Året i plater

Er det snart over? Det har jo nettopp begynt! Jeg hadde håpet på 24 innlegg her i år, men som så ofte før skled det ut midtveis i måneden, og jeg hentet meg aldri inn igjen. Som vanlig føler jeg meg lite oppdatert på nye utgivelser, og samtidig har jeg ikke hørt nok på det som allerede finnes i samlingen. 

Jeg har kjøpt uvanlig få juleplater i år. Andy Partridge og hans "My Failed Christmas Career" er årets mest spennende for min del. Selvsagt ved siden av vår egen "Wishing You a Rave Christmas" av The Raveonettes. Den ble en stor suksess, utsolgt et stykke før jul, og det har bare skjedd noen få ganger før.

Snowflakes Christmas Singles Club ga ut to singler i år. Begge var meget bra. Annie Jay fra California bidro med "Christmas morning".

Molly Burch kom med en julesingel i år, som muligens har vært å få tidligere på en spesialutgave av albumet "The Molly Burch Christmas Album" fra 2019. Det er synd de låtene ikke er med på originalalbumet, for da kunne det virkelig nærmet seg perfeksjon.  

Årets julekonsert ble med Spirit in the dark på Herr Nilsen. Der var fremførelsen fremragende og stemningen god. 

The Shades er et band jeg aldri har hørt om før, men likefullt hadde noen funnet frem og nyutgitt deres skranglete julesingel fra 1964. Dette var høytidens mest overraskende og sjarmerende utgivelse: 

I desember døde Svenne Hedlund, vokalisten i The Hep Stars, som i vår sammenheng alltid vil bli husket for "Christmas on My Mind" fra 1967:

Hilma Nikolaisen slapp sin sjette julesang i år. Det ligger vel i kortene at det blir et helt album om noen år? Håper det!

Mitt eneste bruktkjøp var The Ramsey Lewis Trio med "More sounds of Christmas". Det er mitt andre julealbum med Ramsey Lewis, og om det finnes flere, vil jeg ha dem. 

Topp 100: Den alternative listen, del 4

 Uten videre dikkedarer, her er den siste nedtellingen:

25. Eddy Duchin and His Orchestra: (Don't Wait Till) The Night Before Christmas 

24. Bill Doggett: Santa Claus is Coming to Town

23. Titus Turner: Christmas Morning

22. Loretta Lynn: To Heck With Ole Santa Claus

21. Lightning' Hopkins: Happy New Year

20. Hugo Largo: Angels We Have Heard on High/Gloria

19. Lynn Anderson: Don't Wish Me Merry Christmas

18. Ashanti: Christmas Time Again

17. The Lettermen: What Can I Give You This Christmas?

16. Ike & Tina Turner: Merry Christmas Baby

15. The Killers: A Great Big Sled

14. Caetano Veloso: In The Hot Sun of A Christmas Day

13. The Wailers: She’s Coming Home

12. Horace Andy: Christmas Time

11. Anita Kerr Singers: Poor Little Jesus

10. Ringo Starr: Pax Um Biscum (Peace Be With You)

9.  Kråkesølv: Hjem Te' Jul

8. Vince Guaraldi Trio: Christmas Time Is Here

7. Fakesensations: Nobody Gets What They Want (On Christmas Day)

6. Joan Baez: Virgin Mary

5. Brian Hyland: It’s Christmas Time Once Again

4. Les Paul og Mary Ford: Santa Claus is coming to town

3. The Black on White Affair: Auld Lang Syne

2. Frankie "Half-Pint" Jaxon: Christ Was Born on Christmas Morn

1. Alabama Sacred Harp Singers: Sherburne

Belgisk konfekt

Praktisk talt alle kjenner "A Christmas Record" fra Ze Records fra 1981. Ikke like mange kjenner "Ghosts of Christmas Past" fra samme år, utgitt av belgiske Les Disques Du Crépuscule. De hadde en imponerende stall av hovedsakelig amerikanske og britiske artister, flere av dem hadde også tilknytning til Factory Records. Denne utgivelsen har kommet i flere utgaver, og jeg må innrømme at den var ukjent for meg inntil den siste kom i 2015. Noen låter er med fra tidligere på hver utgave, andre byttes ut med nye. Klisjeen om "the gift that keeps giving" er absolutt på sin plass. Coverne er også forskjellig på de ulike utgavene. 2015-versjonen er muligens den siste som kommer, for Les Disques Du Crépuscule blir neppe drevet for fullt for tiden.

Det opprinnelig albumet åpner med et flott potpurri i Django Reinhardt-stil av Aztec Camera: 

Blant de andre bidragsyterne finner vi Durutti Column, Cabaret Voltaire, Tuxedomoon og den senere så berømte komponisten Michael Nyman. Felles for dem alle er at de virker lite bundet av konvensjoner om hvordan en julesang bør være. Skotske Paul Haig, kjent fra Josef K, har et av de sterkeste bidragene: 

Allerede i 1982 kom en ny versjon av platen, der flere av de tidligere nevnte fortsatt var med, mens nye hadde kommet til, som Pale Fountains: 

I 1986 var det tid for en ny utgave igjen, der opplegget er det samme: Ut med noen, inn med andre, og la den harde kjerne bestå. Paul Haig har nok en gang et av de sterkeste bidragene, denne gangen med "Scottish Christmas". Etter gjentatte lytt får jeg også mer og mer sans for Thick Pigeons versjon av "Jingle Bell Rock". Det kan virke som de har hørt originalversjonen en gang for lenge siden, og de prøver å gjenskape den fra minnet:

I 1988 kom samlingen for første gang på cd, og da var det plutselig plass til 18 spor. Durutti Column utvider juleporteføljen sin med enda en låt, "Snowflakes":

Nå kommer det en lang periode der vi ikke lenger blir hjemsøkt av nye versjoner fra Les Disques Du Crépuscule.  En litt utvidet utgave kommer i 2007, før den virkelig store pakken slippes på cd i 2015 og på LP i 2017: 35 låter på dobbel-cd, 23 på lp. Blant de beste nykommerne er skotske The Wake med "Jesus From the Block":  

Den greske synthduoen Marsheaux bidrar med den uimotståelige "We Met Bernard Sumner At A Christmas Party Last Night":

Nylig hadde The Guardian en oversikt over tidenes 20 beste julealbum, og de fant plass til "Ghosts of Christmas Past" på 18. plass.

Topp 100: Den alternative listen, del 3

Nedtellingen fortsetter: 

50: Dana: Its Gonna Be A Cold, Cold Christmas

49. Showaddywaddy: Hey Mister Christmas
48. The Turtles: Santa and the Sidewalk Surfer
47. Yo La Tengo: Eight Candles

46. The Handsome Family: So Much Wine
45. Bobby Vinton: The Bell That Couldn’t Jingle
44. Squeeze: Christmas Day
43. Josh Rouse: Mediterranean Christmas
42. Green Seagull: God Bless Ye Merry Gentlemen
41. Rodney Crowell: When The Fat Guy Tries The Chimney On For Size
40. The Silvertones: Bling Bling Christmas
39. The Pretenders: 2000 Miles
38. Marcel Martel: Le rock'n'roll du Père Noël
37. Jim Croce: It Doesn't Have To Be That Way
36. Sharon Jones and the Dap-Kings: 8 Days of Hannukah
35. Patty Surbey with The Canadian V.I.P.'s: I Want A Beatle For Christmas
34. Homer & Jethro: Santa Claus, The Original Hippie
33. Timbuk 3: All I Want For Christmas (Is World Peace)
32. Ronnie Vincent: Make Me happy Me happy This Winter
31. Jimmy Butler: Trim Your Tree
30. Marguerite Trina: The Rocking Tree
29. Jimmy Smith: God Rest Ye Merry Gentleman
28. Pearlfishers: Snowboarding
27. Thurl Ravenscroft: You're a Mean One Mister Grinch
26. The Jaynells: I'll Stay Home New Years Eve

Dylans første juleplate

Musikkavisen New Musical Express fortalte i 1975 om et uutgitt julealbum av Bob Dylan. Albumet skulle ha blitt innspilt i 1965, og NME hadde fått tak i et av syv eksisterende eksemplarer. Det hele var selvsagt en bløff. Tittelen på albumet, "Snow Over Interstate 80", virket nokså troverdig, men ellers var det temmelig naivt å tro at Dylan virkelig hadde spilt inn et julealbum. I alle fall i 1965. 

NME la til at innholdet var skuffende. Albumet ble til på grunn av et krav i platekontrakten som Dylan ikke hadde vært klar over. Noen av låtene som nevnes av NME er ikke julelåter, men outtakes fra 1965, som var ukjente for de fleste da artikkelen kom. 

Platens mest bisarre øyeblikk er "Frosty the Snowman", produsert av Phil Spector og Brian Wilson. "White Christmas" avslutter side en, sunget av et kor der blant andre Patti Smith skal være med.

Side to åpner med tittelkuttet, der artikkelforfatteren til og med har sitert noen linjer:

Arabella talks so sweetly
Her Chevy's broken down
As the snow piles on her windshield
Winston's back in town

Senere på platen resiterer Dylan fra Matteus-evangeliet uten musikalsk akkompagnement. Siste kutt er "Silent Night" med sur sang og enkel instrumentering.

Artikkelen er ikke spesielt fiffig, men innholdet lød sikkert mer absurd i 1975. I dag vet vi jo at Dylan faktisk kom med et julealbum  i 2009.

Det var plateselskapets idé. Plateselskapssjef Walter Yetnikoff hadde foreslått det for Dylan flere ganger. Dette må ha vært på 1970- eller 1980-tallet, da Yetnikoff satt i sjefsstolen. Den gangen var han ikke insisterende nok, og det skal vi være glade for. En juleplate fra Dylan på 1980-tallet kunne blitt preget av tiårets lyd, som ikke har fått en bedre klang med årene. Dessuten bør juleplater gis ut mens man er på toppen av karrieren, ikke mens man har en nedtur. På den annen side kunne han gjerne ventet noen år med å gi ut platen, for i dag har jo Dylan virkelig funnet sin stemme for alderdommen. "Christmas in the Heart" var kanskje det første steget på veien for å finne denne stemmen, så alt i alt er vel ting som de bør være.

"Christmas in the Heart" ble kåret til 16. beste juleplate gjennom tidene av The Guardian nylig. 

I sammenheng med utgivelsen av julealbumet i 2009, ga Dylan et interessant intervju med Bill Flanagan. Der forteller han at favorittene innen julemusikken er Louvin Brothers og (annen) religiøs musikk. Han er en purist når det gjelder tolkning av julesanger: "There wasn’t any other way to play it. These songs are part of my life, just like folk songs. You have to play them straight too".

Andre avsløringer? Det fineste han har fått til jul var en slede. En ekte julemiddag består av kalkun, potetmos, saus, grønnkål, kålrot, dressing, maisbrød og tyttebær. Hva han liker å gjøre mellom jul og nyttår: "Doing nothing – maybe reflecting on things".

Topp 100: Den alternative listen, del 2

Det er tid for å fortsette listen over de 100 beste juleinnspillingene, den alternativer versjonen. 

75: Spirit In the Dark: Walking In the Air

74.The Emotions: Black Christmas

73. King Scratch: Christmas Time In Nassau

72. The Marquees: Santa Done Got Hip

71. The Smithereens: Waking up On Christmas Morning

70. Hilma Nikolaisen: White Season Blue

69. Clive Cregson: Comfort and Joy

68. The Go! Team: Look Outside (A New Year's Coming)

67. Chipper: Groovy Christmas

66. Saint Etienne: I Was Born On Christmas Day

65. Brenda Lee: This Time of the year

64. Solomon Burke: Presents for Christmas

63. Roger McQuinn: Cherry Tree Carol

62. Charley Pride: They Stood In Silent Prayer

61. U.S. Girls: Santa Stay Home

60. Naheed Akhtar: Happy Christmas

59. Sonny Boy Williamson: Santa Claus

58. The New Christy Minstrels: Beautiful City

57. Molly Burch: Holiday Dreaming

56. Casiotone for the Painfully Alone: New year's kiss

55. Bing Crosby: The Secrets of Christmas

54. Line Renaud: Berceuse de Noël

53. Carlo Poddighe: Let it snow

52. Lionel Hampton: Gin for Christmas

51. Robert Plant & Alison Krauss: The Light of Christmas Day

Winter Warnerland

1988 var nok et godt år for Warner Brothers. CD-salget hadde tatt av, og ingen kunne forutse farer i horisonten i form av nedlasting og strømming av musikk. Så fornøyde var selskapet at de besluttet å lage et julealbum spekket med musikk fra egen artiststall. Den kunne nok ha blitt en storselger, men den ble ikke engang lagt ut for salg. Albumet ble brukt som promomateriale sendt til radiostasjoner. Dette forklarer det store antallet av radiovennlige julehilsener fra folk som Apollonia, James Ingram, Pee-wee Herman, Lou Reed og Ofra Haza. Selv har jeg en svakhet for julehilsener, og jeg kunne gjerne tenkt meg en samleplate som bare inneholdt denne type hilsener, som var så vanlig på juleplater før.

Nå skal det sies, at om denne platen hadde blitt lagt ut for salg, ville den nok spriket i for mange retninger til at den ville treffe det rette platekjøpende demografi. Det er noen steg fra Randy Travis til Thowing Muses. Her er det også hiphop, powerballader og mye state of the art 80-tallsproduksjon som låter både jævlig og samtidig deilig nostalgisk. 

Det første bidraget på platen som virkelig stjeler oppmerksomheten, er "Rudolph the Manic Reindeer" av Los Lobos. Denne innspillingen gjorde at jeg i mange år håpet på en juleplate fra dette bandet. Men da den omsider kom, kunne den ikke måle seg med dette her:

PR-avdelingen har skrevet velskrevne og selgende liner notes. 1989 kommer til å bli Apollonias store år, hevdes det, og det stemte vel ikke helt. R.E.M var nye artister hos Warner, og deres "Deck The Halls" er blant de beste bidragene på platen. Det kan du lese mer om her. Michael Stipe var med på å produsere den spennende debutplaten til bandet Hugo Largo. Første gang jeg hørte om dem, var på "Winter Warnerland" der de gjør en minneverdig versjon av "Angels We Have Heard On High/Gloria": 

Lou Reed skulle snart slippe sitt beste album på mange år, "New York", og han slo til med en flott julehilsen på tampen av 1988:

Danielle Dax var en av samtidens alternative artister, og på "Blue Christmas" høres det ut som hun prøver å lage en hyperkommersiell innspilling, men hun skiller seg likevel ut fra mainstream-artistene på platen:

Selv kjøpte jeg mitt eksemplar av platen på nettet, mange år etter utgivelsen kom. Det beste kuttet på Winter Warnerland er "Santa" av Throwing Muses, som er på min topp 100-liste over tidenes julesanger:

Med nissen på laget

Skal du etablere en ny musikkform og oppnå bred støtte hos det platekjøpende publikum, er det en ting som er viktig: å få nissen på sin side. Eksemplene er mange. Big John Greer skjønte dette i 1954 da mamboen hadde tatt turen fra Cuba til USA: 

Året etter prøvde Babs Gonzales å skape legitimitet for bebopen med "Be-bop Santa Claus".

Begge de nevnte fulgte i fotsporene til Mabel Scott, som i 1948 manet frem "The Boogie Woogie Santa Claus".

Den forrykende Mabel Scott var for øvrig gift med Charles Brown, som sang mer beherskede julehits som "Merry Christmas Baby" og "Please Come Home For Christmas".

Og slik kunne jeg trolig holde det gående med enhver musikkgenre som mennesket har skapt. Men jeg avslutter nå med disco fra 1978:

A Partridge in a Pear Tree

"My Failed Christmas Career" er en del av en serie utgivelser med demoinnspillinger skrevet av Andy Partridge fra XTC. Han har helt sluttet å skrive sanger, fortalte han i et intervju med The Guardian nylig. I stedet samler han opp låter han har prøvd å få andre til å spille inn, men som er blitt forkastet. Derav bruken av "failed" i tittelen. Ordvalget kan han tillate seg i trygg forvissning om at han har skrevet flere gode låter enn de fleste konkurrenter. 

Når julesangenes historie skal skrives, kommer han i alle fall til å være representert ved "Thanks For Christmas",  julesingelen XTC ga ut i 1983 under navnet The Tree Wise Men. Denne kjenner vel de fleste, så la oss heller heller høre b-siden "Countdown to Christmas Party Time".

Andy Partridge fikk skrive for The Monkees to siste album, noe som uten tvil var en barndomsdrøm. Til julealbumet leverte han "Unwrap You at Christmas". Denne er også med på "My Failed Christmas Career" i en demoversjon der Partridges datter, Holly, synger. Låten er utgitt tidligere på en spesialutgave av Monkees-singelen, men det var i begrenset opplag og noe bare de færreste fikk med seg. De tre andre låtene er tidligere uutgitte, skrevet på oppdrag fra andre eller med andre artister i tankene, som takket nei. Låtene kan ved første lytt høres ut som lettvektere, men ved gjentagende lytting kommer det frem særpregete melodier og fiffige tekstlinjer. Den beste er "Cool Yule", som Partridge begynte på rundt 1983, men fulførte først nylig. Budskapet er evig aktuelt:

I'm sick of the sound of booming bombs
I'm sick of the crack of guns
Is it naive to want to get along?

Blant de fire låtene finner vi også countryklingende "Through This Winter World" og den poppete "Let There Be Snow". Hadde jeg vært repertoaransvarlig for en artist, hadde jeg gladelig takket ja til disse låtene. Men Partridge har jo alltid vært en antihelt i kommersiell sammenheng.

Den eneste av disse låtene som ser ut til å være tilgjengelig på nettet, er "Unwrap You At Christmas". Den var tiltenkt en kvinnelig artist, derfor er det datteren Holly som har hovedstemmen her, i håp om å øke sjansene for et salg.

"My Failed Christmas Career" har et helt utsøkt cover, og det beste av alt er at det står Vol. 1 på det, så forhåpentlig kan vi se frem til en ny utgivelse til neste år. Partridge kan for øvrig avsløre i coverteksten at det er utrolig vanskelig å mikse bjelleklang!

Det finnes også mer på Andy Partridges jule-cv. Mens XTC var på streik grunnet misnøye med plateselskapet Virgin Records i 1993, produserte han Martin Newells album "The Greatest Living Englishman" i et "skur" i hagen i Swindon. Den inneholder en av mine favoritt-julelåter, en glimrende beskrivelse av en fin julefeiring på sparebluss:

Som det ofte skjer når man researcher musikk, så tar det ene det andre, og plutselig oppdager jeg at Martin Newells band The Cleaners from Venus også har en julesang på repertoaret, "Glammy Little Christmas" fra 2014:

Og det finnes mer! I 2019 ga Cleaners ut en digital ep, "Could Be Christmas Eve":

Og ikke nok med det! Sammen med Rachel Love utgjør Martin Newell The Light Music Company, som nylig ga ut "Christmassy Music". Her er åpningsporet "December Fanfare", som lever opp til betegnelsen "lett musikk":

Just in Time for Christmas

 Alle som kjøpte "alternativ musikk" på 1980-tallet kjente logoen til selskapet I.R.S (1979-1996). Der er det avbildet en mann med solbriller og hatt, antagelig en skattefunksjonær på jakt etter inntekter unndratt beskatning, siden selskapet delte initialer med det amerikanske skattevesenet. Ikke minst var R.E.M medvirkende til å gjøre selskapet kjent.

I 1990 ga I.R.S. ut et julealbum, "Just in Time for Christmas".  Her samlet de juleutgivelser fra artistene de hadde kontrakt med, de fleste av dem utgitt på 1980-tallet. Flere av låtene er å regne som klassikere i dag. Timbuk 3 slapp først singelen "All I Want For Christmas" i 1987, uten at den fant veien til noen hitlister. Antikrigslåten gir et innblikk i hva som var på markedet av krigsleker på 1980-tallet. 

Wall of Voodoo var et annet av bandene på I.R.S. "Shouldn't Have Given Him A Gun For Christmas" ble angivelig innspilt til bandets album "Happy Planet" i 1987, men den ble kun brukt på b-siden til singlen "Elvis Bought Dora a Cadillac" – før den ble utgitt på "Just in Time for Christmas". Nok en gang er det våpen det handler om.

Jeg var så fornøyd med denne samlingen at jeg ikke stusset over at den bare inneholdt syv låter. Etter noen år skjønte jeg at det var en promoversjon jeg var i besittelse av. Det egentlige albumet inneholder 13 sanger, men de beste er samlet på promoen. Det eneste den mangler av betydning, er "Christmas Day" av Squeeze, som er fra 1979 og allerede var en golden oldie i dette selskapet. Her blir juleevangeliet gjenfortalt fra et engelsk perspektiv.

365 Days Project

 I 2003 var et av mine gjøremål å sjekke dagens post fra 365 Days Project, der platesamlere la ut sjeldenheter fra egen samling, en om dagen. Mye av innholdet var det som kalles "funnet materiale" fra bruktbutikker eller avfallsplasser: firmaplater, private innspillinger, eller rock med kommunistisk vinkling for å nevne noe av det som ble lagt ut – kuratert ville man nok kalt det i dag. 

Jeg husker med glede mye av det som ble oppdaget gjennom prosjektet, der over 200 samlere bidro. I desember var det selvsagt en del julerelaterte innspillinger. Jeg hadde tenkt å plukke frem en del godbiter fra dette prosjektet, som heldigvis er tatt vare på, selv om originalsiden er borte. Jeg må innrømme at det var et litt skuffende gjenhør, for desemberpostene var ikke av det minneverdige slaget. Det er vel noe alle samlere oppdager, at visse ting er morsommere å vite om og eie enn å faktisk høre på. I 2003 ble det blant annet lagt ut en reklameplate fra et elektrisitetsselskap, private plateinnspillinger som folk har laget i egne stuer der de synger og forteller julehistorier, og den følgende Elvis-relaterte innspillingen.

Elvis og jul hører sammen. Her er et eksempel på industrien som startet i tiden etter at Elvis døde, der forretningsideen var å gi ut plater om rockekongen, i håp om å finne en godtroende kjøper blant Elvis-fansen. 

Klikk deg inn på lille Michelle Cody som synger "Merry Christmas, Elvis!"

I 2007 hadde jeg mindre tid til den slags sysler, og jeg fikk først med meg nå at prosjektet ble gjentatt da. Også dette året var det viktigste at bidragene var aparte, det var ingen garanti for at de var hverken bra eller spennende. Samtidig er man glad for at dette finnes og at noen tar vare på det. Her er en som ikke prøver å cashe inn på julen, men som har laget en amatørmessig plate han er såre fornøyd med:

Timmy Christmas: Christmas Fever

Såkalte song poems har jeg skrevet om før, og her får vi et kanadisk tilskudd til fenomenet:

Joan Tomaini: Christmas Cheer

Her er et stykke outsider music fra Japan, der noen covrer "Little Saint Nick" av The Beach Boys på et album med den herlige tittelen "Smiley/Pot Sounds" utgitt av Toru & Kojima.

Toru & Kojima: Little Saint Nick

Bare for å sjekke at jeg ikke var helt på jordet, hørte jeg igjen noen flere bidrag til 365 Days Project som ikke hadde med jul å gjøre,  for å undersøke om de var så bra som jeg husket. Det var de! Her er en gjeng som neppe bryr seg så veldig om julens budskap.

Red Shadow: Understanding Mars

Scandihoovian Christmas

For noen år siden skrev jeg en artikkel om såkalt scandihoovian musikk for nettsiden til Deichman musikk. Dette er musikk av som oftest norskættede artister (selv om de for enkelthets skyld fremstår som svenskamerikanere), som fremfører komiske låter med tykk aksent.  Disse handler ofte om den enkle manns forsøk på å nyte de små gleder i et krevende samfunn. Den mest kjente av disse artistene er Yogi Yorgesson, som mange vil kjenne fra "I Yust Go Nuts at Christmas". Han har også en fornøyelig versjon av "Yingle Bells". Men det finnes mer.  Yogi har blitt bondefanget av foreldreutvalget til å være julenisse i "I Was Santa Claus at The School House": 

Dette er litt uskyldig moro fra 1951. "The Christmas Party" fra samme år vil nok noen reagere på i våre dager. Den skildrer en del upassende relasjoner mellom kolleger på firmaets julebord: 

En annen av de store innen scandihoovian music er Stan Boreson, som ble invitert på store TV-show og fikk opptre utenfor den skandinaviske menigheten. Her er han på The Lawrence Welk Show i 1957:

Mitt første møte med genren var på John Peel Show på slutten av 1980-tallet, og Jimmy Jenson var artisten de spilte der. Her er han med en slags julesang, "A Snowmobiler´s Holiday Dream":

Man skulle nesten tro filmskaperen Joel Coen snakket om scandihoovian musikk da han i sammenheng med filmen “Fargo” sa om hjemstaten Minnesota:

⎼ The people there speak in a very economical fashion, which is almost monosyllabic. This seems as exotic to other Americans as it does to you Europeans! In fact, the Scandinavian influence on the culture of that area, the rhythm of the sentences, the accent, all of this is not familiar at all to the rest of America.

Broren Ethan stemte i: ⎼ When we were small, we were not really conscious of this Scandinavian heritage that so strongly affects this part of the country simply because we had no points for comparison. When we got to New York City, we were astonished not to find any Gustafsons or Sondergaards. Certainly, all the exoticism comes from this Nordic character, with its polite and reserved manner. There’s something almost Japanese in this refusal to register even the least emotion, in this resistance to saying no. (Gjengitt fra et intervju gjort i Cannes i 1996 med Coen-brødrene av Michel Ciment og Hubert Niogret)

Din juleleverandør: King Records

Foruten Nordpolen musikklubb og nederlandske Snowflakes Christmas Singles Club kjenner jeg ikke til noen plateselskap som bare gir ut julemusikk. Men det finnes flere selskap som har gitt ut en anselig mengde julemusikk ved siden av sitt daglige virke. Tidligere har jeg skrevet om loungemusikk fra Capitol Records, og fremover skal jeg skrive om flere selskapers produksjon. Først ut er King Records i Cincinatti, som eksisterte mellom 1943 og 1975.

Jeg skal innrømme at jeg ikke kjente noe særlig til selskapet før albumet "A Merry Christmas" ble nyutgitt i 2019 på Sundazed Music. Albumet ble første gang utgitt i 1959. Her er det samlet en del av selskapets artister, som gjør versjoner av av både nye og velkjente julelåter. Selskapet ble opprinnelig startet for å gi ut "hillbillymusikk", men det eneste sporet man finner av den genren her er "Jingle Bells", tolket av Cowboy Copas (som døde i 1963 i samme flyulykke som Patsy Cline mistet livet i). Versjonen kan umiddelbart virke konvensjonell, men bare vent til (steel)gitaristen begynner å spille.

Grunnleggeren av King Records, Syd Nathan, skal ha vært noe av en diktator, som visstnok satte en skrekk i artistene på selskapet. På juleplaten er det ingen spor av det, det er naturlig nok den rene idyll som hersker. Nathan signerte en mengde afroamerikanske artister, ikke fordi han jobbet bevisst for integrering, men for å øke markedsandelene sine. Dette sikret ham senere en plass i Rock and Roll Hall of Fame, som en som ved hjelp av "krysspollinering" la til rette for at rock & roll kunne oppstå. En av de afroamerikanske artistene på King Records var Bill Doggett. Jeg har hørt såpass mye av Doggett til å vite at når han spiller, da lytter man, om man ikke har hammondtraumer fra oppveksten:

Bill Doggett ga ut et helt julealbum for King, og det var også på dette selskapet James Brown ga ut sin første jule-lp i 1966.

"A Merry Christmas" viser at foruten å gi ut hillbillymusikk og det som ble kalt "race records", hadde King også en forkjærlighet for søte barnestemmer og easy listening til et godt voksent publikum. Et eksempel på sistnevnte er "Merry Christian to Michael" av Lillian Brooks

Det finnes også er japansk plateselskap som heter King. Hvis du vil vite mer om deres juleproduksjon, kan jeg anbefale denne podcasten her.

Chris Isaaks tredje forsøk

Da Chris Isaak ga ut sin første juleplate, forbandt jeg ham fortsatt med musikken han ga ut på sine tidlige plater: Treminutters psykodrama fulle av lummert begjær og desperat kjærlighet. De skildret et mørkt univers som samtidig virket ytterst forlokkende. Ikke minst på grunn av mye vidunderlig gitartwang,  Isaaks behagelige stemme og hans vakre melodier. Det skadet heller ikke at lydbildet i liten grad var preget av 1980-tallets studioteknologi (med noen unntak). Hadde han overført dette opprinnelige formatet til juleplatene, ville det vært banebrytende. "Blue Christmas" ville virket lystig i sammenligning. 

Intervjuene fra 1980-tallet sto i kontrast til musikken. Her viste han en sjarmerende personlighet, full av corny morsomheter og muntre innfall. Det er denne siden han har vist mer av med årene, og han har gått over i de rene underholdningsartistenes rekker. 

En av mine kjepphester et at julealbum skal inneholde noen nyskrevne julesanger, ikke bare flyte av gårde på vedtatte klassikere. Syv av låtene på "Everybody Knows It’s Christmas" er Isaaks egne, så jeg burde si meg fornøyd. Her er det likevel klassikerne som fungerer best, låter som virker lite spennende på papiret. Han gjør en laidback og cool versjon av "Winter Wonderland", en kraftfull versjon av "Jinglebell Rock" og en intens og forfriskende versjon av "Run Rudolph Run". "O Holy Night"  blir et mektig klimaks på albumet, og man tar seg i å lure på hvorfor Elvis aldri prøvde seg på denne sangen.

Av det nyskrevne materialet er det selvsagt noen sanger om å føle savn i julen, men han graver ikke akkurat dypt i sitt indre, og på sitt beste klarer han kun å frembringe et mildt vemod. Flere av låtene virker nesten som de hører hjemme på en barneplate, ikke minst platens lavpunkt "Dogs Love Christmas Too". Her burde det vært noen gretne personer  i studio som satte ned foten (og det mener jeg ikke bare fordi jeg ser på hundehold som et rop om hjelp). "Almost Christmas" er den beste av de nye låtene:

Produksjonen på platen er tidløs og fin, og hvis man jekker ned forventningene er "Everybody Knows It’s Christmas" jammen ikke det verste man kan høre på denne julen. Med dette som utgangspunkt lytter jeg igjen til platen fra 2004, og den øker tilsvarende i min anseelse:

Chris Isaak skal turnere med dette materialet i desember måned på steder som Lynchburg, Annapolis og Glenside. 

Topp 100: Den alternative listen

 I 2015 laget jeg en liste over de 100 beste juleinnspillingene. Men jeg kunne lett funnet 100 ekstra som hadde hørt til på listen. Det skal jeg vise nå ved å velge 100 til – den alternative listen. Ikke bare overså jeg noen sist, men i tillegg har det jo kommet til en og annen kandidat siden den gang. Det hadde vært for enkelt å velge de samme artistene en gang til, så det må være andre navn enn på forrige liste. Her begynner nedtellingen. Topp 75 til 100 fra 2015 finner du her

100: The Monkees: What Would Santa Do

99: Chet Baker: Winter Wonderland

98: Jethro Tull: First Snow On Brooklyn

97: Los Straitjackets: Let it Snow

96: The Lucksmiths: The Thought That Counts

95: The Silvertones: Bling Bling Christmas

94. Paul Simon: Get Ready For Christmas Day

93: Paul Haig: Scottish Christmas

92: The Garlands: Christmas Song

91: Three Suns: Ding Dong Dandy Christmas

90: Milly, Silly: Getting Down for Christmas

89: June Christy: The Merriest

88: The Both: Nothing Left To Do

87: The Emotions: Black Christmas

86: Charlie Parker: White Christmas

85. Throwing Muses: Santa Claus

84. Marvin Gaye: Purple Snowflakes

83. Anita Kerr Singers: Poor Jesus

82. Cristina: Things Fall Apart

81: Michael Nyman: The Infinite Complexities of Christmas

80: Kishi Bashi: It’s Christmas But Its Not White Here In Our Town

79: Dwight Yoakam: Come On Christmas

78: Mike Love: Alone on Christmas Day

77: Kelly Finnigan: Heartbreak for Christmas

76: Khruangbin: Christmas Time Is Here

Årets utgivelse: The Raveonettes

Årets utgivelse fra Nordpolen musikklubb er «Wishing You a Rave Christmas» – en ep med fire låter av den danske duoen The Raveonettes, som består av gitaristen Sune Rose Wagner og bassisten Sharin Foo. I 2022 er det 20 år siden bandet kom med sin første plate.

«Wishing You a Rave Christmas» ble først gitt ut digitalt for 14 år siden. Jeg husker selv at jeg kjøpte den på mp3 fra iTunes. Den var en av fire digitale ep-er bandet slapp i 2008. Dette er første gang den er tilgjengelig på vinyl og til glede for andre enn iherdige mp3-samlere.

Ep-en åpner med en coverlåt, klassikeren «Christmas (Baby Please Come Home)», som Darlene Love sang så kraftfullt på «A Christmas Gift For You From Phil Spector» i 1963 (og årlig på Late Show with David Letterman mellom 1986 og 2014). Hvordan skal man tolke en låt som det allerede finnes en fullkommen versjon av? U2 valgte i sin tid å legge seg nær opp til originalen, og de kom heldig ut av det på den måten. Death Cab For Cutie gjorde en nedtonet versjon av «Christmas» og viste at den fungerte også i det formatet. I likhet med Phil Spector satser The Raveonettes på et «Wall of Sound», men det byggtekniske er annerledes. Over et bombastisk beat graver synthen ut en alternativ melodi, mens vokalen er kjølig som en sveitsisk nattklubb. Poppoesien er intakt: «They’re Singing Deck The Halls/But it's Not Like Christmas At All».

Det gitarløse åpningssporet etterfølges av «Come on Santa», der Sune Roses Wagner smakfulle gitarspill kommer til sin rett.

 De to låtene på side B er den type drømmepop som kunne blitt spilt på The Roadhouse i Twin Peaks. Balladen «Christmas Ghosts» starter med noe som låter som en spilledåse gjenglemt i snøen, før den tiltar i styrke og intensitet. Mange steder er blitt omsunget i julesanger, for eksempel Hollis, Killarney og Betlehem. I «Christmas in Cleveland» får den amerikanske stålindustribyen den samme æren. Sune Rose Wagner har sagt at det vanskeligste ved å skrive julesanger er tekstene. De må ikke være for triste, ikke for muntre, og ikke for «cheesy». The Raveonettes mestrer balansen, men det er definitivt noe sørgmodig over julesangene deres.

The Raveonettes ble startet i 2001, og nærmest umiddelbart ble de lagt merke til under en festival i Aarhus. Der fikk de skryt av Rolling Stone-journalisten David Fricke, som lenge har hatt et øye på Danmark. Det hjalp dem til en internasjonal karriere, og duoen har i lange perioder hatt base i USA.

Danske kunstnere liker sine dogmer og «benspænd», og på bandets første minialbum, «Whip it On», gikk alle låtene i b-moll. Platen var full av referanser til amerikansk popkultur fra 50-60-tallet, og «Attack of the Ghost Riders» ga dem en radiohit. Bandets største hit er «Love In a Trashcan» fra 2005. Til sammen har de gitt ut åtte album, og en rekke ep-er og singler.

The Raveonettes tok en pause i 2018, men var tilbake med låten «Snowstorm» den første pandemijulen. De har også gjort mer i julemusikkens tjeneste: Bandets «The Christmas Song» er blitt en gjenganger både i reklame og på film.

For tiden er The Raveonettes på turné i Danmark i sammenheng med at det er 20 år siden debutplaten.

Jul med Sparks

 “Thank God It’s Not Christmas” sang Sparks i 1974, og det er ifølge min vide definisjon en julesang så god som noen, til tross for negasjonen i tittelen og det faktum at platen ble utgitt i mai. Det er en finurlig tekst på typisk Sparks-vis, der det, så vidt jeg forstår, synges om minneverdige festligheter sangeren har opplevd, så fjernt fra det han opplever hver jul sammen med personen han tilbringer høytiden med. Dette er et av høydepunktene på glamrock-klassikeren "Kimono My House" (tittelen er en herlig feilhøring av Rosemary Clooneys "Come On-a My House"). 

Men det finnes mer julemateriale fra Sparks. I en tid da man kan overvåke alt som skjer innen musikkverdenen som en CCTV-operatør, er det likevel ting man ikke registrerer. At Sparks ga ut en julesang som digital single i 2015, det burde jeg ha fått med meg. "Christmas Without a Prayer" er nok en julesang om ensomhet. Sangeren har ingen som kan gi ham ting han ikke ønsker til jul, for eksempel et album av Wings:

Dog kan det unnskyldes at jeg ikke fikk med meg at Sparks på 1990-tallet spilte inn en versjon av "Little Drummer Boy" for BBC, som siden ble et ekstraspor på en utgave av "Gratuitous Sax & Sensesless Violins" (1994). På den tiden var jeg ennå ikke overbevist om Mael-brødrenes fortreffelighet, det skjedde først etter mange år med tidvis eksponering.

For noen år siden ble Sparks-vokalist Russel Mael spurt av nettstedet musicradar om å navngi sine ti julesangfavoritter. Slike oppramsinger er morsomme å lese, og jeg håper alltid at det kommer noen titler jeg aldri har hørt om, som om det skulle finnes et parallellunivers med julesanger jeg ikke har hatt tilgang til. Men sånn er det jo ikke, og selv Russel Mael kommer med et nokså konvensjonelt utvalg.

Russel Maels ti julefavoritter: 

Elvis Presley - Santa Bring My Baby Back To Me
Elvis Presley - Blue Christmas
Bing Crosby- White Christmas
The Beach Boys - Little Saint Nick
The Ronettes - I Saw Mommie Kissing Santa Claus
The Crystals - Rudolph The Red-Nosed Reindeer / Parade Of The Wooden Soldiers
Darlene Love - Christmas (Baby Please Come Home
Frank Sinatra - Have Yourself A Merry Little Christmas
Run DMC - Christmas In Hollis
Billie Holiday - I've Got My Love To Keep Me Warm

Ventetiden begynner

 Da er det advent, og det er ikke lenger subversivt å spille julemusikk de fleste av døgnets våkne timer.

 I julemusikkretser begynte ryktene om årets utgivelser å gå mens folk fortsatt gikk i shorts. Cliff Richard var et navn som tidlig kom opp. Han gir ut julemusikk nærmest av ren refleks, kan det virke som. Dette har han gjort før! Mange fornuftige mennesker har en underlig forkjærlighet for Cliff, og jeg måtte selvsagt teste varene, men det blir neppe mer enn det. Det låter som om han ikke har fått all verdens budsjett å rutte med, og det var knapt noe igjen da musikkvideoen skulle spilles inn.

Chris Isaak er en annen artist som tidlig meldte seg til tjeneste. Jeg hadde store forventninger til hans første julealbum i 2003, men ble da skuffet. Livealbumet fra en julekonsert i 2016 var en flau affære. Kan han endelig komme med det julealbumet jeg hadde sett for meg for nesten 20 år siden? Det er best å jekke ned forventningene, for det er lenge siden Isaak var en passende musikalsk makker for David Lynch. I dag er han mer som en ren underholdningsartist å regne. 

Mitt første kjøp denne julen var "My Failed Christmas Career" av Andy Partridge. Det er noe kokett over tittelen, for han har jo gitt ut klassikeren "Thanks For Christmas" med XTC, og han fikk også ett bidrag med på juleplaten til The Monkees.

Nordpolen musikklubb er klar med en firespors ep med den danske duoen The Raveonettes, "Wishing You A Rave Christmas", som opprinnelig ble utgitt i digital form i 2008. Dette er vår niende singelutgivelse, og også i år er det stor internasjonal etterspørsel.

Ellers virker ikke dette som en overvettes spennende julemusikksesong, men som alltid kommer det til å dukke opp overraskelser og uanmeldte deltagere. Forhåpentlig får jeg med meg disse denne julen, og ikke ved en tilfeldighet flere år etterpå. Folktrioen The Washington Squares var et av mine favorittband på sent 1980-tall, men først nylig oppdaget jeg at de den gang spilte inn julesangen til The Chipmunks, med en uskyldig dopreferanse og det hele: 

Jeg har tidligere skrevet om Stephin Merritt fra Magnetic Fields og hans bidrag til julemusikken her. Da bandet spilte på Asker kulturhus i slutten av mai, fikk jeg vite at det fantes et bidrag til. Der presenterte han "Have You Seen It In The Snow" fra boksen "50 Years Memoir" som en julesang. Boksen har en låt for hvert år av hans da 50-årige liv, og denne er fra høsten etter terrorangrepet i New York 11. september 2001.

Det blir ingen jul uten å spille Low og ep-en "Christmas" fra 1999. I år blir det en sår opplevelse, etter at Mimi Parker døde i høst. Ronnie Spector forlot oss også i år, i likhet med Anita Kerr, som ledet The Anita Kerr Singers. De ga ut et julealbum i 1969, som inneholdt denne fantastiske innspillingen: