Luke 24: Året som var

2016 må kunne sies å være et middels år for julemusikk. Blant de mer kommersielle artistene ser vi at Kylie Minogue virkelig slår seg opp som en ren juleartist. Fjorårets juleplate kom i ny utgave med ekstralåter, og juleshowene hennes i Royal Albert Hall ser ut til å bli en årlig foreteelse. Selv holder jeg en knapp på årets juleplate fra Kacey Musgroves, "A Very Kacey Christmas".

En trend de siste årene er at artister slipper julesanger digitalt et godt stykke ut i desember. I fjor skrev jeg om They Might be Giants mange bidrag til julen, og de dukket jammen opp igjen i år. (Men The Flaming Lips og The Both uteble). Årets bidrag fra TMBG kom 15. desember og heter "Christmas in the Big House".

Duoen She and Him ga ut sin andre juleplate i år, og selv om jeg likte den første, trengte jeg ikke mer. The Killers har gitt ut en julesingle hvert år siden 2006, der inntektene i sin helhet går til bekjempelse av Aids i Afrika. I år samlet de låtene på et album, "Don't Waste you Wishes", som ble solgt fra bandets hjemmeside. Den kom inn døren rett før julaften, så jeg har ikke fått kartlagt den ordentlig. Så langt har de ikke overgått den første singelen de kom med i 2006, "A Great Big Sled", der Toni Halliday fra Curve bidrar:

Ellers er det mest juleplater med arkivmateriale jeg har plukket opp i år. "Christmas in France" av Les Petits Chanteurs De Versailles er definitivt det flotteste platecoveret jeg har sett på en stund. Jeg aner ikke når platen er gitt ut, ikke engang Discogs har den informasjonen, men coverbildet ser ut som det er fra årene etter 2. verdenskrig. En familie går over en snølagt mark og samler ved, noe som er en fransk juletradisjon ifølge coverteksten.

I år plukket jeg for første gang også med meg en juleplate fra et såkalt lydbibliotek, altså et sted man kunne hente ferdig innspilt musikk som skildrer ulike stemningsnivåer. "Active and tuneful with sleigh bells" beskrives en av låtene som. Det var særlig film-, tv- og reklamebransjen som benyttet seg av denne musikken, som for et moderat beløp kunne brukes uten ytterligere royaltyutbetalinger. "Christmas and children seasonal and novelty sounds" heter platen som kommer fra "de wolfe catalogue of recorded music". Det finnes gull på slike plater, men kanskje ikke akkurat denne. Men den gir en følelse av å vandre gjennom et bugnende supermarked anno 1972, og det er jo ikke den verste følelsen musikk kan frembringe.

Storbandmusikk er en ganske underkjent genre blant mange fra the in crowd. Det er nokså urettferdig, for det er ikke noe satt ved den musikken. Arangementene er ofte helt koko og vilt originale. "The Classic Big Band Christmas Album" var et mine beste kjøp i år. Her er det ikke bare julesanger, men vintersanger også, fra 1930- til 1950-tallet. Et eksempel fra platen er "(Don't Wait Till) The Night Before Christmas" av Eddy Duchin and His Orchestra.

Jeg skrev tidligere om gode samleplater, og også i år dukket det opp en fantastisk samler. Det tyske selskapet Bear Family ga ut forseggjorte "Big City Christmas" med undertittelen "30 Groovin' And Croonin' Christmas Tunes". Her lærte jeg blant annet at Eartha Kitt kom med en oppfølger til "Santa Baby" i 1954, som het "This Year's Santa Baby".

Luke 23: Uunnværlige samleplater

De færreste artister har gjennomføringsevne nok til  å lage et fullkomment julealbum. Derfor er singler det perfekte medium for julesanger – med påfølgende samleplater av et godt lag med diverse artister. De fleste samleplater er selvsagt spekket med hits fra de siste tiår, eller klassikere uten copyright sunget av fordums croonere. Men når det primærbehovet er dekket, må man ha noe annet.

Her trekket jeg frem noen fremragende samleplater med julemusikk. Det er til dels et obskurt materiale vi finner på disse platene, derfor må man kanskje akseptere at mastertapene ofte befinner seg på ukjent sted. Lydopplevelsen er ikke optimal hele veien, særlig blir dette tidvis pinefullt om man lytter med hodetelefoner. Og jeg er på ingen måte noen lydfreak!

Jeg skulle ikke hatt noe imot å bli invitert på en kopp glüwein og kikket på juleplatene til Stefan Kasell og Frank Jastfelder. De to tyskerne har stått bak en mengde samleplater med arkivmateriale, mange av dem under "Get Easy"-tittelen. "Get Easy Christmas" kom i tre volum fra 2002 til 2004. Hvert album var en åpenbaring da det kom, og mange favorittinnspillinger oppdaget jeg for første gang på disse platene. Uten "Get easy"-utgivelsene ville det tatt årevis før jeg fant ut at The Free Design hadde gitt ut en juleplate, det var her  jeg første gang hørte The Emotions med "Black Christmas", og uten disse samlerne hadde jeg kanskje aldri hadde oppdaget Elisa Gabbai og "Winter in Canada".

"Cool Yule, The Swinging Sounds of Christmas" er noe i nærheten av den perfekte samleplate. Her finnes easy listening, religiøs musikk, psykedelia og primitiv synthmusikk. Nesten alt er bra, ingenting er direkte svakt, og du har neppe hørt noe av det et annet sted. Mannen som står bak heter Martin Green, og han har også vært kurator for andre velvalgte samleplater,  som "The Sound Gallery" (1996). Innholdet på platen presenteres slik: "A fine feast of festive folk, beatnik bossas, and icy electronics, unearthed and compiled by Martin Green". I tillegg er det med en liten julehilsen fra eieren av en kypriotisk restaurant i London. For øyeblikket er cden til salgs på Discogs for syv euro, og jeg er fristet til å kjøpe den enda en gang. "Swinging Bells" av The Mystic Monks er et av bidragene på platen.

Også de siste årene har det dukket opp juleplater der noen har gjort seg skikkelig flid med utvalget. I 2010 ga selskapet Chrome Dreams ut "It's beginning to sound a lot like Christmas". Undertittelen er "The Alternative Yuletide Christmas Collection", og de tuller ikke. Her er det en festlig blanding av rock and roll, doo wop, novelty songs og countrymusikk. Jeg har hørt mange versjoner av "Santa Claus is coming to town", men aldri har jeg hørt noen gjøre det som Bill Doggett.

Blant mange andre godbiter er også "Christmas Boogie", sunget av søstrene Davis, altså Skeeter og Betty Jack. På ekte popbransje-manér var de ikke ordentlige søstre, og grunnen til at de fleste bare har hørt om Skeeter, er at Betty Jack døde i en bilulykke i 1956. "Christmas Boogie" er basert på diktet "A Visit from St. Nicholas", som jeg skrev om i luke 20.

Luke 22: Alan Lomax

Folkloristen Alan Lomax er kjent for den enorme mengden med folkemusikk han samlet inn fra hele verden. Naturlig nok var det også en del julemusikk blant dette. På 1950-tallet hadde han et syv år langt opphold i Storbritannia, der han blant annet gjorde en mengde musikkreportasjer for BBC radio. Julen 1957 fikk han grønt lys for en ambisiøs direktesending som skulle foregå på selveste 1. juledags formiddag, der han skulle presentere innslag med julemusikk og -tradisjoner fra ulike deler av Storbritannia.

Etter at hallomannen har introdusert programmet på Queen’s English, fortsetter programmet med lykkeønskninger på dialekter fra hele øyriket − i tillegg til gælisk. De medvirkende presenterer alt de har på lager av ceilidhs, wassailing og andre gamle tradisjoner som neppe ble holdt i hevd i stor grad selv den gang. Men det blir også spilt litt ungdommelig skifflemusikk. Alan Lomax satt selv i studio i Birmingham, derfra holdt han kontakten med de syv stedene i Storbritannia der en rekke mer eller kjente folkemusikere ventet. Blant de kjente finner vi Ewan MacColl, Shirley Collins, Dominic Behan og Peggy Seeger. Allerede den gangen var Storbritannia multikulturelt, her serveres også musikk fra Trinidad og Ghana. Lomax tillater seg også å komme med følgende betimelige spørsmål: "Why can't we give each other the things we want, instead of guns and atom bombs?"

Hvis sendingen virkelig er så live som det fremstilles, er det imponerende hvor gode overgangene er. Jeg har hørt mer klossete direktesendinger fra moderne tid. Hvor mange som hørte dette på direkten aner jeg ikke, det var nok smalt til tross for at det ble sendt i beste sendetid. Det sto kanskje på i bakgrunnen mens barn lekte med gavene sine, kvinner tilberedte mat og menn ventet på at puben skulle holde åpent noen få timer. 

Programmet ble sendt i reprise en gang, siden ble det slettet fra BBCs dyrebare radiobånd. Først på 1990-tallet ble det oppdaget i arkivet til Alan Lomax selv, han hadde bevart det på vinylplater. Det ble siden gitt ut av Rounder records under tittelen "Sing Christmas and the turn of the year". Selv prøver jeg å få spilt den minst en gang hver jul, det gir et annet perspektiv på julen enn de fleste andre juleplater. Jeg finner ikke noe utdrag fra platen på nett, heller ikke noe fra albumet "Songs Of Christmas From The Alan Lomax Collection". Men det finnes mye bra opptak på nettet fra hans samling likevel, allerede i 1937 spilte han inn en julesang med båndopptakeren sin. Her er et par høydepunkt fra det som finnes på YouTube:

Luke 21: Maybe this Christmas

Plateserien "Maybe this Christmas" ble det gitt ut tre volum av i årene 2002-2004. I likhet med den mer kjente "A very special Christmas"-serien gikk overskuddet til veldedighet. Også "Maybe this Christmas" satset på et distinkt visuelt uttrykk. Musikalsk sett var "Maybe this Christmas" på sitt beste den mest interessante av de to seriene.

Tittelen er tatt fra Ron Sexsmiths korte og konsise låt om julens idealer som er så vanskelige å leve opp til.

Platen fikk blandet kritikk, noe som synes svært urettferdig. Det er svært lite bruk av harelabb fra artistene her. Artistene klarer stort sett å gjøre noe nytt av de kjente julesangene de covrer, og det egenskrevne materialet holder høy kvalitet, som "12.23.95" av Jimmy Eat World.

Høydepunktet på platen er Neil Finns "Sweet Secret Peace", som må være en av de få gangene man kan kalle noe "Beatles-aktig" uten å mene at det står noe tilbake for The Beatles.

Maybe this Christmas solgte bra. Julen 2003 forsvant uten av jeg kjøpte "Maybe This Christmas Too", og det gjorde ikke så mange andre heller. Den havnet aldri på salgsbarometeret noe sted.

Likevel ble den et ny plate i 2004. "Maybe this Christmas Tree" ble den siste, men den vitnet ikke om dårligere bidrag. Danske The Raveonettes åpner med "The Christmas Song", som er deres egen låt, ikke den amerikanske standardlåten. Ut fra mitt kjennskap til den danske duoen er dette rett og slett det beste de noen gang har gitt ut. Snakk om å være best når det gjelder.

The Raveonettes ga ut fire andre andre julelåter på en ep i 2008, som bare ble utgitt digitalt. En av låtene her var Darlene Loves "Christmas (Baby please come home). På "Maybe This Christmas Tree" er det Death Cab for Cutie som griper fatt i denne låten. De tar ned tempoet og viser at det grepet fungerer veldig bra. Et annet høydepunkt for meg er Belasana med "Bittersweet Eve". Det er angivelig et pseudonym brukt for anledningen av musikeren Brett Detar (låten er for tiden ikke er tilgjengelig på YouTube).

Luke 20: The Night Before Christmas

Diktet "A visit from St. Nicholas" (også kjent som "The Night Before Christmas") ble publisert anonymt i 1823, og her finner vi mange av egenskapene som senere kjennetegner den amerikaniserte nissen, også kjent som Cola-nissen: En munter herre med sekken full av gaver, og med flygende reinsdyr som fremkomstmiddel. Diktet er senere blitt kreditert Clement Clarke Moore, selv om det er en del uenighet rundt dette. Diktet er kanskje ikke så kjent i Norge, men mange har nok fått med seg noen av linjene i en eller annen sammenheng. Diktet skildrer en juleidyll der spente barn er gått til sengs i påvente av nissens besøk. Faren i familien ser nissen fylle opp julestrømpene, før han flyr av gårde igjen med ordene: "Happy Christmas to all, and to all a good night".

