Luke 24

De siste lukene har tatt lang tid å åpne, men nå er vi i mål. Jeg slår fast at det har vært et usedvanlig godt år for julemusikk. Det har vært mange interessante utgivelser, også i Norge. Dessuten var det gledelig at på høstens Black friday kom det flere nyutgivelser av juleplater. Her er del to om juleplatene jeg har plukket med meg i år.

Jeg har mange Spike Jones-julesanger på ulike samleplater, men i år tenkte jeg at det var tide med et helt album med hans musikalske galskap. Jeg kjøpte derfor Verve-samleren "Let's Sing a Song Of Christmas" med Spike Jones. Galskap var det lite av, tvertimot var dette innspillinger fra 1950-tallet der han ville vise at han også kunne lage vakker og konvensjonell musikk. Det er fint nok det, men Jones-særpreget mangler altså. Så vidt jeg kan se er få av disse innnspillingene tilgjengelig på youtube. Derfor hopper jeg videre til en utgivelse som kom inn døren julaften formiddag.

Når Saint Etienne eller noen av trioens enkeltmedlemmer står bak en samleplate, er jeg en fast kjøper. Jeg har mange plater der gjengen har valgt ut låter, og det finnes alltid noe ukjent og spennende å finne. I november kom de med platen "Songs for a London Winter". Som tittelen hinter om består den ikke bare av julesanger, men også av sanger med et vinterlig tema. Det er forfriskende med en samleplate som unngår de gamle traverne. Denne blir helt sikkert spilt langt utover vinteren. Her tar jeg med en av de mest kjente låtene, som Saint Etienne også har spilt inn på sitt julealbum, nemlig Billy Furys "Christmas Prayer", som låter like bra i dag som i 1959:

Billy Fury

Som jeg nevnte tidligere i desember ga Sub Pop i 1997 ut en promo-cd, "Sub Pop's Holiday Sound Spectacular", som jeg var så heldig å få kjøpt nylig fra en fyr i Portugal. Combustible Edison har to låter med på denne femspors-utgivelsen, og det er bandets leder The Millionaire som binder sporene sammen som en halvmorsom nattklubbkomiker. Eric Matthews har med en Pet Sounds-aktig instrumental som hører ut som den ble avsluttet på demostadiet, men likevel er ganske fin, med mye bruk av bjeller. Et av Combustible Edisons bidrag er en versjon av "Sleigh Ride":

Combustible Edison

The Millionaire var med på å bygge opp nettradiostasjonen Luxuria Music, en stasjon som årlig spiller julemusikk i 24 timer mellom julaften og 1. juledag. I år solgte Luxuria Music også en fersk juleplate signert Roman Coppola og Allessandro Casella (selv om nærmest alle instrumenter er spilt av Carlo Poddighe). Platen skal høres ut som et italiensk soundtrack fra 1970-tallet, og er et morsomt tilskudd til juleplatehaugen. "Molto Groovy Christmas" heter utgivelsen, og her er en kort smakebit fra prosjektet:

Molto Groovy Christmas.

Brenda Lee kjenner de fleste fra "Rocking around The Christmas Tree", og hennes "I'm Gonna Lasso Santa Claus" har vært en personlig favoritt i mange år. I år kjøpte jeg for første gang en hel juleplate med Brenda. "Christmas Will Be Just Another Lonely Day" var høydepunktet her:

Brenda Lee

"Psych Out Christmas" kom opprinnelig i fjor, men jeg kjøpte den på LP i år. Her finner vi artister som The Fuzztones og Iggy Pop. Foreløpig er jeg på side en, og den jeg har likt best til nå er "Jul Song" med Dark Horses.

Dark Horses

Jeg avslutter årets gjennomgang med en plate som kom på tampen i fjor (det vil si, 2012 ser jeg nå det står på platen), men som jeg først fikk hørt skikkelig på i år. På "Respect in Yule" gjør Respect Sextet blant annet en versjon av The Band's klassiker "Christmas Must Be Tonight" i et nytt arrangement:

Respect Sextet

Luke 23

 På barndommens lp-plater var det alltid reklamer for andre barneutgivelser på innerposen, blant dem et bilde av nissegutten med det oppkjeftige uttrykket: "Putti Plutti Pott og julenissens skjegg" fra 1969. Jeg hørte aldri den platen som barn. Flere år gikk det en tv-versjon av denne musicalen på NRK, men det var før min tid. Første gang jeg hørte noe fra platen, var da Barbie Bones gjorde en versjon av "Spikke-Sage-Lime-Banke" på NRK-juleplaten "Når nettene blir lange" i 1991, en tid ingen snakket om at det ikke var en del av NRKs samfunnsoppdrag å gi ut juleplater.

Barbie Bones

Da jeg omsider hørte Per Asplins versjon av sangen, hadde jeg allerede hørt en mengde julesanger i easy listening-versjon, og jeg syntes at den plasserte seg fint inn i det selskapet. Orgelspillet er spesielt sprettent. I voksen alder gikk jeg derfor til innkjøp av "Putti Plutti Pott og julenissens skjegg". Egentlig hadde jeg tenkt å komme med en lengre analyse av platen, men jeg skal fatte meg i korthet.

Det er mulig plottet er spritet opp en smule i sceneversjonen, men historien som blir presentert på plate er temmelig tynn, for ikke å si søkt. Det er kanskje urimelig å kritisere en julehistorie for å være tynn, men sannheten er at plottet ikke er stort bedre enn det i "Santa Claus Conquers the Martians". Jeg hadde følt meg dum om jeg prøvde å beskrive det mer inngående enn at det handler om julenissens skjegg som er borte. Det virker ikke som Asplin helt har tro på at historien kan stå på egne ben. I åpningslåten "Vil du være med så heng på" sauser han inn en hel mengde skikkelser fra ulike eventyr og barnesanger: Bamse Brakar, Mikkel Rev, Snehvit og de syv små dverger. I "Stikke-Sage-Lime-Banke" begynner han å synge om Tornerose.

Melodien til "Vil du være med så heng på" er i seg selv flott. Man kan forestille seg denne og flere andre på platen fremført av for eksempel Andy Williams, om Per Asplin hadde hatt et ærgjerrig sangforlag i ryggen. Det er åpenbart av Asplin var stolt av denne låten selv, siden den går som gjennomgangsmelodi på platen.

Det som irriterer mest er vokalen og tekstene. Tekstene er fulle av tulleord, muligens inspirert av scatsang: "kjipp kjipp kjapp", "snikke snakka nok, tikke takk tokk", "snurre mei". Vokalen er tidvis i overkant koselig, andre ganger "atonal" og ubehagelig. Vokalistene synger "in character" og nissestemmene deres er ikke en nytelse å høre på.

Det er ikke så mye tilgjengelige på youtube fra platen, så det får bli en versjon til av "Spikke-Sage-LimeBanke":

Spikke-Sage-Lime-Banke

Musikalsk er det en ganske modig plate. Den er jazzbasert og noen av låtene kunne et be bop-band ha grepet fatt i med hell, for eksempel tittelkuttet og "Snurre mei". Sistnevnte høres ganske enkelt helt jævlig ut, men det er dristig gjort å prøve noe sånt på en barneplate. Jeg skulle altså gjerne hørt et eksperimentelt jazzband spille instrumentalversjoner av disse låtene. Derfor avslutter jeg med en jazzartist som tolker en av de mest kjente julesangene på 1. juledag 1948:

Charlie Parker

Luke 22: Årets kjøp

I Tor Åge Bringsværds «Syvsoverskens dystre frokost» er det en uforglemmelig scene der hovedpersonen har vært i en bokhandel og kjøpt en mengde bøker. Han får et sammenbrudd på fortauet utenfor. Mannen begynner nemlig å tenke på alt han skal lese, og hvor lang tid han har igjen i livet for å komme gjennom alt. Slik føler jeg det også når jeg sitter og blar gjennom samlingen med juleplater. I november følte jeg at jeg var tidlig ute, jeg skulle nok få spilt det meste. Så sitter jeg der nærmere jul og fikk ikke spilt mer enn en liten del av samlingen. En stund hadde jeg som mål å spille alt minst en gang, men det har jeg gått bort fra for lenge siden. Selv om jeg ikke har spilt annet enn julemusikk i halvannen måned, føler jeg at det har blitt for lite tid.

Her er noen av juleplatene jeg har kjøpt i år, noe som ikke betyr at de kom ut i år. 

Flaming Lips er et band som har gitt ut en mengde julesanger på ulike utgivelser. Dessuten laget de filmen «Christmas on Mars» i 2008, som jeg omsider har planer om å se i år. På høstens Record Store Day kom det ut en LP, «Atlas Eets Christmas», som opprinnelig ble utgitt i 2007. Artisten var en kvinnelig iraksk pianist og sanger, Imagene Peise, som angivelig begikk selvmord i 1978. Mange utrolige ting har blitt gjenoppdaget på plate de senere år, så jeg var beredt til å tro på denne historien. Men klistremerket på platen indikerte at det var en Flaming Lips-utgivelse. Selv om det altså er Flaming Lips som står bak, låter det mer som den fiktive Imagene Peise. Det knitrer over julecocktailjazzen som man kunne forestilt seg spilt i en hotellbar i Tikrit i fredelige tider. Dette er en plate jeg definitivt skal høre mer på, foreløpig har det blitt et par runder på side 1.

Christmas Laughing Waltz

En annen juleplate jeg kjøpte i år, var Kingston Trios «The Last month of the Year» fra 1960. Platen ble en salgsmessig fiasko i sin tid, og var i mange år vanskelig å få tak i. Den gjennomsnittlige folk music-fan i 1960 var nok preget av et større alvor enn personer som kjøpte Ray Conniff.  Derfor finner man ingen billige kommersielle gimmicks her i gården, men en nøktern feiring av høytiden. Nok et av årets gode kjøp:

Kingston Trio The White Snows of Winter

Årets mest etterlengtede utgivelse må være juleplaten til  Mark Kozelek. Selv kjenner jeg ham mest av rosende omtale, men lite til musikken. Platen er innkjøpt, men i likhet med fjorårets utgivelse av Bad Religion, har jeg ennå ikke hørt den. Jeg satser i alle fall på at denne sangen er representativ, med et flott snakkeparti hentet rett fra "A Charlie Brown Christmas":

Christmas Time is Here

I luke 24 går jeg gjennom flere av årets innkjøp.

Luke 21

Det er på tide med noen ord om Darlene Love, en dame som har gitt mye til julemusikken. Forrige fredag sang hun «Christmas (Baby, Please Come Home») på Letterman, noe hun har gjort hvert år siden 1986. Siden David Letterman, som egentlig misliker julesanger, skal pensjonere seg, har hun sagt at dette ble siste gang hun fremførte den på TV. Og det ble en flott fremførelse av en av de beste julesangene som finnes, der Darlene Love sang like kraftfullt som alltid:

"Christmas" på Letterman 2014

I samme slengen kan det være morsomt å se en kavalkade av alle hennes fremførelser av låten på showet. Utseendet og klesstil endres, men versjonene av sangen er heldigvis nokså like:

"Christmas"-kavalkade

Låten sang hun som kjent første gang på Phil Spectors juleplate i 1963. Selv hørte jeg den først i 1987, da i U2s versjon. Sammenlignet med originalen kommer den til kort, men i seg selv gjør det utskjelte bandet en solid jobb med låten:

U2

Darlene Love bidro som korist på denne versjonen, som ble spilt inn på en lydprøve i Glasgow, og den ble gitt ut på det første «A Very Special Christmas"-albumet.

Selv om Darlene Love allerede har gitt ut den fullkomne julesangen, har hun også spilt inn julesanger senere. I 1992 skrev Little Steven «All Alone on Christmas» for henne til filmen "Home Alone 2", og den ble innspilt sammen med The E Street Band. Det ble en liten hit i både USA og Storbritannia. Det er en pastisj, men den er vellaget og veldig fengende:

All Alone on Christmas

Darlene Love ga seg ikke med det. I 2008 ga hun ut et helt julealbum, «It’s Christmas of Course». Her gjorde hun tolkninger av et utsøkt utvalg julesanger, deriblant «Christmas All Over Again» av Tom Petty:

"Christmas All Over Again"

Egentlig var det Ronnie Spector fra The Ronettes som skulle sunget «Christmas» på «A Christmas Gift for You from Phil Spector». I 2010 ga hun ut epen "Ronnie Spector's Best Christmas Ever», der hun sang fem nyskrevne låter. Det er neppe noen fremtidige klassikere blant dem, men likevel et bra bidrag til juleplate-samlingen:

Ronnie Spector

Luke 20

Jeg har skrevet om fanklubbplatene til The Beatles, og vi har vært gjennom juleplatene de respektive medlemmene gjorde som soloartister. Gjenstår det noe da? Vi skal nok få åpnet en luke til med en viss Beatles-relevans. Mae West kjenner de fleste for hennes sitatvennlige replikker, snarere enn for filmene de stammer fra. Hun var aktiv langt inn i alderdommen, og i 1966 ga hun ut en juleplate.

I tillegg til låter med titler som "Put the Loot in the Boot, Santa", valgt hun å ta med en låt av The Beatles, "With Love From Me To You", muligens fordi det hørtes ut som et til/fra-kort. Var det denne versjonen som gjorde at hun året etter ble avbildet på "Sergeant Pepper"-coveret? Dessverre finner jeg ikke denne låten på youtube, men spiller i stedet en annen av låtene fra platen, der Mae West har fått noen musikere til å backe henne med tidstypisk "jingle jangle"-sound.

Santa Come Up To See Me

I 1966 gjorde hun også en versjon av "Day Tripper" på albumet "Way Out West", der hun poserte på coveret med en gjeng som kunne minne om The Fab Four.

The Fab Four er også navnet på et tribute-band som er å finne på samlealbumet "Little Steven's Underground Garage Presents Christmas A Go-Go". Her gjør de "Glade Jul" i et arrangement som er bygget på "Norwegian Wood". Ja, hvorfor ikke?

Silent Night

Luke 19

De siste årene har jeg fått med meg juleprogram på TV fra Rod Stewart, Michael Bublé, Lady Gaga og the Muppets, og i forrige uke kikket jeg litt på "Tones jul". Jeg satt kaldhjertet tilbake. Og det er godt gjort, siden jeg var positiv innstilt i utgangspunktet. Det viser at det ikke er så lett å skape julestemning. Noe mer må til enn at dekorasjonene er på plass og at det synges julesanger. Kanskje er problemet bare at jeg synes ting var bedre før, for jeg ender som regel opp med å se julespesialer fra tiden før jeg ble født. Perry Como for eksempel, han kunne dette med juleprogrammer.

Perry Como Christmas Special

En annen som har nostalgien på sin side, er Johnny Cash. Han spilte inn mange juleprogram. Her er en opptreden fra 1977, der han gjør den flotte julesangen "I Heard The Bells on Christmas Day", basert på diktet av Henry Wadsworth Longfellow.

Johnny Cash med familie: I Heard the Bells on Christmas Day

Britene har en tendens til å lage "Christmas Specials" for TV, uten at de har noe spesielt med julen å gjøre. Kate Bushs julespesial fra 1979 føyer seg inn i denne tradisjonen, selv om hun i alle fall hadde en julesang med. Den ble utgitt på singel julen året etter:

"December Will Be Magic Again"

Amerikanske TV-serier har alltid en juleepisode hver høstsesong. I Norge dukket disse juleepisodene ofte opp på TV om våren, og den magiske julestemningen virket da bare corny. For noen år siden løste jeg det dilemmaet ved å kjøpe dvd-samlinger der bare juleepisoder fra ulike serier var samlet.

I luke 15 skrev jeg om The Monkees eneste juleutgivelse, som kom i 1976. Det var litt upresist, for de hadde også en julesang med i juleepisoden av tv-showet i 1967. Her  synges de den spanske "Ríu Ríu Chíu":

Monkees

Luke 18

Platebutikkene har i mange år vært restriktive med hva de tar inn av julemusikk. Men en artist finner du alltid: Frank Sinatra. Det finnes mange utgivelser med hans julemusikk, der det ofte bare er coverbildet som er forskjellig. Han ga ut sin første juleplate i 1948, men den meste kjente platen er kanskje "A Jolly Christmas from Frank Sinatra" fra 1958.

Jeg kjente ikke til albumet "The Sinatra Family Wish You a Merry Christmas" (1968) før i 2006. Da ga Aimee Mann ut sin juleplate "One More Drifter in the Snow", der hun hadde med låten "Whatever Happened To Christmas?" skrevet av Jimmy Webb, den briljante låtskriveren som også står bak klassikere som "Galveston" og "Wichita Lineman". Hun fortalte i et intervju at sangen var tatt fra det nevnte Sinatra-albumet, og at det var en av hennes personlige julefavoritter. Det store publikum var ikke enig med henne. Etter utgivelsen kom det ikke nyopptrykk av platen på flere tiår. Først i 1999 kom den på cd.

Sinatra-familien anno 1968 besto av Frank sammen med sønnen Frank jr. og døtrene Tina og Nancy Jr. Det er ingen spor av Mia Farrow, som han ble skilt fra dette året. Alle får sine solonumre, i tillegg til at de synger sammen på tre låter, under navnet "The Family".

De første gangene jeg hørte albumet, virket det som et lappeteppe der alle fikk bidra utifra evne. Etterhvert så jeg på det som et veldig gjennomført album. Det finnes enkeltspor som kanskje ikke vil stå sterkt alene, men som går fint inn i helheten. Tina synger langt fra rent, men julen er jo en høytid der hele familien skal samles.

Coveret prøver ikke å spille på noen billige juleassosiasjoner. Hele familien stiller i hvitt. Frank senior og junior i høyhalsede pologensere, og Tina og Nancy i en slags buksedrakter.

Det hele åpner med at familien synger den uærbødige og morsomme "I Wouldn't Trade Christmas", skrevet av Sammy Cahn og Jimmy Van Heusen, som allerede hadde stått bak en mengde Sinatra-klassikere. Teksten rakker ned på julen, men konkluderer likevel med at den er bedre enn noen annen høytid:

"The traffic gets poky, the turkey gets smoky, and all of that holy stuff,
The people are shopping for things they'll be swapping like filigree boxes of snuff,
Though you pour the hot toddy, to force everybody, though half of the toddy's enough,
I wouldn't trade Christmas, wouldn't trade Christmas for Father's Day or Mother's,
Valentine, and the rest, Christmas we love you the best".

Det er poesi!

I Wouldn't Trade Christmas

De to neste sangene på platen holder samme høye standard. Nancy, som samme år hadde gitt ut klassikeren "Nancy and Lee" med Lee Hazelwood, er først ute med den vakre og ytterst melankolske "It's Such a Lonely Time of Year". Her fremfører hun den på showet "The Smothers Brothers Comedy Hour":

It's Such a Lonely Time of the Year

Frank Sinatra jr. huskes kanskje best fordi han ble kidnappet i desember 1963, og slapp fri to dager senere etter at faren hadde betalt løsepenger. Det kan ikke ha vært lett å stå på egne ben som artist med et slikt navn, men hans versjon av "Some Children See him" fremkaller gåsehud. Han blir godt hjulpet av The Jimmy Joyce Singers, som gjør en strålende jobb på hele platen. Jeg finner ikke dette sporet på youtube, om du ikke vil høre hele albumet, som er tilgjengelig på nettstedet.

Jeg avslutter med låten jeg nevnte først, "Whatever Happened to Christmas", skrevet av Jimmy Webb på høyden av hans karriere. En sørgeligere sang er neppe skrevet om julen - den som har kommet og gått, og kjærlighetsbudskapet tok den med seg uten at det satte varige spor.

Whatever Happened To Christmas?

Jeg tar også med den første versjonen av denne sangen jeg hørte, og den er like bra som Frank Sinatras:

Aimee Mann

Luke 17

Jeg liker at julesanger har stor tematisk variasjon. På samme måte setter jeg pris på stor spennvidde i julesangenes musikalske uttrykk. Bjeller er ikke påkrevet, heller ikke englers sang. Gi meg gjerne zydeco, polka, mambo eller merengue. Eller utbrudd som "Sock it to me, Santa!" I dagens luke ser vi på julesanger i ulike genre. Her kunne jeg funnet eksempler frem til neste års julaften. Men i denne omgang får det holde med fem stykker.

En gang fikk jeg en julepate med cajunmusikk av et familiemedlem som egentlig hadde kjøpt den til seg selv. Men etter å ha hørt både fele og trekkspill, slo han fast at dette var «harrymusikk». På denne platen hørte jeg trekkspilleren Richard Belton for første gang. Han synger på et fascinerende cajunfransk, og får meg nesten til å lengte til en jul i sumpene i Louisiana.

You're All I Want For Christmas

Black on White Affair høres ut som navnet på en film fra bakrommet i en fordums videobutikk. Ikke vet jeg stort om bandet, men denne versjonen får meg til å glemme at jeg ikke er glad i hverken nyttårsaften eller «Auld Lang Syne»

Black on White Affair

Billy May hadde tilsynelatende ikke noe latinsk blod i årene. Men han kastet seg på mambofeberen som herjet USA, og resultatet ble svært vellykket.

Rudolph the Red-Nosed Reindeer

Alle rundt meg snakket i mange år varmt om psychobillybandet Reverend Horton Heat. Jeg reagerte ikke før jeg hørte deres fenomenale versjon av «We Three Kings»: 

Reverende Horton Heat: We Three kings 

Mange av oss som vokste opp i enkanalstaten Norge hadde nok et horn i siden til Jim Reeves.
Det virket i alle fall som han ble tildelt en altfor stor del av den tilmålte tiden for populærmusikk på radio. Men hans «The Merry Christmas Polka» er det vanskelig å ikke like. Jeg har en følelse av at julesanger i polkatakt kan bli et område som må utforskes nærmere!

Jim Reeves: The Merry Christmas Polka