9. desember 1980 våknet jeg med svært blandede følelser. Jeg hadde to timer forming på skolen å se frem til, et fag som var et sant mareritt gjennom alle skoleår (jeg fikk aldri tråden gjennom nålen). På den annen side var det min tur til å åpne familiens julekalender. Mens jeg lå der og tenkte over fremtidsutsiktene, skjønte jeg plutselig at noe var galt. Fra radioen hørte jeg Beatles-musikk, "Love Me Do" tror jeg at det var. En vanlig morgen i 1980 kunne man høre nyheter, andakt og morgenkåseri, men aldri pop- eller rockmusikk. Det viste seg at noe fryktelig hadde skjedd i New York kvelden før. Drapet på Lennon gjør at 8. desember hvert år kiler seg inn som en langfredag midt iblant julefestivitetene.
Her prøver vi likevel å tenke på noe annet enn denne tragiske hendelsen. Alle de fire Beatles-medlemmene ga ut julesanger med hell (muligens mer en nyttårssang for George Harrisons del). Men i dagens luke skal vi konsentrere oss om julehilsene The Beatles hvert år ga til fanclubmedlemmene sine, fra 1963 til 1969. Disse platene gjenspeiler bandets utvikling og forholdet medlemmene imellom.
1963:
Den første julehilsenen fra The Beatles preges av John Lennon som humorist. Det er synd han ikke viste den siden mer på plate, for jeg tror knapt jeg har hørt noen komiker morsommere enn ham; hvordan han vrir på ordene, bruker ulike stemmeleier, gjør narr av den stive teksten de skal lese opp, og kommer med en utrolig morsom versjon av "Good King Wenceslas" på tulletysk. Det høres ut som en gjeng som fortsatt liker å være i et band sammen. Ringo kjenner sin plass og sier lite. Det er et lite klipp etter at de har takket lederen av fanklubben, Freda Kelly, og jeg innbiller meg at det der blir sagt noe obskønt, et lokalt liverpoolsk utrykk (SVT viser for øvrig den ferske dokumentaren om Freda Kelly tidlig i januar). Julesangen "Good King Wenceslas" er gjennomgangsmelodi, det plystres God Save The Queen, det spilles på klokkespill (?) og noen bjeller som høres ut som de blir spilt på av en full buddhist. Det hele avsluttes med "Rudolph the Red Nosed Rein Deer".
Beatles 1963
1964: Året etter åpner med en pianoversjon av "Jingle Bells". Julehilsenen er spilt inn i EMI-studioet de vanligvis brukte. Stemningen er like god som før. John gjør en gimmick av at han leser fra manus, og ordspillene sitter løst. Han uttaler seg selvironisk om den nye boken han kommer med. Det er fortsatt veldig morsomt, men kanskje en smule anstrengt, det er som livstrettheten sniker seg inn i det hele. De avslutter med tradvisen "Oh Can You Wash Your Father's Shirt?"
1964
1965: Det starter med en falsk versjon av "Yesterday". Nå er det ikke lenger et ferdigskrevet manus de skal fremsi. John Lennon stjeler showet med noe som høres ut som en skotsk folkesang, som går over i "Auld Lang Syne". Vi får mye av den sprø humoren som The Monkees senere skulle gjøre til sin. De begynner så vidt på "The Same Old Song" av The Four Tops, som hadde vært en hit sommeren 1965, men George Harrison er lynraskt ute og stopper låten av copyright-hensyn. I det store og hele låter platen som et pliktløp. Det hele avsluttes med setningen "This is Johnny Rhythm just saying good night to you all and God bless" som Martin Newell fra luke 6 samplet på albumet "Going to England" med The Cleaners from Venus fra 1987.
1965
1966 starter med en uimotståelig vaudeville-stemning, før det blir mer sakralt. Deretter innleder Paul McCartney en julesaga. Det er åpenbart at de har brukt tid på å snekre dette sammen. Jeg innbiller meg at det er slekt med komishowene de likte å høre på radio i oppveksten, for eksempel The Goon Show.
1966
1967 er året de laget sin eneste julesang, "Christmas Time is Here again", som vel egentlig høres ut som en jam. Den er uforløst, men kunne nok blitt en skikkelig julehit om de hadde jobbet videre med den. Innimellom fortsetter de med mer ablegøyer. Humoren er bemerkelsesverdig lik humoren Monty Python senere skulle gjøre. Den lange versjonen av "Christmas Time is Here again" ble omsider gitt ut i året 1995. Denne julehilsenens var den siste de spilte inn der alle var til stede samtidig.
1967
Ringo åpner showet året etter, mens Paul McCartney spiller en sang som dekker alle høytider på en gang. Alle er fortsatt så samvittighetsfulle at de stiller opp, men det er enda mindre helhetlig enn før. Leken virker ikke gøy lenger. Noen White Album-låter dukker det opp snutter av her og der. John Lennon snakker om forholdet til Yoko og reaksjonen det vakte. George Harrison høres ut som han ikke mener et ord av det han sier. Den noe spesielle artisten Tiny Tim dukker opp. (Tiny Tim hadde et navn forbundet med julen, men selv ventet han helt til 1994 med å gi ut sitt eget julealbum).
1968
1969: Den syvende og siste. I realiteten var bandet oppløst da denne platen nådde fansen.Yoko er inne i bildet for fullt. Å spise er det viktigste ved julen, hevder John. Paul improviserer noe som høres ut som en utsøkt julesang. Yoko ser frem til et fredfullt 70-tall. Yoko synger. Man kan se for seg Beatles-fansen får ødelagt hele julestemningen, men jeg liker både John og Yoko.
1969
Det ble lite musikk her, så jeg avslutter med en låt fra Ringo Starrs julealbum fra 1999, "Pax Um Biscum (Peace Be with You)" .
Lytt til Ringo
1963:
Den første julehilsenen fra The Beatles preges av John Lennon som humorist. Det er synd han ikke viste den siden mer på plate, for jeg tror knapt jeg har hørt noen komiker morsommere enn ham; hvordan han vrir på ordene, bruker ulike stemmeleier, gjør narr av den stive teksten de skal lese opp, og kommer med en utrolig morsom versjon av "Good King Wenceslas" på tulletysk. Det høres ut som en gjeng som fortsatt liker å være i et band sammen. Ringo kjenner sin plass og sier lite. Det er et lite klipp etter at de har takket lederen av fanklubben, Freda Kelly, og jeg innbiller meg at det der blir sagt noe obskønt, et lokalt liverpoolsk utrykk (SVT viser for øvrig den ferske dokumentaren om Freda Kelly tidlig i januar). Julesangen "Good King Wenceslas" er gjennomgangsmelodi, det plystres God Save The Queen, det spilles på klokkespill (?) og noen bjeller som høres ut som de blir spilt på av en full buddhist. Det hele avsluttes med "Rudolph the Red Nosed Rein Deer".
Beatles 1963
1964: Året etter åpner med en pianoversjon av "Jingle Bells". Julehilsenen er spilt inn i EMI-studioet de vanligvis brukte. Stemningen er like god som før. John gjør en gimmick av at han leser fra manus, og ordspillene sitter løst. Han uttaler seg selvironisk om den nye boken han kommer med. Det er fortsatt veldig morsomt, men kanskje en smule anstrengt, det er som livstrettheten sniker seg inn i det hele. De avslutter med tradvisen "Oh Can You Wash Your Father's Shirt?"
1964
1965: Det starter med en falsk versjon av "Yesterday". Nå er det ikke lenger et ferdigskrevet manus de skal fremsi. John Lennon stjeler showet med noe som høres ut som en skotsk folkesang, som går over i "Auld Lang Syne". Vi får mye av den sprø humoren som The Monkees senere skulle gjøre til sin. De begynner så vidt på "The Same Old Song" av The Four Tops, som hadde vært en hit sommeren 1965, men George Harrison er lynraskt ute og stopper låten av copyright-hensyn. I det store og hele låter platen som et pliktløp. Det hele avsluttes med setningen "This is Johnny Rhythm just saying good night to you all and God bless" som Martin Newell fra luke 6 samplet på albumet "Going to England" med The Cleaners from Venus fra 1987.
1965
1966 starter med en uimotståelig vaudeville-stemning, før det blir mer sakralt. Deretter innleder Paul McCartney en julesaga. Det er åpenbart at de har brukt tid på å snekre dette sammen. Jeg innbiller meg at det er slekt med komishowene de likte å høre på radio i oppveksten, for eksempel The Goon Show.
1966
1967 er året de laget sin eneste julesang, "Christmas Time is Here again", som vel egentlig høres ut som en jam. Den er uforløst, men kunne nok blitt en skikkelig julehit om de hadde jobbet videre med den. Innimellom fortsetter de med mer ablegøyer. Humoren er bemerkelsesverdig lik humoren Monty Python senere skulle gjøre. Den lange versjonen av "Christmas Time is Here again" ble omsider gitt ut i året 1995. Denne julehilsenens var den siste de spilte inn der alle var til stede samtidig.
1967
Ringo åpner showet året etter, mens Paul McCartney spiller en sang som dekker alle høytider på en gang. Alle er fortsatt så samvittighetsfulle at de stiller opp, men det er enda mindre helhetlig enn før. Leken virker ikke gøy lenger. Noen White Album-låter dukker det opp snutter av her og der. John Lennon snakker om forholdet til Yoko og reaksjonen det vakte. George Harrison høres ut som han ikke mener et ord av det han sier. Den noe spesielle artisten Tiny Tim dukker opp. (Tiny Tim hadde et navn forbundet med julen, men selv ventet han helt til 1994 med å gi ut sitt eget julealbum).
1968
1969: Den syvende og siste. I realiteten var bandet oppløst da denne platen nådde fansen.Yoko er inne i bildet for fullt. Å spise er det viktigste ved julen, hevder John. Paul improviserer noe som høres ut som en utsøkt julesang. Yoko ser frem til et fredfullt 70-tall. Yoko synger. Man kan se for seg Beatles-fansen får ødelagt hele julestemningen, men jeg liker både John og Yoko.
1969
Det ble lite musikk her, så jeg avslutter med en låt fra Ringo Starrs julealbum fra 1999, "Pax Um Biscum (Peace Be with You)" .
Lytt til Ringo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar