onsdag 23. desember 2015

Luke 23

Nedtellingen nærmer seg slutten, og i dag skal jeg ta en gjennomgang av årets utgivelser. En av årets beste juleplater, ved siden av "Dine lepper smaker jul" med Hvitmalt Gjerde, kom først ut som en luke i Alternativ julekalender (der initiativtagerne snart bør få Kongens fortjenestemedalje). Siden er den, så vidt jeg forstår, blitt gitt ut av Fysisk format. Artisten er Hilma Nikolaisen:

Ring Ring (Bring it on)

Meningene er delte om Bill Murrays juleshow, selv har jeg ikke sett det. Phoenix ga ut en singel fra showet sammen med Murray:

Alone on Christmas Day

En enslig jul ble også skildret av Miley Cyrys sammen med julebandet Flaming Lips. De ventet helt til julaften med å gi ut "My Sad Christmas Song". Førsteinntrykket er at den er laget for å spille på alt den konservative delen av USA sjokkeres av ved Cyrus, men for oss andre er den mer likegyldig.

"My Sad Christmas Song"

En annen artist som ventet til nærmere julaften med å gi ut en julelåt, er LCD Soundsystem.

Christmas Will Break Your Heart

Mine innkjøp i år har vært preget av de mange nyutgivelsene til selskapet Real Gone Music, som har gitt ut en mengde plater jeg bare har sett coverne til på internett tidligere. Bobbby Vintons cover på "A Very Merry Christmas" er så flott at jeg helst skulle hatt det på lp. Tidligere avskrev jeg ham som mannen som kun sang "Blue Velvet" av betydning, men hans versjon av Bacharachs "The Bell That Could't Jingle" er den beste jeg har hørt av låten:

Bobby Vinton



Fra Real Gone kjøpte kjøpte jeg også juleplater med Glenn Campbell og nylig avdøde Lynn Anderson. Her er hennes sterke "Don't Wish Me Merry Christmas" fra 1971.

Lynn Anderson

Kylie Minogue viste i år at "Only You" er kommet for å bli som julesang. Smith and Burrows hadde den også med på sitt vinter/julealbum fra noen år tilbake. Hvorfor? Trolig fordi den var en hit for Flying Pickets julen 1983. Selv likte jeg best versjonen av "Christmas Wrapping" Kylie gjorde med Iggy Pop. Det er en låt alle artister på julekjøret gjør for tiden. Summer Camp spilte også inn denne på sin juleplate i år. Her er en annen låt fra utgivelsen deres:

I don't wanna wait till christmas



Ellers kjøpte jeg juleplater med Harry Belafonte, Merle Haggard og Jimi Hendrix. I tillegg til singler fra Snowflakes Christmas Music. Pluss noen samleplater. Og selvsagt en av årets beste, Sharon Jones and the Dap Kings:

8 Days of Hanukkah

tirsdag 22. desember 2015

Luke 22

Jeg er egentlig ingen samler av juleplater. Hadde jeg vært det, ville jeg hatt så mange flere. Et sted må grensen gå for hva man kan bruke penger på. Men selv om det er mange juleplater jeg aldri ville kjøpt, har jeg aldri takket nei om noen vil gi meg en. Derfor har jeg en del plater som er blitt stående uspilt. Men nå er tiden inne. I dagens luke skal noen av de uspilte bli lyttet til. Vanligvis prøver jeg bare å skrive om ting jeg liker, men i dag blir det nok litt annerledes, vil jeg tro.



Du trenger kun å se coveret på juleplaten til Maria Arredondo for å skjønne hvordan det låter. Dette er "Julen - The Musical". Det er ikke så langt unna formelen som Sissel Kyrkjebø benyttet seg av. Men Arredondo får et pluss for å synge med tydelig sørlandsk dialekt. Sissel var redd for å frastøte noen med skarring, derfor sang hun på et slags bastardisert østlandsk. Jon Lord fra Deep Purple bidrar på flere spor her, men det så jeg i cd-heftet, jeg kunne ikke høre det. Det er kvalitet i alle ledd, ville nok kapellmesteren sagt. Men spenningen er ikke til å ta og føle på. Her tar jeg med hennes versjon av "Sonjas sang til julestjernen" fra "Reisen til julestjernen", det nærmeste vi kommer en låt alle kjenner av norske julesanger de siste 40 årene.

Maria Arredondo: Sonjas sang til julestjernen



Whitney Houstons tragiske skjebne kunne vært kokt ihop på et manusmøte i et luftavkjølt møterom i Hollywood. Overgangen fra glad-jomfrunalsk superstjerne i Reagan-æraen til dopavhengig artist som skrøt av at hun var for rik til å bruke crack, er temmelig utrolig. Åtte år før hun ble funnet død i badekaret, spilte hun inn juleplaten "One Wish: The Holiday Album". Førsteinntrykket mitt var at dette var et tidstypisk R&B-album, med et standardisert komp og der Houston sang som om det var en søknad om å fremføre nasjonalsangen på Super Bowl. Men etter et par gjennomhøringer er jeg mer positiv. Hun synger bra, og har valgt en del av de klassiske julesangene som det skal mye til å lage direkte dårlige versjoner av. På "The First Noel" legger hun dog til litt mange "Jesus" og "Hallelujah" etter min smak. Barnetroen var det ingenting i veien med, det ser man også på takkelisten på platen. Duetten med datteren Bobbi Kristina Brown er ganske sterk, ikke minst med tanke på at hun også endte sine dager i et badekar.

Little Drummer Boy

Den siste platen er den jeg har gruet meg mest til. Etter min første Dylan-konsert, i Skåne i 1989, haiket jeg med en fyr til jernbanestasjonen i Kristianstad. Sjåføren hadde også vært på konserten, likevel hørte han hele bilturen på en dansbandaften på radioen. Jeg skjønte ikke hvordan han klarte å kombinere sine musikalske preferanser, og jeg gjør det fortsatt ikke.

Hvem i all verden fant på å gi meg en plate med Ole Ivars? Det må vel ha vært en husgjest av det slaget man en gang kalte en vittig hund. Likevel, kultureliten ser ut til å begynne å fatte interesse for Ole Ivars. Nationaltheatret satte opp et stykke der bandets musikk var medvirkende, og nylig hørte jeg Øystein Greni og Lars Lillo Stenberg snakke om bandet på P13. Greni sa noe sånt som at det var en livsvisdom i tekstene som man først torde å ta til seg når man ble eldre. Ham om det. Skillet mellom høy- og lavkultur er nesten borte, men heldigvis er skillet mellom godt og dårlig sterkere enn noensinne. Jeg mener på ingen måte at folk som liker Ole Ivars bør miste stemmeretten eller få oppnevnt verge. De har bare fryktelig musikksmak.


"Juleplata tel Ole Ivars" ble gitt ut i 1995, og coveret viser at i visse miljøer varte åttitallet til langt ut på nittitallet. Bandet ser likevel ut som en gjeng det sikkert hadde vært hyggelig å møte rundt buffeen på et hotell på indre Østland. Det som slår meg når jeg hører på platen, er at alle låtene er skrevet av William Kristoffersen, 13 alene og en sammen med andre. Hvor ofte hører man en juleplate med bare nyskrevne sanger? Nesten aldri. Jeg ble positivt overrasket over at den fryktelige saksofonen jeg forbinder med dansebandmusikk, først dukker opp på spor 6. Ellers er det på platen en grusom trommelyd, noen irriterende fløyter hist og pist, en fæl synth, og på et spor dukker det opp noen nissestemmer som høres ut som smurfene eller Alvin and the Chipmunks. Tekstene bærer bud om at dette muligens er et konseptalbum. Selvsagt handler det om julen, men det er også figurer her som dukker opp i flere av tekstene, som "Peder ungkar" som har "hemlaga varer". Tekstene er vekselvis sentimentale betraktninger om barnets jul og skildringer av voksen moro på bygdefest.

Alt i alt var ikke dette så ille som jeg fryktet. Det står ikke noe tilbake for Oslo Ess for eksempel, og de får jo spille på Øya-festivalen. Det mest interessante er avslutningsporet "Julefløyten". Her får William Kristoffersen vise at han har gått på Musikkhøyskolen. Dette er hans "Gabriel's Oboe", som han har arrangert for Gjøvik Strykekvartett og et klassisk kor. Det er mer ambisiøst enn resten av platen til sammen. Jeg finner ikke denne på YouTube, derfor må vi ta til takke med den eneste julelåten jeg finner med Ole Ivars:

Ja, da vart det jula




mandag 21. desember 2015

Luke 21

I siste del av føljetongen om artister som har gjort en ekstraordinær innsats for julemusikken, skal det handle om Flaming Lips. Oklahoma-bandet debuterte allerede i 1983, men jeg kjente ikke stort til dem før de ga ut "The Soft Bulletin" i 1999. Årets etter deltok de på samlealbumet "It's a Cool, Cool Christmas" med en versjon av "White Christmas", med dette i parentes: (Demo For Tom Waits). Det var ingen stor tolkning kanskje, men et sted å begynne:

The Flaming Lips: White Christmas



Bandets neste ekskursjon inn i julemusikken, så vidt jeg har oversikt over, kom tre år senere på ep'en "Ego Tripping at the Gates of Hell". Det syvende og siste sporet her het "A Change at Christmas (Say It Isn't So)", og det er en sang som burde blir spilt oftere ved juletider. Teksten går utenpå det meste man vanligvis får servert i en julesang:

Oh, if I could stop time
It would be a frozen moment just around Christmas
When all of mankind reveals its truest potential
And there is sympathy for the suffering
Yes, there is sympathy for those who are suffering

"A Change at Christmas (Say It Isn't So)"

I 2007 kom det en plate i begrenset opplag med den irakiske nattklubbsangeren Imagene Peise, som begikk selvmord i 1978, ble det hevdet. På platen “Atlas Eets Christmas” var det et klistremerke der det sto: "Love Is The Answer – Merry Christmas From The Flaming Lips 2007”. Det var selvsagt Flaming Lips som sto bak denne platen. Selv hadde jeg ikke hørt om den før den ble nyutgitt i fjor til "Record Store Day" på Black Friday:

Imagene Peise




Året etter, i 2008, kom bandet med en helaftens julefilm, "Christmas on Mars", som jeg omsider så i år. Å kalle den en julefilm er å ta litt sterkt i, men handlingen er i alle fall lagt til julaften på Mars. Filmen er tidvis visuelt slående, men alt skjærer seg når skuespillerne (hovedsakelig bandet selv) får replikker å fremsi. Da viser amatørskapet seg i fullt monn. Filmen fremstår som en blanding av noe Tarkovskij, David lynch og Ed Wood kunne laget. Soundtracket inneholder ikke noe julemusikk. Her er traileren:

Christmas on Mars

I fjor ga bandet ut en versjon "Happy Christmas" (War is Over) sammen med Yoko Ono til den årlige julespillelisten til Amazon.com. I år ble denne låten også gitt ut på single. Sangen har blitt fremført av bandet på konsert tidligere, her med både Sean Lennon og Yoko Ono på nyttårsaften 2011:

Happy Christmas (War is Over)

Og jo mer jeg leser om bandet, jo flere julesanger faller ut av skapet:

Allerede i 1994 ga de ut en liveinnspilling av "Little Drummer Boy".

På albumet "Clouds Taste Metallic" (1995) hadde de med låten "Christmas at the Zoo".

Og jammen har ikke Flaming Lips, selveste julebandet, også laget en versjon av Silent Night (iblandet Lord Can You Hear Me av Spaceman 3/Spiritualized):

"Silent Night"



søndag 20. desember 2015

Luke 20

I helgen var jeg endelig på julekonsert, The Source of Christmas på Cosmopolite. Jeg har planlagt å se dette juleshowet i årevis, men i slutten av desember kommer det alltid noe i veien. Men i år hadde jeg bestemt meg lang tid i forveien, og ingenting skulle hindre meg. The Source spilte sammen med  et seksmanns orkester fra Egypt, en indisk musikerfamilie som spilte "Jul i Svingen" på blant annet sitar, og to bulgarske folkesangere pluss flere andre gjesteartister. Det var akkurat det jeg trengte. Showet ga meg troen på menneskeheten igjen, slik enhver god julekonsert skal. Det er ikke sikkert følelsen varer helt til nyttår, men foreløpig funker det.

Det kan være denne fornemmelsen er preget av at jeg leser "Fra krig til krig", biografien om C.J. Hambro, for tiden, men det virker ofte som om dette er julen 1939. Verden er i en sørgelig forfatning, og katastrofen ser hele tiden ut til å være nært forestående. Å lytte til juleplater innebærer som oftest en viss grad av eskapisme, men av og til er det vanskelig å oppnå den forventede flukten fra virkeligheten. Det føles absurd å sitte og lytte til Lynn Andersons "Ding-o-Ling the Christmas Bell" mens ekstremværet herjer utenfor.

The Source of Christmas fikk meg altså til å se med mildere øyne på denne jammerdalen. Og det fikk meg til å tenke på forbrødringen mellom tyske og engelske soldater 1. juledag 1914. Men først måtte jeg sjekke om denne hendelsen virkelig inntraff. Det meste som en gang gjorde historiefaget interessant, blir med tiden påvist å høre fiksjonen til. Brutus drepte ikke Cæsar, Marie Antoinette sa aldri det om kake. Men jeg er glad for å se at våpenhvilen og minglingen mellom soldatene virkelig fant sted. Flere steder ved fronten sang de julesanger sammen og utvekslet gaver (om de virkelig spilte fotball mot hverandre, virker dog å være mer usikkert).



Første gangen jeg hørte om denne hendelsen, var i barndommen da Paul McCartney ga ut "Pipes of Peace". Det er ikke en julesang, men singelen kom ut i desember, så jeg synes det er på sin plass ta den med her. Jeg synes fortsatt at Paul McCartney gjør en god skuespillerjobb i videoen:

Paul McCartney: Pipes of Peace

Andre musikere har også skildret våpenhvilen 1. juledag 1914. The Royal Guardsmen ble inspirert til "Snoopy's Christmas" i 1967:

"Snoopy's Christmas"

Visesangeren Mike Harding er mer kontemplativ i sin "Christmas 1914":

Christmas 1914

Den amerikanske visesangeren John McCutcheon tolker de samme hendelsene i "Christmas in the Trenches",


Og til slutt tar jeg med låten Garth Brooks skrev med Joe Henry om denne juledagen for 101 år siden:

lørdag 19. desember 2015

Luke 19

I fjor skrøt jeg voldsomt av av plateslippet på Black Friday. I år kom det to utgivelser så vidt jeg fikk med meg, og da ser jeg bort fra "Jesus Christ" med Big Star. Nick Lowe og Los Straitjackets ga ut en konsertplate fra forårets juleturné, "The Quality Holiday Revue Live". Les Paul og Mary Fords "Christmas Cheer!" fra 1955 kom som titommer i et opplag på 2000. En flott utgivelse, selv om prisen er noe avskrekkende:

Les Paul og Mary Ford: Santa Claus is coming to town



Jeg kan ikke la være å klikke meg inn på diverse oversikter over julemusikk som anbefales, og nesten hver gang er det en skuffelse. I dag kom endelig belønningen da Arne Berg fra Jungeltelegrafen på P2 la ut en spilleliste der jeg bare hadde hørt James Brown og Joseph Spence fra før:

Åtte julesanger du kanskje ikke har hørt

I dag ledet han Jungeltelegrafen med Sigbjørn Nedland, som jo i sin tid hadde en juleutgave av Pandoras Jukebox jeg fortsatt dagdrømmer om. I lørdagens program sendte de musikk fra mange deler av verden, og programmet er tilgjengelig på NRKs nettradio i fem måneder til.

En norsk dagligvarekjede har en julereklame på TV for tiden, regissert av Marius Holst. Av alle julesanger de kunne brukt i filmen, må jeg si at jeg ble ganske imponert av den de valgte. Det mest opplagte ville vært å velge "Let It Snow! Let It Snow! Let It Snow!" i en eller annen versjon, men heldigvis gikk de for noe mer obskurt. Kishi Bashi ga ut "It's Christmas, But It's Not White Here In Our Town" på flexisingle i 2012 til inntekt for et veldedig formål, og så vidt jeg husker kunne den lastes ned gratis på hjemmesiden hans. Selv oppdaget jeg den på "All Songs Considered"-juleutgave på NPR det året. Og selvsagt burde den vært på topp 100-listen min over tidenes beste juleinnspillinger:

Kishi Bashi

fredag 18. desember 2015

Luke 18

For to år siden surfet jeg rundt på nettet for å sjekke om det var noe nytt på julemusikkfronten, slik man jo gjør om kveldene.

Da kom jeg over et cover jeg hadde sett tidligere, men da med en annen artist.  Coveret ble først brukt på orkesterlederen Jackie Gleasons ( i Norge mest kjent for rollen som sheriff i "Smokey and the Bandit") album "All I Want for Christmas" fra 1969. Denne gangen var det coveret til den nederlandske duoen The Silhouettes strålende singel "Under the Mistletoe".

The Silhouettes: Under the Mistletoe



Singelen var gitt ut av et nystartet plateselskap som spesialiserte seg på julesingler, Snowflake Christmas Singles i Nederland. Dette er et utrolig flott prosjekt som allerede har frembragt mye god julemusikk. Som en fan av klassisk popmusikk setter jeg spesielt pris på bidraget fra The Silhouettes, og ikke minst det svenske popbandet The Garlands med klassisk pop i Pet Sounds-tradisjonen. Den beste svenske juleplaten siden Hep Stars!

The Garlands: Christmas Song



Singlene til Snowflake skal etter planen bestå av en nyskrevet a-side, mens b-siden skal være en tolkning av en kjent eller obskur julesang. Så langt har de gitt ut både nederlandske og internasjonale artister. Her kan du kjøpe utgivelsene. I 2013 ga selskapet ut fire singler, året etter kom to, og i år er de ute med fire utgivelser. "De" skriver jeg, men selskapet er en manns verk. Mannen bak Snowflake Christmas Singles heter Robert Voogt og holder til i Amsterdam. Jeg har tatt en prat med ham på epost:

– Å velge artister er veldig enkelt – jeg velger artister som jeg virkelig liker. De fleste jeg har jobbet med til nå, er blant mine personlige favoritter, noe som gjør det enda mer spesielt for meg, forteller Robert, som har fått napp hos omtrent halvparten av artistene han har spurt. Hvis han kunne velge fritt hvem han fikk gi ut, hadde han stilet høyt.

– Vel, to totalt urealistiske muligheter melder seg. Først Blondie, de var det første bandet jeg virkelig likte, og jeg elsker dem fortsatt. De spilte jo faktisk inn en flott coverversjon av "We Three Kings" i 2009, og  jeg har prøvd å komme i kontakt med bandet et par ganger, for å gi ut en single med den som b-side og en original på a-siden, men så langt har jeg ikke hatt suksess. Men jeg regner med å prøve igjen, det hadde vært så kult å få til. Og bandet er fortsatt tilknyttet undergrunnsmiljøet, så det er ikke sikkert at det er så urealistisk likevel, mener Robert.

For to år siden skrev jeg om artister som definitivt aldri vil gi ut en juleplate, og Morrissey toppet listen. Men Robert har et svakt håp i alle fall.

– Det er så urealistisk at jeg ikke engang har forsøkt... men han er for øyeblikket uten platekontrakt, så kanskje jeg skal forsøke.

Robert Voogt samler selvsagt på julesingler selv.

– Jeg kjøpte min første julesingel rundt julen 1982. Det var Bing Crosby/David Bowie-duetten  'Peace On Earth/Little Drummer Boy'. I årenes løp kjøpte jeg flere julesingler, men jeg var ikke spesielt interessert i julemusikk. Jeg var bare ute etter god musikk, og noe av det var tilfeldigvis julemusikk. Tidlig på 2000-tallet, da det ble lettere å skaffe seg musikk via internett, begynte jeg å samle mp3er med mine favorittjulelåter, og sakte bygget jeg opp en mp3-database med julemusikk. Fra da av ble jeg mer og mer interessert i julemusikk, og rundt 2012 begynte jeg å tenke på å starte et julemusikkselskap – jeg har punkbakgrunn med en utpreget gjør det selv-holdning, så når jeg liker noe, vil jeg ikke bare konsumere musikken, jeg vil også bidra med noe. Rundt 2013 begynte jeg for alvor å samle på julesingler. Jeg traff andre mennesker som var interessert i julemusikk, og det ble min hovedinteresse musikalsk sett, i alle fall fra september til desember. Men jeg lytter til og kjøper mye annen musikk også. Jeg har i tillegg drevet en hardcore-label i nesten 20 år, forteller Robert Voogt.

Som alle andre samlere av julemusikk har han nok gjort seg noen tanker om hvor appellen egentlig ligger.

–  Det er egentlige ikke  en spesiell genre jeg liker innen julemusikk. Jeg har en veldig bred musikkinteresse (den strekker seg fra musikaler fra 1920-30-tallet til jazz, hardcorepunk og elektronisk musikk) og noe av det jeg liker med julemusikk er at du finner det i alle genrer. Og bortsett fra at musikken kan være helt forskjellig, har de noe til felles fordi det er julemusikk - fordi det har et felles tema, fordi de samme juleklassikerne covres, eller fordi de har noen helt bestemte juleelementer (julebjeller, barnekor, innslag fra klassiske julesanger). Og jeg liker virkelig likhetene i forskjellene eller forskjellene i likheten. Og selv om jeg liker de fleste julestandardlåtene, liker jeg nok mest julemusikk som er spesiell, utenfor mainstream, som prøver å gjøre noe originalt, men som man likevel vil gjenkjenne som julemusikk, forteller Robert.

Som kjent har nederlenderne sin Sinterklaas-tradisjon, men det lages ikke mange nye plater om denne figuren.

– Vel, Sinterklaas er noe helt annet enn jul. Det finnes mange Sinterklaas-sanger, men det er for det meste barnesanger. Noen få popmusikere har prøvd seg på Sinterklass-plater, men det er ikke så mange som er verdt å lytte til. De som er bra, er alle knyttet til 80-tallsbandet Het Goede Doel, siden en av låtskriverne i bandet, Henk Temming, ser ut til å være spesielt interessert i Sinterklaas. Sammen med den andre låtskriveren i bandet, Henk Westbroek, spilte de inn den briljante singelen  "Sinterklaas, wie kent hem niet"?

 "Sinterklaas, wie kent hem niet"?

Her er en annen Sinterklass-plate i popgenren Robert anbefaler:

Ik Ben Toch Zeker Sinterklaas Niet'  ("Jeg er ikke Sinterklaas", noe irriterte foreldre sier til barn som ber om nye leker).

– Jeg vil defintivt si at det er stor interesse i Nederland for julemusikk. Jeg kjenner flere folk her som er seriøse samlere av julemusikk (noen av dem er musikkjournalister som også skriver om julemusikk i landsdekkende aviser eller blader). Hvert år velger radiolyttere de 100 beste julesangene, og for tiden går det et Tv-program med nederlandske popstjerner om hva som utgjør en god julesang.

Mange populære nederlandske artister gir ut juleplater, og her er noen anbefalinger fra Robert Voogt:

"Eeuwige Kerst"

"Kerstmis In De Jordaan" (Jul i Jordaan – som er en gammel del av Amsterdam) av Johnny Jordaan (fra 1956).

 'Eenzame Kerst" (1976) av den kanskje mest populære nederlandske sangeren noensinne: André Hazes (singlen ble nyutgitt med hans julesang fra 1982, 'Met Kerst Ben Ik Alleen', til årets Black Friday).

"Christmas Was A Friend Of Mine" av Fay Lovsky (1981)

"Blue Bells" (1986) av garasjerockerne Claw Boys Claw fra Amsterdam.

The Kik's "A Christmas Song For You" (fra 2011, ett år senere spilte de den inn på nytt på nederlandsk).


torsdag 17. desember 2015

Luke 17

I boken "Sleigh Rides, Jingle Bells, and Silent Nights: A Cultural History of American Christmas Songs" av Ronald D. Lankford, tidfester han gullalderen for amerikanske julesanger til å være fra 1942 til 1963. Men hva med Vince Guaraldi og "A "Charlie Brown Christmas" (1965), eller "The Beach Boys' Christmas Album" (1964)? spør kanskje du. For ikke å snakke om "The Ventures' Christmas Album" (1965). Hva med Frank Sinatra, og alle countryartistene som fortsatt ga ut julemusikk utover 1960-tallet? Jo mer jeg tenker på det, jo flere uunnværlige titler fra denne perioden kommer jeg på. Men for de motkulturelle artistene ble ikke julesangen ansett som det ideelle redskap for å skildre en urolig samtid. Det var vel spriket mellom julesangens idyll og den brutale virkelighet Simon and Garfunkel prøvde å vise i 1966:

Simon and Garfunkel: 7 O'Clock News/Silent Night

Denne innspillingen satte likevel ikke en en blodig spiker i kisten for julemusikk på plate på 1960-tallet. Garasjebandet Saturday's Children fra Chicago kom på den noe spesielle ideen å kombinere julesangen "Deck the Halls" med Dave Brubeck Quartets "Take Five", og de ga den ut med tittelen "Deck Five". Det verste er at det fungerer.

Saturday's Children: Deck Five

Det ser ut til at dette skapte en trend, for bandet Joystrings prøvde noe av det samme (Om det var Saturday's Children eller The Joystrings som var først ute, er jeg ikke helt sikker på). Bandet besto av medlemmer av Frelsesarmeen, men til tross for dette låt de ikke stort annerledes enn andre gitarbaserte 60-tallsband, selv om de gikk i uniform. De gjorde en versjon av "O Little Town of Betlehem" sunget på melodien til "House of The Rising Sun". Jeg skjønner ikke helt vitsen, men det låter bra likevel.

The Joystrings: Little Town of Betlehem



Pauk Revere and The Raiders var også et band som til tider uniformerte seg, men da i antrekk som så ut som de hørte hjemme rundt "Boston Tea Party" på 1700-tallet. Bandet ga ut "A Christmas Present...And Past" i 1967. Såvidt jeg har skjønt er det et satirisk temaalbum, selv om satiren er så utflytende at jeg ikke helt har grepet om den etter å ha hørt på platen hver jul i årevis.

Paul Revere & The Raiders - A Heavy Christmas Message

En versjon av bandet holder på den dag i dag, og de holder julekonserter for tiden. Det finnes klipp fra disse på nettet, og det er ingen sarkasme inne i bildet lenger, ser det ut til.

Jeg hadde tenkt å avslutte denne korte gjennomgangen med 60-tallets siste kveld, nyttårsaften 1969 på Fillmore East, der Jimi Hendrix dro noen julesanger som ble nyutgitt i år. Men dette finner jeg ikke tilgjengelig på nett, så derfor velger jeg en sang fra den fantastiske splitt-juleplaten til The Sonics, The Galaxies og The Wailers i 1965.





onsdag 16. desember 2015

Luke 16

"Det blir ikke jul uten...". Hvor mange ganger hører man ikke denne standardfrasen i løpet av desember måned? Kundervurderingene på amazon.com er fulle av folk som skryter av plater de vokste opp med, og som gir dem tilbake den gode julefølelsen fra de var barn. Selv når man kommer inn i et butikk som prøver å tiltrekke seg et hipt klientell, spiller de ofte en svært konvensjonell julespilleliste fra Spotify eller Tidal over anlegget. Julen må ha fornyelse også. Nummer 50 til 26 er en blanding av kanoniserte låter og andre som burde vært det. Det er en gavepakke til enhver grønnskolling som vil imponere vennene sine med utsøkt smak i juleselskapet.



26. Claudine Longet: I Don't Intend To Spend Christmas Without You
27. Cocteau Twins: Frosty the Snow Man
28. The Band: Christmas Must Be Tonight
29.  Tracey Thorn: Hard Candy Christmas (Ikke på YouTube)
30.  Tino Rossi: Il Est Ne Le Divin Enfant
31. The Kingston Trio: The Last Month Of The Year
32. Granville Williams Orchestra:  Santa Claus is Ska-ing To Town
33. The Harmony Grits: Santa Claus is Coming To Town
34  XTC: Thanks for Christmas
35. Billy May: Rudolph the Red-Nosed Deer Rainbow
36. Billy Fury: My Christmas Prayer
37. El Vez: Feliz Navidad
38. The Hep Stars: Christmas On My Mind
39. Kitchen Orchestra m/ Pål Jackman: Jul (i sin helhet) på Jæren
40. Ella Fitzgerald: Santa Claus Got Stuck In My Chimney
41. Tirez Tirez: Christmas Time and You (Let's Put The X back in Christmas)
42. Sonja: Jeg gleder meg ikke til jul i år (Ikke tilgjengelig på nett)
43. Hugo Winterhalter: The Christmas Song Cha Cha
44. Wes Lachot: Christmas Is The Only Time
45. Michael Jackson: Little Christmas Tree
46. George Jones: Lonely Christmas Call
47. King Stitt: Christmas Tree
48. Klaus Nomi: Silent Night
49. Donny Hathaway: This Christmas
50. The Wailers: Christmas Spirit?

tirsdag 15. desember 2015

Luke 15


The Futureheads mimret om 80-tallets julefeiring i 2010. En ting er i alle fall sikkert, 80-tallet produserte flere minneverdige julehits enn de to neste tiårene til sammen. Selv folk som ikke var født på 80-tallet, kjenner hitene fra dette tiåret. Her kommer det en liten gjennomgang av 1980-tallets julelåter, på godt og vondt. Listen er langt fra komplett, og en julehit i Storbritannia ble sjelden stor i USA. De hadde nok med sin egen jul.

1980
Veteranene Barron Knights hadde en julehit i Storbritannia med "Christmas party", der de blant annet parodierer "Another Brick in the wall". Jona Lewie fikk en stor hit med "Stop the Cavalry", som er en gjenganger på radio fortsatt.

1981
The Waitresses ga ut "Christmas Wrapping", som ble en liten hit det året i Storbritannia. Siden er den blitt en del av julesangkanon. Denne julen gjorde Kylie Minogue og Iggy Pop låten som en duett, og det er et av de bedre sporene på Kylies juleplate.

1982
Cliff Richard har hatt flere julehits enn fattigfolk har hatt næringsrike middager. "Little Town" het hiten hans dette året. Dette var også første gangen "Walking in the air" ble gitt ut, selv om Aled Jones fikk den største hiten med låten tre år senere. I 1982 ga Siouxsie and the Banshees ut singelen "Melt", der b-siden er julesangen "Il Est Ne Le Divin Enfant", som de var tøffe nok til å opptre med på fransk TV. Robert Smith står i bakgrunnen, sprekkeferdig av julestemning:

Siouxsie and the Banshees "Il Est Ne Le Divin Enfant"

1983
The Pretenders ga ut "2000 Miles". Det ble helt sikkert gitt ut andre julepater også i 1983, men denne overskygger det meste annet i hele tiåret.



1984
Gary Glitter fikk sin største hit på lenge med "Another Rock and Roll Christmas". Band Aid hadde adskillig bedre hensikter med "Do They Know It's Christmas?" Den beste låten dette året var selvsagt Wham med "Last Christmas". Selv om det alltid er fristende å se videoen til "Last Christmas", lenker jeg heller til Erlend Øyes versjon:

Erlend Øye: Last Christmas 

I november 1984 ga Prince ut sin fjerde single fra Purple Rain, "I Would Die for You". B-siden der var "Another Lonely Christmas".

1985
Dette var nok et år med mange julehits:  Bryan Adams hadde "Christmas Time", Shakin Stevens ga ut "Merry Christmas Everyone", Bruce Springsteen fikk en hit med "Santa Claus is coming To Town", som var spilt inn flere år før.


1986
Det må da ha vært andre julesanger det året enn den ene jeg husker, satiredukkemakerne Spitting Image og deres rapport fra Thatchers Storbritannia:

Santa Clause is on the dole 


1987
Mens Mel Smith og Kim Wilde skaffet penger til veldedighet med  nyinnspillingen av "Rocking Around the Christmas Tree", ga Run D.M.C. julen litt streetcred med "Christmas in Hollis".


1988
Cliff Richard gikk til topps med grusomme "Mistletoe and Wine", mens Chris Rea pussig nok ikke nådde toppen av listene med "Driving Home for Christmas". Innsmigrende Alexander O'Neal ga ut en versjon av "The Christmas Song" som slett ikke er ueffen:

The Christmas Song

1989
1980-tallets siste år, og mye hadde forandret seg i det musikalske landskapet. Housemusikk var tidens melodi, og Coldcuts ""Christmas Break" låt friskt  (selv om den i dag tidvis minner om samtidens fryktelige mikslåter av "Jive Bunny").

Coldcut's Christmas Break

mandag 14. desember 2015

Luke 14

I fjor jul hørte jeg Marit Larsen i en slags debatt på radio om julemusikk. Hun mente at det hadde vært fint om juleplater ble laget av artister på vei oppover, ikke senere når de skulle redde en sviktende karriere. Med andre ord burde Billy Idol gitt en juleplate i 1977 eller 1983, ikke i 2006. Roderick Stewarts juleplate skulle helst kommet rundt 1971, ikke i 2012. Eksemplene kunne vært flere. I dag skal det derimot handle om band som ga ut juleplater tidlig i karrieren.

Alle som klikket seg inn på NME i begynnelsen av 2008, la fort merke til at musikkavisen var svært begeistret for bandet Glasvegas. I september samme år kom bandets selvtitulerte album, og musikkjournalistene i Norge og Storbritannia var enstemmige i sin hyllest. Det er allsangvennlig stadionrock, men fra Glasgows dystre side, der presangen du fikk til jul neppe kommer med byttelapp. Det synges på tykk dialekt om sosialarbeidere og om fedre som har forsvunnet et eller annet sted på veien. Trommisen holdt takten på enklest mulig måte. Og kanskje var dette en del av magien. Da de fikk inn en svensk trommis med større rytmisk repertoar, ble de mer et ordinært rockeband




“A Snowflake Fell (and It Felt Like a Kiss)” ble utgitt 1. desember 2008. Tittelen henspiller selvsagt på Phil Spectors kontroversielle "He hit me (and It felt like a Kiss). Platen ble delvis innspilt i Transylvania i Romania. Den klokker inn på 21 minutter og 52 sekunder, og er rett og slett en klassiker. Bandet åpner forsiktig med den vakre «Careful what you wish for» − et godt råd, både rundt juletider og ellers. Den går over i en sang med sterk språkbruk i julemusikksammenheng: «Fuck You, It’s Over». Denne julen skulle bli annerledes, synger vokalist James Allan, men «Now you're dead to me». Han synger som om han mener det, over et enkelt, men effektivt komp.
Glasvegas: Fuck you, it's over

Vinteren 2009 spilte bandet på Rockefeller i Oslo, og det ble en kort opplevelse. Etter 55 minutter gikk bandet av scenen for godt, og de fleste følte seg noe snytt. (Personlig reagerte jeg mest på at James Allan gikk i singlet på scenen. Ingen bør gå i singlet på scenen, og helst ingen andre steder heller). Glasvegas andre album fikk en del bra kritikker da det kom, men i ettertid virker det som alle er enige om at det er en flopp. Bandets tredje album har heller ikke løftet dem tilbake til den posisjonen de hadde i 2008. Mye kan tyde på at det er det første albumet og juleplaten som kommer til å stå igjen som bandets mesterverk. Det er sjelden du hører så helhetlig juleplate som “A Snowflake Fell (and It Felt Like a Kiss)”. Sangene formidler en del sammensatte følelser rundt julen. De klarer å blåse nytt liv i en gammel traver som "Silent Night" sammen med et rumensk kor, og samtidig er platen så lite julete at den kan spilles resten av året uten at omgivelsene reagerer. Jeg satte tidligere tittelkuttet "A Snowflake Fell (And It felt like a kiss)" opp på listen over tidenes 100 beste juleinnspillinger. Derfor velger jeg her "Cruel Moon" fra albumet:
Glasvegas: Cruel Moon

Året etter My Morning Jackets debutalbum kom i 1999, ga de ut en minijulealbum som heter vekselsvis "My Morning Does Christmas Fiasco Style" og "We Wish You a Merry Christmas and a Happy New year". Åpningssporet her, "A Xmas Curtain", havnet også på min liste over tidenes 100 beste julelåter. "Xmas Time is Here again" er et annet sterkt spor på albumet som består av fem egenskrevne låter pluss "New Morning" av Nick Cave og "Santa Claus is Back in Town", av Leiber og Stoller, som Elvis spilte inn.




søndag 13. desember 2015

Luke 13

Det hendte i de dager. Nærmere bestemt en desemberdag for 31 år siden. I et rolig boligstrøk i Arlington, Virginia satt fire barn og laget julepynt. Moren i huset hadde tatt med en plate hjem til husets elleve år gamle datter. Hun la etter en stund merke til at datteren og en nabojente spilte en låt om og om igjen. Moren begynte å lytte og kunne knapt tro det hun hørte. Det var en sang om en jente som onanerte til et pornoblad. Låten het "Darling Nikki", platen het "Purple Rain" og artisten var Prince.

Moren i huset het Mary Elizabeth Gore, bedre kjent som Tipper Gore. Dette ble begynnelsen på kampen til "The Washington Wives", med det offisielle navnet PMRC (Parents' Music Resource Center) mot alt som kunne virke støtende innen rock og pop. Tekster i grenseland skulle merkes med klistremerker på coveret med "Parental guidance", ønsket de. Et slikt klistremerke kunne føre til at store kjedebutikker nektet å ta inn platen, så i praksis var det et virkemiddel som angrep ytringsfriheten. Noen plateselskap ga etter, andre kjempet imot. Prince selv holdt seg unna debatten, men Jello Biafra, Frank Zappa og Dee Snider var blant artistene som møtte til høringer i senatet og debatterte mot washingtonfruene ansikt til ansikt.

I motsetning til nesten alle menn jeg kjenner, har jeg aldri hatt noen heavy metal-periode i oppveksten. Men Dee Snider og Twisted Sister var det vanskelig å mislike. Sangene deres var vanvittig fengende og tekstene var alltid på ungdommenes side. Hvem har vel ikke identifisert seg med skoleeleven som roper "I Wanna Rock" til den despotiske læreren? Og "We're not Gonna take it" (en låt som havnet på fruenes "Filhy 15-liste" fordi de mente den oppfordret til vold) er en sang som taler alle anonyme rebellers sak bedre enn noen andre siden Alice Cooper. I tillegg dukker bandet opp i en scene i Tim Burtons debutfilm, "PeeWee's Big Adventure" (1985), noe som styrket deres status i mine øyne. Men for mitt vedkommende holdt det å se musikkvideoene, jeg hadde ingen planer om å kjøpe noen plater med bandet. Men så kom de med en juleplate.



Jeg overnattet ikke utenfor butikken da "A Twisted Christmas" kom i 2006, men jeg kjøpte den til slutt. Det er ingen store overraskelser der. Twisted Sister låter som seg selv som spiller klassiske julesanger. De får til og "O Come All Ye Faithful" til å høres ut som "We're not Gonna take It":

Twisted Sister: "O Come All Ye Faithful

Fruene fra Washington så seg rundt og fant en fordervet samtid. Og de la skylden på musikerne, ikke på makthaverne de delte seng med. Gad vite hva de hadde sagt om de hadde hørt denne låten fra 1944, fire år før Tipper Gore ble født. Kanskje deres egne foreldre hadde ledd en befriende latter av denne vågale og profane teksten, som har et annet syn på rusmidler enn for eksempel propagandafilmen "Reefer Madness", som kom noen år før. Dette er en sang om nissen som liker å røyke rev. Parental guidance anbefales:

Johnny Guarnieri og Slam Stewart: Santa's Secret


lørdag 12. desember 2015

Luke 12

Jeg fortsetter med oversikten over tidenes 100 beste juleplateinnspillinger, nummer 75 til 51. Nå innser jeg at den er langt fra fullstendig, selv om hvert spor her er nær fullkomment. Den alternative topp 100 får komme til neste år.



51. The DB's: Holiday Spirit
52. Emmy the  Great & Tim Wheeler: Home for the Holidays
53  Julie London: I'd Like You For Christmas
54. The Colors Turned Red: Back By Christmas (ikke tilgjengelig)
55. Mel Torme: The Christmas Song
56. My Morning Jacket: Xmas Curtain
57. Clarence Carter: Back Door Santa
58. The Pogues featuring Kirsty Maccoll: Fairytale of New York
59. The Joe Loco Quintet: Jingle Bells
60. Leroy Holmes: Good King Wenesclas
61. Belle and Sebastian: O Come, O Come Emmanuel (ikke tilgjengelig)
62. Brian Wilson: What I Really Want For Christmas (ikke tilgjengelig)
63. Miles Davis: Blue Chrismas (To Whom It Might Concern)
64. Run-D.M.C.: Christmas in Hollis
65. Billy May and his Orch: Rudoph the Red Nosed Reindeer -Mambo-
66. Mystic Monks: Swinging Bells
67. Big Maybelle: White Christmas
68. Esquivel: White Christmas
69. Sufjan Stevens: That Was the Worst Christmas Ever
70. The Soulful Strings: Sleigh Ride
71. Bobby Goldsboro: Look around you (It's Christmas Time)
72. Cindy Lauper: In the bleak midwinter
73. Ricky Nelson: Jingle Bells
74. El Vez: Feliz Navidad
75. The Webb Brothers: Every Day is Christmas

fredag 11. desember 2015

luke 11

Sommeren 1989 kjøpte jeg "Lincoln" av They Might Be Giants, et album som da var nesten ett år gammelt. Jeg regner det fortsatt som et av mine favorittalbum (topp 500 i alle fall!). På denne tiden var bandet en duo bestående av John Flansburgh og John Linnell. Selv om de bare var to musikere, kjente de ingen begrensninger musikalsk eller lyrisk. De laget utrolig fengende og korte poplåter som var fulle av påfunn, og som vandret gladelig inn i irrganger de ikke alltid kom ut av. Tekstene var som oftest absurde.

Et av sporene på "Lincoln" het "Santa's Beard". Det er forsåvidt en av de mer streite låtene på platen, og historien er nokså lettfattelig, om den slitsomme husgjesten som tar med seg nissedrakten når han kommer på besøk. Hovedpersonens kone er mer enn begeistret over å få sitte på nissens fang.

Utover 90-tallet begynte låten å dukke opp på julesamleplater, noe jeg syntes var latterlig. Jeg hadde hørt låten for første gang en sommer, og til tross for tittelen ikke tenkt på jul i det hele tatt.

Men selvsagt er det en julesang, og da They Might Be Giants i 2001 ga ut en ep med julesanger, var den på plass.

They Might Be Giants: Santa's Beard



Holidayland består av fem spor, og de er over på litt under tolv minutter. Platen er et oppsamlingsheat av julesanger de har spilt inn med ujevne mellomrom. Åpningssporet er "Santa Claus" av The Sonics. Det er helt sikkert en fristende sang å spille, men å overgå The Sonics er ikke lett, derfor blir den aldri det optimale åpningssporet. Deretter følger nevnte "Santa's Beard". "Feast of Lights" er en Chanukka-sang, og den bittersøte skildringen av den jødiske lysfesten er et av de beste sporene på platene. Den var opprinnelig bare tilgjengelig på et mp3-album man fikk via en abonnementsordning. Her er den i en sjarmerende konsertversjon:

They Might Be Giants: Feast of Lights

Mono Puff heter sideprosjektet til John Flansburgh, og på albumet "Unsupervised" i 1996 hadde han med låten "Careless Santa". Det er kanskje den mest originale av sangene på "Holidayland". Melodien er noe aparte, og teksten er en typisk TMBG-historie om julen, et bankran og en brukket arm.

Mono Puff: Careless Santa

Siste spor på platen er spilt inn på en lydprøve i 1993, da bandet sluttet å være en duo og fikk med seg flere musikere. Det er den tradisjonelle tyske sangen "O Tannenbaum", som vi på uærbødig vis i Norge gjorde om til "En busssjåfør". Det låter som et band i et jødisk bryllup, en sakte danselåt før de guffer opp med Hava Nagilah. Teksten synges på lydskrifttysk.

"Holidayland" godt kunne vært lenger, for bandet brukte ikke opp hele julematerialet sitt. De har i alle fall spilt inn to julesanger til, "Christmas Cards" og "We Just Go Nuts At Christmas Time".

Jeg har falt litt av They Might Be Giants de siste 15 årene, men de ser ut til å være like produktive som før. Den dagen de står klar med et helt julealbum, drar jeg gjerne frem sjekkheftet.

torsdag 10. desember 2015

Luke 10

Dagens luke handler om julesanger som setter farge på feiringen.

De fleste har hørt om en hvit jul, i alle fall den gang det fantes et lønnlig håp om at det skulle inntreffe. "Blue Christmas" er ikke bare en kjent blueslåt, men en markering i kirken rundt 21. desember, i engelsktalende land i det minste. Rød og grønn er farger som har vært forbundet med julen siden middelalderen. Folksangeren Nadia Cattouse synger om en «Red and Green Christmas» (muligens fordi hun vokste opp i Karibia). Miss Piggy synger også om en rød jul, ellers er det merkelig få som synger om denne opplagte fargen. Kermit the Frog foretrekker en grønn jul, av åpenbare grunner. Komikeren Stan Frebergs «Green Christmas» fra 1958 er lagt til et reklamebyrå og handler om penger. The Barenaked Ladies synger om Grinchen, på soundtracket til Jim Carrey-filmen:

The Barenaked Ladies: Green Christmas



El Vez, The Mexican Elvis, er berømt for sine juleshow. Han drømmer om «a brown christmas just like the ones in Mexico".

El Vez: Brown Christmas



En grå jul vet jeg ikke om noen har våget å skildre, men for reggaeartisten Yellowman, som lider av albinisme, er det selvfølgelig bare en farge om gjelder i julen:

Yellow Christmas

Det finnes mange Black Christmas, men jeg velger kun en her, klassikeren til The Emotions:

The Emotions: Black Christmas

Som nevnt er det ikke mange som synger om en rød jul. The Killers har gitt ut julesanger årlig siden 2006. I 2011 samlet de produksjonen så langt på "(Red) Christmas EP". Rødfargen henspilte på navnet på organisasjonen Product Red, som bekjemper hiv og aids i Afrika. Fargenavnet gir meg i alle fall en grunn til å spille "A Great Big Slead" herfra, bandets første julesang, som de spilte inn sammen med Toni Halliday fra Curve:

A Great Big Slead

De fleste vil si at Bing Crosby har den definitive versjonen av "White Christmas". For min del har den utspilt sin rolle, her i huset er det versjonen til Big Maybelle som teller:

Big Maybelle: White Christmas

Jeg kunne holdt det gående en stund til om julesanger med kulør, men avslutter her med versjonen av "Blue Christmas" Elvis Presley gjorde på sitt berømte TV-show i 1968:

Elvis Presley: Blue Christmas

























onsdag 9. desember 2015

Luke 9

Jeg fortsetter min presentasjon av artister som har gjort en ekstraordinær innsats for julemusikken - ikke bare sluppet et julealbum når karrieren er på hell.

Jeg likte i sin tid bandet 'Til Tuesday og deres hitsingel "Voices Carry". Men bandet gjorde det aldri stort i Europa, og jeg tenkte ikke særlig mer på dem før frontfigur Aimee Mann debuterte som soloartist i 1993 med albumet "Whatever". Det er en klassisk samlivsbrudd-plate med mye bitterhet og sinne, paret med klassisk popteft. Det må ha vært et hardt brudd, for det viste seg at også det siste 'Til Tuesday-albumet, "Everything's Different Now" (1988), som i realiteten var et soloalbum, også handlet om slutten av det samme forholdet. Hvem hadde trodd at det i denne personens indre skulle finnes et sted der det alltid var 25. desember? (for å parafrasere Dave Marsh).



I 1996 ga Geffen Records ut julealbumet "Just Say Noël", der Aimee Mann var i selskap med artister som Beck og Sonic Youth. Hun sang "Christmastime" sammen med ektemannen Michael Penn (som skrev låten). Det er en flott beatlesaktig låt med en melankolsk melodi og en tekst om å være alene i julen. Den ble først brukt i filmen "Hard Eight" (også kjent som "Sydney"), debutfilmen til regissøren Paul Thomas Anderson, som senere skulle bety mye for Aimee Mann ved å bruke musikken hennes i filmen "Magnolia".

Aimee Mann: Christmastime

Utover 2000-tallet Mann sto frem som en ublyg juleartist ved å kjøre egne juleshow i desember. De besto av en blanding av musikk, sketsjer og videoinnslag. Musikere og komikere var gjesteartister. Denne formen for show holder hun fortsatt på med i desember. Her er et eksempel på en film brukt i juleshowet hennes:

Aimee Mann's Christmas Carol Part 1

I 2006 var Aimee Mann klar med et helt album med julesanger."One More Drifter in the Snow". Det består av en nyinnspilling av "Christmastime" og en helt ny julesang, "Calling on Mary". Dessuten dro hun frem "Whatever Happened to Christmas?" av Jimmy Webb, som i 1968 ble innspilt av Frank Sinatra. Dette var første gang jeg hørte denne sangen, og det var en sann åpenbaring. Resten av materialet er klassikere fra julekanon. Her er "Whatever Happened to Christmas?" fremført på et juleshow i 2010:

"Whatever Happened to Christmas?"





I 2012 slo Aimee Mann seg sammen med Ted Leo og dannet duoen The Both. I fjor ga de ut sin første julelåt, "Nothing Left to Do (Let's make this Christmas Blue").

The Both: "Nothing Left to Do" (Let's Make This Christmas Blue"

Det er sjelden jeg mottar mail fra nyhetslisten til Aimee Mann, som jeg har abonnert på siden sent 90-tall, men jammen ramlet det ikke inn en her om dagen. Der sto det at The Both også i år var klar med en ny julesang, "You're the Gift".

The Both: You're the Gift

tirsdag 8. desember 2015

Luke 8

Det hender at jeg lar meg lokke til å klikke på oversikter over tidenes beste juleplater. Som oftest er det ikke så spennende som det høres ut som. Utvalget er vanligvis meget tradisjonelt, og det virker ikke som den som har laget oversikten har hørt mer enn en håndfull juleplater. Derfor skal jeg her en gang for alle presentere de 100 beste juleinnspillingene som finnes, 25 i dag og resten i porsjoner frem til julaften. Jeg har ikke ligget søvnløs og tenkt på om rangeringen er korrekt. Jeg har helt sikkert glemt noen låter. Og jeg har ikke latt noen artist ha mer enn en låt på listen. Jeg kan helt sikkert lage en liste med 100 andre innspillinger neste år. Med letthet. Har jeg oversett noen klassikere fordi de er utspilt og tømt for mening? Ja. Uansett, her er nummer 100 til 75:

75. The Webb Brothers: Every Day is Christmas
76. Owe Thørnquist: Diverse julboogie
77. She & Him: Christmas Day
78. Henry Mancini: Carol for Another Christmas
79. Poly Styrene: Black Christmas
80. The Lonesome Travellers: Auld Lang syne
81. Eux Autres: Another Christmas at Home
82. Bonnie "Prince" Billy & Trembling Bells: New Year's Eve's the Loneliest Night of the Year
83. Bright Eyes: God Rest Ye Merry Gentlemen
84. Wes Lachot: Christmas is The Only Time
85. Smith and Burrows: As the Snowflakes Fell
86. The Bulgarian Voices: Angelite: Rozhdestveni Kambani (Christmas Bells) (Ikke på nett)
87. Kate and Anna McGarrigle: Seven Joys of Mary (Ikke på nett)
88. Bob Dylan: Must be Santa
89. Garness: Fangens julekveld
90. The Polyphonic Spree: Do You Hear What I Hear?
91. Glasvegas: A Snowflake Fell (And iT Felt like a Kiss)
92  Glen Campbell: Christmas Is For Children
93. Saturday's Children: Deck Five
94.  Daigle and Elkins: Rocking Around The Christmas Tree (ikke på nett)
95.  Joan Baez: Virgin Mary
96.  Remington Super 60: Christmas Song for Melanie
97.  Hall & Oates: No Child Should Ever Cry On Christmas
98.  Nadia Cattouse: Red and Green Christmas (Ikke på nett)
99.  Leadbelly: Christmas Is A Comin'
100. Reidar Andresen: En jul jeg aldri glemmer (Ikke på nett)

mandag 7. desember 2015

Luke 7

Jeg er sikker på at jeg leste en gang at Belle and Sebastian vurderte å gi ut et julealbum. Eller så har jeg bare drømt det, for jeg har ikke noe kildemateriale å støtte meg på. Hvorom allting er, bandet har vist en ikke ubetydelig interesse for julemusikk.

Første gang jeg hørte dem spille en julesang, var på albumet "It's a Cool, Cool Christmas". Det er en glimrende samleplate som kom på rett tid for meg, akkurat da jeg hadde hørt en crooner for mye, og jeg trengte noe helt nytt. Albumet var så vid jeg husker bare tilgjengelig på import julen 2000, og det rommer mange sterke fremførelser av julesanger. Belle and Sebastian gjør en vakker versjon av "O Come, O Come, Emmanuel". Det var første gang jeg hørte denne tradisjonsrike julesangen, der medlemmene deler på vokaljobben på en veldig effektfull måte.

Belle and Sebastian: O Come, O Come Emmanuel



"It's a Cool, Cool Christmas" ble utgitt av Jeepster Records, plateselskapet Belle and Sebastian var på i de dager. Overskuddet gikk til "The Big Issue", avisen som selges av hjemløse i Storbritannia.

To år etter ble bandet kalt inn til John Peel for å gjøre en radiosession ved juletider. Her benyttet de muligheten til å spille inn hele ti julesanger: Christmas Time, Santa Claus, Santa Claus Go Straight To The Ghetto, Silent Night, Oh Little Town Of Bethlehem, Santa Bring My Baby Back Home, O Come O Come Emmanuel, Took Some Time For Christmas (en litt blue grass-aktig låt bandet har skrevet selv, så vidt jeg vet), 12 Days Of Christmas og Oh Come All Ye Faithful. Stemningen er festlig og løssluppen, og de som var til stede har nok mer utbytte av å høre på det enn oss andre. Likevel, versjonen av "O little town of Betlehem" er ikke til å kimse av:

Belle and Sebastian: Oh little Town of Betlehem

I 2007 annonserte bandet at de hadde spilt inn en ny julesang, som ble strømmet på hjemmesiden deres og som kunne lastes ned gratis fra Myspace. Det var muligens da jeg fikk det det for meg at et julealbum var nært forestående. Jeg hadde enorme forventninger til denne låten, men de ble ikke helt innfridd. Kanskje fordi den ikke har de kvalitetene som kreves av en singel. Som albumspor hadde den dog vært ypperlig. Jeg gir ikke opp håpet om at Belle and Sebastian en dag leverer det julealbumet de nok har i seg.

Belle and Sebastian: Are You Coming Over For Christmas?

søndag 6. desember 2015

Luke 6

Denne helgen var som nevnt Nordpolen musikklubbs releaseparty for singelen "Dine lepper smaker jul" med Hvitmalt Gjerde. Lørdag spilte bandet en fremragende konsert på Bar Polar i Oslo, som ble avbrutt tre låter før slutt av en trangsynt nabo i Sandakerveien. Vedkommende tok loven i egne hender og stjal sikringen. I dag spilte bandet på Big Dipper, også det en veldig bra konsert, og helt uten avbrytelser denne gangen.

Etter en slik helg skal jeg fatte meg i korthet. Temaet i dag er julelåter som ikke har tålt tidens tann.

Den britiske trioen Saint Etienne ga ut sin første julesingel i 1993, og de har gitt flere julesanger som fanklubbutgivelser. I 2010 samlet de de disse låtene sammen med syv nyinnspilte til albumet "A Glimpse of Stocking", som ble laget i 3000 eksemplarer og forhåndssolgt til fanklubbmedlemmer. Det fantes ulike varianter alt etter hvor mye du var villig til å betale. Min var med et julekort signert Sarah, Bob og Pete, som er den eneste julepynten jeg henter frem hvert år. På dette albumet gjør de sin versjon av "21st Century Christmas", som Cliff Richard hadde en hit med i 2006. Bandet skrev om teksten, tok vekk en del religiøse elementer, og oppdaterte noen referanser. Sikkert en god idé der og da. Men så skulle virkeligheten innhente dem.

"Fax Tiny Tim a thank you/For blessing you and me" ssang Cliff Richard, og det er vel ikke akkurat briljant skrevet. Saint Etienne gjorde dette om til "Thanks Uncle Jimmy Saville/For fixing you and me" (En referanse til ønskebrønn-programmet Jim'll Fix It). Som kjent ble Jimmy Saville, dessverre posthumt, avslørt som en hensynsløs sexforbryter i 2012, og det gjør denne ellers muntre sangen så å si ulyttbar i dag. Jeg er ingen tilhenger av revisjonisme, men jeg er spent på om LP-versjonen av "A Glimpse of Stocking", som kom i år, har endret på tekstlinjen.

21st Century Christmas



Neste sang er det ikke nødvendigvis jeg som sier er gått ut på dato. "Baby, It's Cold Outside" fra 1949 er låten, som har for vane å dukke opp på juleplater. Det er en ganske vittig tekst der en mann prøver å få sin kvinnelige gjest til å bli værende, mens hun kommer med alle slags påskudd for å dra hjem til seg selv. Han advarer mot det dårlige været, at det er ingen drosjer å få, og tenk så trist han blir om hun får lungebetennelse og dør.

En helt uskyldig tekst, har jeg tenkt. Men stadig oftere ser jeg at den blir kalt "The date rape song". Den har havnet i samme kategori som Maurice Chevaliers "Thank Heaven for Little Girls". Begge er litt snuskete, hvis du velger å tolke dem i den retning. Forfekter ikke sangen det syn at kvinner sier nei, men mener ja? Og er det ikke en referanse der om at drinken hun er blitt servert kanskje er litt i sterkeste laget, om ikke regelrett tuklet med?

Faktum er uansett at i filmen "Neptune's daughter", der den dukket opp første gang, finnes den i to versjoner, en der en mann synger til en kvinne, og en annen der kvinnen er den førende part.

Baby It's Cold Outside

Nå skal det sies at sangen ikke er mer kontroversiell i USA i dag enn at She & Him hadde den med på det populære julealbumet "A Very She & Him Christmas" i 2011.

Personlig vil jeg uansett hevde at den ikke kvalifiserer som julesang. Ikke nok med at sangen ikke refererer til julen, men filmen "Neptune's daughter" hadde premiere i juli, og det er en del av filmens humor at det slett ikke er dårlig vær ute.

She and Him: Baby, It's Cold Outside





lørdag 5. desember 2015

Luke 5



2. juni 2012 ble det årlige Musikkfest Oslo arrangert, og for første og siste gang var det satt opp en scene i Nydalen. Ryktet hadde gått over fjellet om at Hvitmalt Gjerde var verdt å sjekke ut. "Fint nabolag det her", sa vokalisten da de gikk på scenen foran 15-20 stykker. 33 minutter senere var jeg overbevist, dette var det mest spennende jeg hadde hørt på lenge.

Nordpolen musikklubb er kry over å få samarbeide med Hvitmalt Gjerde om årets julesingelutgivelse, "Dine lepper smaker jul", som opprinnelig ble innspilt til Alternativ julekalender i 2012. I dag er det slippfest og hootenanny med Hvitmalt Gjerde på Bar Polar i Sandakerveien i Oslo, og i morgen spiller de på Big Dipper i hovedstaden. Det er bare å rydde plass mellom Hep Stars og Mahalia Jackson i platesamlingen!

Det er enklere å ta på seg croonerhatten og tolke de amerikanske julestandardlåtene, enn å skrive noe nytt. Og om man skriver noe nytt, er det vanskelig å komme unna de velkjente ingrediensene, for eksempel noe om å dra hjem til jul, til stuen der du satt som barn. Prøv selv! Klisjeene er det første man får i tankene når man skal skrive om julen.

Med «Dine lepper smaker jul» har Hvitmalt Gjerde klart å skape et frisk tilskudd til julemusikken, uten å virke bundet av tradisjonene. Bandet fremviser klassisk popsensibilitet, paret med en tekst som kunne vært en John Hughes-film i kortversjon.

Sangen starter og slutter med linjen «Alt jeg ønsker meg er deg», en referanse til Foghats «All I Want for Christmas is You» fra 1981. Eller kan det være til Mariah C? En viktig forskjell har i alle fall inntruffet fra begynnelsen av sangen til slutten. I starten finner vi hovedpersonen i mørket utenfor et hus, der han ser opp mot vinduet til den han venter på. På slutten har han kommet seg inn i varmen og kan se snøen falle ned utenfor.

I Norge har vi ikke tradisjon for kyssing under mistelteinen, derfor må vi ordne oss på annet vis. Hovedpersonen har pyntet seg − med et kyss som mål. Så langt er alt klart. Men det finnes en fiffig ambivalens i teksten, for han slår seg til ro med en klem. «Jeg vil gi deg en klem, for dine lepper smaker jul». Det er lett å tenke at lepper med julesmak har et hint av kandiserte epler og røkelse. Eller er det snarere smaken av et julebord med kraftig overskjenking? Diskusjonen vil nok gå i alle hjem der julen feires.

Hvitmalt Gjerde "Dine lepper smaker jul"

fredag 4. desember 2015

Luke 4

Det må ha vært tungt å sette på en av juleplatene til Elvis i desember 1977. Sanger som "Blue Christmas" må ha vært uendelig mye sårere enn vanlig siden sangeren døde fire måneder tidligere.

Elvis-fans som virkelige ville gå inn i sorgen høsten 1977, hadde mange muligheter. Den doble samleplaten"To Elvis With Love" er fylt opp med låter om Elvis − de fleste utgitt samme høst han døde. Blant disse er det fire julesanger.



Mesteparten av disse har et temmelig amatørmessig preg, ikke ulikt fenomenet song-poems.  Det var nok vikarierende motiver for å gi ut disse platene, men Paul White klarer i alle fall å høres oppriktig ut med "Elvis, Christmas Won't Be the Same Without You". Buzz Jeffries lyder direkte sorgtung der han synger "A Lonely Christmas Without You, Elvis Presley". Det er er taleparti i midten av låten der det avsløres at han til tross for navnet neppe er amerikansk. Transylvania høres mer sannsynlig ut. "Merry Christmas from Lisa Marie" med Jana Thompson er den mest smakløse. Med tilgjort barnestemme synger hun til Elvis, "Merry Christmas from Mummy and Me". Felles for disse tre er at jeg ikke finner dem på youtube. Den fjerde julelåten er av bandet The Serious Brothers. Med et sånt navn skjønner man at de ikke skal tas altfor alvorlig. Og det er ganske befriende med litt humor, vellykket eller ei, etter en rad med sørgelige sanger. Her synges det om familien som gir hverandre Elvis-relaterte gaver.

It's Another Joyful Elvis Presley Christmas

En annen artist som er representert på platen, er Ral Donner med "The Day the Beat Stopped". Han var en av de tidlige rockerne, og døde i omtrent samme alder som Elvis, som han var sterkt influert av. Hans bidrag til julegenren er denne fra 1962, "(Things That Make Up) Christmas Day". Han er på grensen til å være en Elvis-kopi, men det er uansett en veldig fin låt:

"(Things That Make Up Christmas Day"

Det finnes en del andre Elvis-relaterte julesanger, men det får bli til en annen gang,


torsdag 3. desember 2015

Luke 3

Det er lett å skjønne hvorfor filmen "Meet Me in St. Louis" ble en stor suksess i USA høsten 1944. Den må ha fortonet seg som eskapisme, fjernt fra "life during wartime", til en fredfull tid i 1903.

I filmen møter vi en familie fra øvre middelklasse, og problemene de strir med må ha fortonet seg som ren luksus i 1944. Klarer de å fremskynde middagen med en time, slik at husets eldste datter kan motta en rikstelefon fra en frier i New York? Og hvem skal føres opp på ballkortet?

Den største krisen er farens plan om å flytte hele familien til New York, kort tid før den store verdensutstillingen i St. Louis. Det er dette som er bakgrunnen for det mest minneverdige øyeblikket i filmen. Esther, spilt av Judy Garland, kommer hjem fra juleball, og går opp til sin ulykkelige lillesøster og trøster henne med å synge "Have Yourself a Merry Little Christmas", en av de tre store julesangene skrevet under 2. verdenskrig ("White Christmas" og "I'll Be Home for Christmas" er de to andre). Like etter løper lillesøsteren ut og slår hodet av snømennene i hagen. Det er en nesten sjokkerende sterk scene.

"Have Yourself a Merry Little Christmas" er en sang med et mørke det ikke finnes dekning for ellers i filmen. Med en gang sangen begynner må kinopublikummet ha skjønt at nå var det ikke lenger St. Louis i 1903 det handlet om. Det den problemfylte samtiden Garland synger om. Nå var de tilbake til alt det de hadde hørt om på filmavisen før hovedfilmen: Rasjonering, krigsobligasjoner og kamper i Europa og i Stillehavet. Og savn etter personer man håpet ville komme tilbake i live.

Judy Garland ville at teksten skulle skrives om, hun syntes den var for deprimerende. Det var et lykketreff, for da forsvant referansen til flyttingen til New York, og sangen var ikke lenger så bundet til filmens univers.

Mange julesanger er vemodige og melankolske, men "Have Yourself a Merry Little Christmas" er rett og slett dyster, i kontrast til, eller kanskje tvert i mot underbygget av, den nydelige melodien. Vel sier sangen at det finnes et håp, den problemfylte tiden er snart over, livet vil bli slik som det var i gullalderen. Hvis skjebnen vil det slik. Men inntil da gjelder det bare å overleve som best man kan, "muddle through somehow". Men hvordan? Det gir sangen klokelig ingen svar på.

Judy Garland: Have Yourself a Merry Litte Christmas

Det var akkurat dette med "muddle through somehow" Sinatra ville ha endret da han sang sin berømte versjon på "A Jolly Christmas from Frank Sinatra", og nok en gang gjorde tekstforfatter Hugh Martin det han ble bedt om. «Hang a shining star upon the highest bough» ble den nye linjen, som låter bra nok det, men noe har definitivt gått tapt med endringen.

Frank Sinatras versjon er nok den aller mest kjente. Pussig nok var det først i 2014 at låten kom inn på den amerikanske topp 100-listen, og da i Sam Smiths versjon. Men jeg må si at Chris Isaaks versjon fra 2004 nok er min favoritt. Han er smart nok til både å synge den opprinnelige og den reviderte tekstlinjen. Han får frem alvoret i sangen, samtidig som han tar det hele med en stoisk, tilbakelent ro:

Chris Isaak: Have Yourself av Merry Little Christmas