Hver gang jeg hadde penger å bruke tidlig på 80-tallet, gikk
turen med buss fra Suburbia inn til Bergen sentrum. Jeg hoppet av bussen ved det som ble kalt Stender-hjørnet. Fra dette busstoppet var det bare noen få og forventningsfulle steg inn en dør og ned i kjelleren til
musikkforretningen som lå der. Det fantes platebutikker det ga mer status å handle i, men det som trakk meg dit var plastkassene på disken med singler. De førte et rikholdig utvalg av nye singler, sanger jeg nylig hadde hørt på engelsk radio, eller lest om i Number 1, Smash Hits eller Record Mirror.
Mannen bak disken var helt fabelaktig homofil. Han kunne minne om Boy George i en vakrere utgave, mer som datidens sangartist Marilyn, eller Peter Burns fra Dead or Alive. I den alderen,
eller i alle fall på den tiden, var det vanskelig å vite hvordan man skulle
forholde seg til en mann som var så utpreget feminin, han kunne være en pederast for alt vi visste. I realiteten var det ingen grunn til å bekymre seg. Mannen ofret oss
null oppmerksomhet der vi sto og bladde gjennom singelbunken for å gjøre de
mest kostnadseffektive innkjøpene. Det virket som han så på oss som ubetydelige kryp. Service var ikke hans greie. Selv om han hadde popmusikk rundt seg dagen lang, så det ut til at han lengtet til et annet sted. Et sted der han kunne komme med spydigheter til likesinnede som var like spydige tilbake. Et sted som hadde noe mer
spennende å tilby enn Bergen Gay Radio og pissoaret i Christies Gate. Et sted med mer overfladisk sjarm. Et sted der det fantes folk som Klaus Nomi.
Jeg forteller dette på vei til poenget, nemlig at over butikktrappen hang det en plakat av Klaus Nomi. Jeg visste ikke så mye om ham, annet enn at han var død, noe jeg hadde lest i en musikkavis-oversikt over årets døde. Den teatralsk utseende figuren på plakaten døde i august 1983 av en fryktelig sykdom. Det var selvsagt aids det var snakk om, og hver gang jeg skulle ned den trappen, var det med en viss grad av vemod, og også iblandet litt mystikk, slik det alltid blir rundt unge døde. Men det satt ikke i så lenge, for jeg skulle tross alt ned og finne syvtommers mesterverk.
Klaus Nomi hørte jeg ikke på før et par år etter, da jeg fant ut at The Smiths ofte forlot scenen til tonene av "Death" av Henry Purcell i Klaus Nomis tolkning. Den versjonen gjorde voldsomt inntrykk, men synth-Nomi ble jeg ikke helt fortrolig med. Ikke før rundt 2003, da jeg så filmen "Urgh! a Music War" (1982) der Klaus Nomi gjør en versjon av "Total Eclipse" som gjorde meg helt svimmel. Året etter kom dokumentarfilmen "The Nomi Song", og nå ble jeg fan.
I 2007 ble albumet "Za Bakdaz: The Unfinished Opera" utgitt med låter som Nomi jobbet med før han døde. Der er det også en fantastisk versjon av "Silent Night". Det er mulig lyttingen er preget av Nomis tidlige død, men det høres ut som stemmen hans kommer fra det hinsidige. Eller i alle fall fra et sted langt borte, noe man kunne funnet på mellombølgen på radio. Jeg ser ikke bort fra at gitarriffet, mandolinen og trommene er lagt på i ettertid. Det passer ikke helt sammen, men det er virkningsfullt og resultatet er uhyre originalt.
Silent Night
Jeg vil ta med en til artist som døde ung. "Christmas Wrapping" av The Waitresses dukket første gang opp i 1981 på albumet "A Christmas Record" av diverse artister. Den har aldri vært en hitsingel, men den må være en av de mest elskede julesangene som finnes. Vokalisten Patty Donahue forlot bandet i 1983, og i desember 1996 døde hun av kreft, 40 år gammel. På en og samme tid er det en antijulesang og en av de mest livsbejaende julesangene som finnes.
Christmas Wrapping
Jeg forteller dette på vei til poenget, nemlig at over butikktrappen hang det en plakat av Klaus Nomi. Jeg visste ikke så mye om ham, annet enn at han var død, noe jeg hadde lest i en musikkavis-oversikt over årets døde. Den teatralsk utseende figuren på plakaten døde i august 1983 av en fryktelig sykdom. Det var selvsagt aids det var snakk om, og hver gang jeg skulle ned den trappen, var det med en viss grad av vemod, og også iblandet litt mystikk, slik det alltid blir rundt unge døde. Men det satt ikke i så lenge, for jeg skulle tross alt ned og finne syvtommers mesterverk.
Klaus Nomi hørte jeg ikke på før et par år etter, da jeg fant ut at The Smiths ofte forlot scenen til tonene av "Death" av Henry Purcell i Klaus Nomis tolkning. Den versjonen gjorde voldsomt inntrykk, men synth-Nomi ble jeg ikke helt fortrolig med. Ikke før rundt 2003, da jeg så filmen "Urgh! a Music War" (1982) der Klaus Nomi gjør en versjon av "Total Eclipse" som gjorde meg helt svimmel. Året etter kom dokumentarfilmen "The Nomi Song", og nå ble jeg fan.
I 2007 ble albumet "Za Bakdaz: The Unfinished Opera" utgitt med låter som Nomi jobbet med før han døde. Der er det også en fantastisk versjon av "Silent Night". Det er mulig lyttingen er preget av Nomis tidlige død, men det høres ut som stemmen hans kommer fra det hinsidige. Eller i alle fall fra et sted langt borte, noe man kunne funnet på mellombølgen på radio. Jeg ser ikke bort fra at gitarriffet, mandolinen og trommene er lagt på i ettertid. Det passer ikke helt sammen, men det er virkningsfullt og resultatet er uhyre originalt.
Silent Night
Jeg vil ta med en til artist som døde ung. "Christmas Wrapping" av The Waitresses dukket første gang opp i 1981 på albumet "A Christmas Record" av diverse artister. Den har aldri vært en hitsingel, men den må være en av de mest elskede julesangene som finnes. Vokalisten Patty Donahue forlot bandet i 1983, og i desember 1996 døde hun av kreft, 40 år gammel. På en og samme tid er det en antijulesang og en av de mest livsbejaende julesangene som finnes.
Christmas Wrapping
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar