Du trenger kun å se coveret på juleplaten til Maria Arredondo for å skjønne hvordan det låter. Dette er "Julen - The Musical". Det er ikke så langt unna formelen som Sissel Kyrkjebø benyttet seg av. Men Arredondo får et pluss for å synge med tydelig sørlandsk dialekt. Sissel var redd for å frastøte noen med skarring, derfor sang hun på et slags bastardisert østlandsk. Jon Lord fra Deep Purple bidrar på flere spor her, men det så jeg i cd-heftet, jeg kunne ikke høre det. Det er kvalitet i alle ledd, ville nok kapellmesteren sagt. Men spenningen er ikke til å ta og føle på. Her tar jeg med hennes versjon av "Sonjas sang til julestjernen" fra "Reisen til julestjernen", det nærmeste vi kommer en låt alle kjenner av norske julesanger de siste 40 årene.
Maria Arredondo: Sonjas sang til julestjernen
Whitney Houstons tragiske skjebne kunne vært kokt ihop på et manusmøte i et luftavkjølt møterom i Hollywood. Overgangen fra glad-jomfrunalsk superstjerne i Reagan-æraen til dopavhengig artist som skrøt av at hun var for rik til å bruke crack, er temmelig utrolig. Åtte år før hun ble funnet død i badekaret, spilte hun inn juleplaten "One Wish: The Holiday Album". Førsteinntrykket mitt var at dette var et tidstypisk R&B-album, med et standardisert komp og der Houston sang som om det var en søknad om å fremføre nasjonalsangen på Super Bowl. Men etter et par gjennomhøringer er jeg mer positiv. Hun synger bra, og har valgt en del av de klassiske julesangene som det skal mye til å lage direkte dårlige versjoner av. På "The First Noel" legger hun dog til litt mange "Jesus" og "Hallelujah" etter min smak. Barnetroen var det ingenting i veien med, det ser man også på takkelisten på platen. Duetten med datteren Bobbi Kristina Brown er ganske sterk, ikke minst med tanke på at hun også endte sine dager i et badekar.
Little Drummer Boy
Den siste platen er den jeg har gruet meg mest til. Etter min første Dylan-konsert, i Skåne i 1989, haiket jeg med en fyr til jernbanestasjonen i Kristianstad. Sjåføren hadde også vært på konserten, likevel hørte han hele bilturen på en dansbandaften på radioen. Jeg skjønte ikke hvordan han klarte å kombinere sine musikalske preferanser, og jeg gjør det fortsatt ikke.
Hvem i all verden fant på å gi meg en plate med Ole Ivars? Det må vel ha vært en husgjest av det slaget man en gang kalte en vittig hund. Likevel, kultureliten ser ut til å begynne å fatte interesse for Ole Ivars. Nationaltheatret satte opp et stykke der bandets musikk var medvirkende, og nylig hørte jeg Øystein Greni og Lars Lillo Stenberg snakke om bandet på P13. Greni sa noe sånt som at det var en livsvisdom i tekstene som man først torde å ta til seg når man ble eldre. Ham om det. Skillet mellom høy- og lavkultur er nesten borte, men heldigvis er skillet mellom godt og dårlig sterkere enn noensinne. Jeg mener på ingen måte at folk som liker Ole Ivars bør miste stemmeretten eller få oppnevnt verge. De har bare fryktelig musikksmak.
"Juleplata tel Ole Ivars" ble gitt ut i 1995, og coveret viser at i visse miljøer varte åttitallet til langt ut på nittitallet. Bandet ser likevel ut som en gjeng det sikkert hadde vært hyggelig å møte rundt buffeen på et hotell på indre Østland. Det som slår meg når jeg hører på platen, er at alle låtene er skrevet av William Kristoffersen, 13 alene og en sammen med andre. Hvor ofte hører man en juleplate med bare nyskrevne sanger? Nesten aldri. Jeg ble positivt overrasket over at den fryktelige saksofonen jeg forbinder med dansebandmusikk, først dukker opp på spor 6. Ellers er det på platen en grusom trommelyd, noen irriterende fløyter hist og pist, en fæl synth, og på et spor dukker det opp noen nissestemmer som høres ut som smurfene eller Alvin and the Chipmunks. Tekstene bærer bud om at dette muligens er et konseptalbum. Selvsagt handler det om julen, men det er også figurer her som dukker opp i flere av tekstene, som "Peder ungkar" som har "hemlaga varer". Tekstene er vekselvis sentimentale betraktninger om barnets jul og skildringer av voksen moro på bygdefest.
Alt i alt var ikke dette så ille som jeg fryktet. Det står ikke noe tilbake for Oslo Ess for eksempel, og de får jo spille på Øya-festivalen. Det mest interessante er avslutningsporet "Julefløyten". Her får William Kristoffersen vise at han har gått på Musikkhøyskolen. Dette er hans "Gabriel's Oboe", som han har arrangert for Gjøvik Strykekvartett og et klassisk kor. Det er mer ambisiøst enn resten av platen til sammen. Jeg finner ikke denne på YouTube, derfor må vi ta til takke med den eneste julelåten jeg finner med Ole Ivars:
Ja, da vart det jula
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar