skal tro på det.

Skotske Trembling Bells hadde "New Year's Eve The Loneliest Night Of The Year" som avslutningsspor på albumet "The Constant Pageant" i 2011. Året før ga de ut den samme låten på vinylsingel, men da med Bonnie "Prince" Billy på vokal. B-siden var "Feast of Stephen" med Mike Heron fra Incredible String Band som vokalist. A-sidens nyttårsang velter seg i misere, og vokalisten har satt seg et forsett han nok kan holde:

Now my only resolution
Is to stagger through this day

Og han legger til at han har drukket siden september. Her er låten i et liveopptak:

Etter all selvmedlidenheten er det godt å høre noen som tar det nye året på strak arm, uten hverken angst eller bange anelser. The Coolbreezers var tilsynelatende en optimistisk gjeng skal man dømme ut fra deres "Hello Mister New Year" fra 1958.

Spike Jones er i julesammenheng mest kjent for "All I want for Christmas is My Two Front Teeth", men jeg holder en knapp på "My New Year's Resolution", som er full av corny humor det er vanskelig å ikke le av med blottede tenner.

Jeg liker Robert Burns (1759-1796), men er det en nyttårssang som virkelig gjør meg nedtrykt, er det "Auld Lang Syne", der han er ansvarlig for teksten. Men heldigvis oppdaget jeg to versjoner som gjør denne sangen ikke bare hørbar, men direkte attraktiv. Jeg vet svært lite om bandet The Black and White affair, men antar at denne versjonen er fra 1970-tallet:

Bluegrass-bandet The Lonesome Travelers må ha skilt seg ut på Philedelphia-labelen Cameo-Parkway Records, som blant annet ga ut Chubby Checker. Også de klarer å gjøre Auld Lang Syne til noe alt annet enn tilbakeskuende, i en gnistrende banjoversjon som får fart på det nye året.