23 år etter at diktet ble publisert, kom et parodisk dikt kalt "The Night After Christmas", der ungene har tømt julestrømpene for alt spiselig innhold og nå ligger kvalme til sengs. Legen må komme på hjemmebesøk, men også han har feiret julen, og det ved å drikke for mye portvin, forteller Ronald D. Lankford Jr. i boken "Sleigh Rides, Jingle bells, & Silent Nights".

Diktet dukker stadig vekk opp i populærkulturen, og det er satt musikk til det flere ganger. Jeg kunne sikkert sikkert ramset opp flere titalls versjoner, men her kommer bare de som jeg har sterkest i minnet. Aidan Moffat fra The Arab Strap slapp en jule-ep i 2011, der han har laget en Glasgow-versjon av diktet.

Hans musikkversjon av diktet finner du her.

Skuespilleren Edd Byrnes er mest kjent for rollen som Gerald Lloyd "Kookie" Kookson III i detektivserien "77 Sunset Strip" som gikk fra 1958 til 1964. Kookie var en hipster (i ordets opprinnelige betydning) som snakket som en beatnik. Noen plater ble det også, blant annet "Yulesville" der han gjenforteller "A Visit from St. Nicholas" i et hipt lingo:

Diktet er også gjenfortalt av Patsy Raye and the Beatniks på "A Beatnik's Wish". Patsy Raye aner jeg ikke noe om, men definisjonen på "cool" er hun definitivt.

Luke 19: Jingle Bell Rocks!

Dokumentarfilmen "Jingle Bell Rocks!" starter som en thriller. Filmskaper Mitchell Kezin ankommer platebutikken Amoeba rett før stengetid (hvorfor så sent?), og andpusten finner han frem til juleplatene. Han begynner å lete hurtig gjennom bunkene, plukker ut en del godbiter, samtidig som han klager over at det helt sikkert finnes mer som betjeningen ikke har lagt ut. En stemme over høytalerne forteller at butikken straks stenger, samtidig som Kezin finner i gulvhøyde en ny seksjon med plater. Frustrasjonen er lett å leve seg inn i. Jeg tror knapt jeg har vært så sterkt berørt av en åpningssekvens i en film noensinne.

Nat King Coles tåreperse "The Little Boy That Santa Claus Forgot" går som en rød tråd gjennom filmen, for det var denne låten som startet samlemanien for filmskaperen. En moderne dokumentarfilm krever en personlig vinkling, og låten betydde mye for ham siden han var et barn med en fraværende far. Han intervjuer artisten A Girl Called Eddy, som har gjort en versjon av låten, og Kezin oppnår en slags katarsis mot slutten av filmen da en gjeng karibiske musikere gjør sin versjon.

Det største øyeblikket for meg er sekvensen der ulike samlere snakker om juleplatene sine. Jeg har en følelse av at dette var en vesentlig del av filmen på et tidspunkt, men at det kanskje ble sett på som for smalt for et større publikum. Nå vises det med split screen som en nødløsning, slik at fire samlere viser og forteller samtidig. Jeg håpet at det skulle kommer mer av dette på dvd-utgaven, men nei dessverre. Ekstrasporene er en smule skuffende.

Folkene Kezin møter er relevante skikkelser i julemusikkhistorien: Bob Dorough som fremførte og skrev "Blue Xmas (To whom it may concern)" med Miles Davis, og Bill Adler som ba RUN-DM.C. om å lage en julelåt til den første "A Very Special Christmas" i 1987 (altså selveste "Christmas in Hollis"). Vi får også møte Run (Joseph Simmons) fra Run-D.M.C., som heldigvis ser ut til å ha finansene ordnet etter årene i musikkbransjen. Dessuten har Kezin intervjuet enken etter Chris Dedrick fra The Free Design. Hun tar filmskaperen med til et lager der hun har satt en del The Free Design-plater. Kezin må prøve å beholde verdigheten i møtet med den sterkt sørgende enken, samtidig som han er himmelfallen over omsider å se det ytterst sjeldne albumet "The United States Air Force presents The Now Sound of Christmas", der The Free Design har med den usedvanlig flotte "Close Your Mouth, it's Christmas". Jeg føler det blir litt mye hyperbol om dagen, men denne låten kan ikke omtales med nøkterne ord. "Close Your Mouth, it's Christmas" finnes ikke på strømmetjenester, heldigvis har vi YouTube.

Alan Zweigs dokumentar fra 2000, "Vinyl", er den definitive filmen om platesamling. "Jingle Bell Rocks" når ikke de høyder, den er mer springende, noe som ikke er så rart siden den er blitt laget i rykk og napp gjennom flere år. Men den gir meg virkelig troen tilbake de gangene jeg ikke orker tanken på å dra nok en juleplate inn i huset.

Luke 18: De som ble til overs

Juleplatesesongen er kort, og hvert år er det noen plater som blir innkjøpt og satt uhørt inn skapet. Der de gjerne blir stående. Her er tre av dem som slapp unna.

Jeg blandet Christel Alsos med Ida Jenshus, derfor ble jeg noe overrasket over av det ikke var countrymusikk på albumet "I den kalde vinter". I stedet er det en andektig plate som passer like godt til kirkerommet som til kulturhuset. "Smakfullt" er stikkordet, det er ingen skjemmende kommersielle tricks her. Instrumenteringen er sparsommelig, her får de høytidsstemte sangene råde grunnen sammen med Alsos' stemme. Låtutvalget er kresent. Selv ikke Oliver Cromwell, som jo forbød all julefeiring, ville nok hatt noe å utsette på julen slik den fremstår her. Siden denne platen er så flott, er det kanskje ufortjent å si at den også virker litt kalkulert, alt virker så riktig. Den sikter seg inn mot platekjøperne som ikke får julestemning før de har hørt Bugge Wesseltoft og Sondre Bratland, og det er jo et ganske stort publikum. Her er hennes versjon av "I denne søte juletid":

Jeg var i utgangspunktet positivt innstilt til Lionel Ritchies juleplate fra 2006, "Sounds of the Season" (som merkelig nok ikke er listet i diskografien hans på Wikipedia). Han har vært med på en del minneverdige plateutgivelser, ikke minst med The Commodores. Låtutvalget på juleplaten var ikke så lovende, det er de mest spilte julesangene fra "The American Songbook". Jeg stusset også litt over at produsenten Chuckii Booker spiller alle instrumentene, noe som i realiteten betyr keyboards, og at han har programmert strykere og en trommemaskin. Lydbildet er med andre ord ikke noe man kan la seg synke dypt ned i. Lionel Ritchie er profesjonell og gjør jobben sin, men det er virkelig ingenting å anbefale ved denne platen. Tilbake i skapet med den!

Willie Nelson skrev allerede tidlig i karrieren en klassisk julesang, "Pretty paper" fra 1963, som Roy Orbison spilte inn. Nelson spilte inn sin egen versjon på julealbumet med samme navn i 1979. Senest i høst dukker han opp som duettpartner for Kacey Musgraves på låten "A Willie Nice Christmas". "The Classic Christmas Album" fra 2012 inneholder låter fra flere av Nelsons juleplater, uten at det er lett å høre at de ikke kommer fra en og samme studiosession. Selv låtene fra 1983 klarer å unngå produksjonslyden fra 80-tallet, som preger så mange plater fra det tiåret på en uheldig måte. Nelsons stemme gjør at selv de største sviskene høres mindre klissete ut enn de vanligvis ville gjort, men radikalt er låtutvalget ikke. Jeg har ikke noe stort behov for å høre "Jingle Bells", selv om det er jul. Høydepunktet for meg her var den eneste låten jeg ikke hadde hørt før, "A Dreamer's Holiday".

Luke 17: Elton John

Elton John har kanskje ikke skrevet seg inn i julemusikkhistorien med almonte snow-fonter, men noe har han da utrettet. Hiten «Step into Christmas» fra 1973 er lite bemerkelsesverdig. The Wedding Present gjorde en bedre versjon av den i 1992, men noen stor låt blir dette aldri.

Jeg har nevnt før at godbiten gjemte Elton John til singelens b-side. "Ho, Ho, Ho (Who'd Be a Turkey at Christmas)" er den egentlig hiten her i mine ører.

Samme år som Elton John slapp julesingelen sin, gjorde han en session for radio-dj John Peel. Musikalsk sett skulle man tro disse mennene ikke hadde mye til felles, men det var ikke sitt vanlige repertoar John ble hyret inn for å spille. Her spiller han på et piano som kunne stått i en saloon i Det ville vesten.

Desember var en fin tid i John Peel Show på 1980-tallet. Årlig gikk han gjennom lytternes 50 favorittlåter fra året som gikk, The FestiveFifty . Dessuten sendte Peel i reprise den nevnte radiosession, og det ga i alle fall meg et nytt syn på Elton John. Det første han gjør i dette opptaket er en julemedley.

Elton John har også stått bak «Elton John's Christmas Party», en samleplate der han har plukket ut noen av sine julefavoritter av andre artister. Med andre ord: Han fortjener en plass, om enn liten, i julemusikkhistorien.

Luke 16: Kwanzaa

Det er ikke uvanlig at julealbum av amerikanske artister, spesielt afroamerikanske artister, har en låt der de ikke bare ønsker god jul, men også sender sine ønsker om en gledelig chanuka og en god kwanzaa. Første gangen jeg hørte om kwanzaa, tror jeg var i "Santa Claus is a black Man".

Kwanzaa ble innstiftet av Maulana Karenga, som blant annet hadde vært med i Black Panther-bevegelsen, i 1966. Det er en afroamerikansk høytid som varer fra 26. desember til 1. januar. Formålet er at svarte amerikanere skal bli kjent med sitt afrikanske opphav. Opprinnelig ble det sett på som et alternativ til julefeiring, i dag er det mer et supplement. Overlevering av gaver hører selvsagt også med til kwanzaa. Det kwanzaa mangler så vidt jeg kan bedømme, er noe som kan gjøre feiringen enda mer utbredt: noen gode låter. Jeg har hørt meg gjennom en del kwanzaa-låter, og det høres ut som dvask julemusikk, bare med andre referanser. Kwanzaa trenger en Irving Berlin! For ikke å snakke om en Donny Hathaway.

Den mest kjente artisten jeg har funnet an Kwanzaa-sang av, er Teddy Pendergrass. Her er den:

Luke 15: 51 julelåter

I folkeopplysningens navn har jeg laget en spilleliste med 51 julelåter som ikke er blant de mest spilte. "Sort, hvit og blå jul, glad og trist jul, litt chanuka og jul på Jæren, til sjøs og i en beatniks hule" lyder beskrivelsen på Tidal, der jeg har lagt inn listen. Den er egentlig laget for leserne av Deichmans musikkblogg, mer om det her. Hele listen finner du under. Her er en smakebit, "Carol for Another Christmas" av Henry Mancini, som jeg først nylig fant ut var skrevet for en TV-film laget i 1964 av Rod Serling, skaperen av "The Twilight Zone". Filmen finnes på YouTube.

1. It’s the Most Wonderful Time of the Year – The Polyphonic Spree

2. Getting Down For Xmas – Milly & Silly

3. The Merriest – June Christy

4. I Heard The Bells On Christmas Day – The Civil Wars

5. Back by Christmas – The Colors Turned Red

6. Rui Chiu – The Monkees

7. Blue Xmas (To Whom It May Concern) – Miles Davis, Gil Evans

8. Xmas Island – Richard Fariña, Eric Von Schmidt

9. Nothing Left to Do (Let’s Make This Christmas Blue) – The Both

10. Whatever Happened To Christmas – Frank Sinatra

11. White Christmas – ESQUIVEL

12. Black Christmas – The Emotions

13. En Jul Jeg Aldri Glemmer – Reidar Andresen

14. Another Christmas at Home – Eux Autres

15. Christmas Is the Only Time – Wes Lachot

16. Waking Up On Christmas Morning – The Smithereens

17. Dine lepper smaker jul- Hvitmalt Gjerde

18. White Christmas – Charlie Parker

19. Carol for Another Christmas – Henry Mancini

20. As The Snowflakes Fall - Smith, Burrows

21. Xmas Curtain – My Morning Jacket

22. New Year’s Eve’s The Loneliest Night Of The Year – Trembling Bells, Bonnie «Prince» Billy

23. Look Around You (It’s Christmas Time) – Bobby Goldsboro

24. Jul (i sin helhet) på Jæren – Kitchen Orchestra med Pål Jackman

25. Santa Claus – Throwing Muses

26. Christmas Time in Motor City – Was (Not Was)

27. Slashed Wrists This Christmas – Gruff Rhys

28. The Little Drummer Boy – The Soulful Strings

29. Christmas In Surburbia – Martin Newell

30. Lonely Christmas Call – George Jones

31. Home For The Holidays – Emmy The Great, Tim Wheeler

32. White Christmas – Big Maybelle

33. Virgin Mary – Joan Baez

34. Purple Snowflakes – Marvin Gaye

35. Invisible Mistletoe – Franklin Bruno

36. Diverse Julboogie – Owe Thörnqvist

37. Things Fall Apart – Cristina

38. Auld Lang Syne – The Black On White Affair

39. A Christmas Duel – The Hives & Cyndi Lauper

40. Feast of Lights – They Might Be Giants

41. The Infinite Complexities Of Christmas – Michael Nyman

42. The Wrong Way to Celebrate Christmas – Rev. Edward W. Clayborn

43. The Last Month of the Year (What Month Was Jesus Born In) – The Kingston Trio

44. Berceuse de Noël – Line Renaud

45. I Don’t Intend to Spend Christmas Without You – Claudine Longet

46. Ding Dong Dandy Christmas – The Three Suns

47. It’s Christmas, But It’s Not White Here In Our Town – Kishi Bashi

48. Fruitcake – The Superions

49. It’s Christmas Time – Sun Ra

50. Beatnik’s Wish – Patsy Raye & the Beatniks

51. A Change at Christmas (Say it isn’t so) – The Flaming Lips

Luke 14: We Wish You a Merry Christmas

Alle som noen gang har åpnet en dør for julebukker, vet at "We Wish You a Merry Christmas" er den sangen de fleste velger å synge. Den er latterlig enkel og man skal være temmelig umusikalsk for ikke å henge med.

Noe av det mest interessante med denne eldgamle julesangen er de nokså truende linjene «we won't go till we get some». I boken "Stories Behind the Great Traditions of Christmas" skriver forfatteren Ace Collins at sangen ble til i en tid da bander oppsøkte rikfolks hjem rundt juletider og krevde mat, drikke og penger. Hvis de ikke fikk noe, robbet de husholdet for det de fant.

Siden sangen er så enkel, passer den bedre for julebukker enn for plateinnspillinger. Ray Connif tok den dog med i en medley på albumet "We wish you a Merry Christmas” fra 1962 og det samme gjorde Take Six i 1999. Weezer prøvde seg på en collegerock-versjon i 2008, men det ble fort kjedelig. Den amerikanske folkgruppenThe Weavers utbroderte sangen i 1952, og gjorde den om til en en slags fredshymne. 

Det var et vellykket arrangement, men den beste versjonen jeg har hørt av sangen er likevel den til Big Dee Irwin & Little Eva fra 1963, "I Wish You A Merry Christmas". Little Eva var som kjent barnevakt for Carole King og Gerry Coffins datter, og de står angivelig bak produksjon og arrangement her. Plutselig fremstår sangen som både spretten og sjelfull.

Luke 13: Theme Time

Bob Dylan er ikke bare en fascinerende artist, Nobelpris-vinner i litteratur og mannen bak albumet "Christmas in the Heart" (2009). 20. desember 2006 var han også programleder for jule- og nyttårsutgaven av radioprogrammet "Theme Time Radio". Det viser Dylan som en stor humorist (noe alle som følger med, visste fra før), og programmet er både lærerikt, stemningsfullt og viktigst av alt, fullt av fantastisk julemusikk. Mange av disse låtene hørte jeg for første gang her. Det er alltid gøy å høre juleutgaven av av "Little Steven's Underground Garage", men det er ingenting der jeg ikke har hørt før. Dylan hadde selvsagt hjelp av blant andre produsenten Eddie Gorodetsky, som selv kuraterte en fortreffelig julesamleplate i 1990, "Christmas Party with Eddie G.".

Bob Dylans to timers juleprogram kan høres her. Under ser du en liste over låtene som spilles i programmet.

Swinging For Christmas (Boppin’ For Santa)" — Tom Archia

"Christmas Is A-Coming  — Lead Belly
"A Party For Santa" — Lord Nelson
"Sock It To Me Santa" — Bob Seger & The Last Heard
"Who Took The Merry Out Of Christmas" — The Staple Singers
"Please Come Home For Christmas" — Charles Brown
"Jingle Bells" — Johnny Paycheck
"It Must Be Christmas" — Gerry Mulligan & Judy Holliday
"Christmas Morning" — Titus Turner
"Poor Old Rudolph" — The BellRays
"Blue Xmas" — Bob Dorough & Miles Davis
"Far Away Christmas Blues" — Little Esther with Johnny Otis Orchestra
"Beatnik’s Wish" — Patsy Raye & The Beatniks
"Don’t Believe In Christmas" — The Sonics
"Christmas Tree" — King Stitt
"Silent Night" — Huey ‘Piano’ Smith & the Clowns
"Must Be Santa" — Brave Combo
"Mambo Santa Mambo" — The Enchanters
"Fiesta De Navidad" — Celia Cruz Y La Sonora Matancera
"Merry Christmas Darling" — Hop Wilson & His Buddies
"Merry Merry Christmas" — Alton Ellis & The Lipsticks
"The Merriest" — June Christy
"Truckin’ Trees For Christmas" — Red Simpson
"Christmas In Jail" — The Youngsters
"I Want A Casting Couch For Christmas" — Kay Martin & Her Body Guards
"Santa Claus" — Sonny Boy Williamson II
"Hello Mr New Year" — Cool Breezers
"Happy Christmas, Happy New Year" — Mabel Mafuya
"Christmas To New Years" — The Larks
"What Are You Doing New Year’s Eve" — Nancy Wilson
"Auld Lang Syne" — traditional

Luke 12: Vi kjører enkeltspor

Jeg har sjekket denne ukens hitlister i Norge, Storbritannia og USA for å se om det finnes noen julesanger fra i år der. Det gjør det ikke. Men de viser samtidig at markedet for julesanger fortsatt er stort. Her er det julesanger fra 1980-, -90 og 2000-tallet. På Billboards liste er det også plass til julelåter fra 1950-tallet (Bobby Helms og Brenda Lee). Dagens hitlister er basert på salg over disk, strømming og nedlasting av musikk, og jeg vil anta at det er strømming som gir mest utslag for disse julesangene. Så lenge plateselskapene fortsatt tjener penger på Mariah Carey, Wham, Chris Rea og til og med Shakin' Stevens, ser vel bokholderne ingen grunn til å finansiere og markedsføre nye juleinnspillinger.

På den amerikanske albumlisten er det to nye plater, begge fra the usual suspects. Pentatonix (som allerede har gitt ut sitt andre julealbum etter platedebuten i 2014) og Garth Brooks/Trisha Yearwood (det er det fjerde julealbumet fra Garth Brooks, men bare nummer to fra Yearwood).

Siden etablerte, kommersielle artister ikke prøver seg på julesingler, blir feltet åpent for indieartistene, uten at det er noen garanti for at resultatet blir bedre.

Med "Christmas EP" i 1999 laget bandet Low en moderne klassiker (og det er for en gangs skyld ingen overdrivelse). I 2008 ga de ut singelen "Santa's Coming Over", og i år har de sluppet "Some Hearts (At Christmas Time)" som kunne hørt hjemme på "Christmas EP".

The Empty Hearts, som består av medlemmer av blant annet Blondie og The Cars, har laget en Phil Spector-aktig julesang sammen med norgesvenn Little Steven. Den er ikke tilgjengelig på YouTube for øyeblikket.

The Crookes fra Sheffield ga ut sin første julelåt i 2009, i år er de her igjen med "You bring the Snow".

The Lumineers satser tradisjonelt med "Blue Christmas", men de gjør en god versjon av den.

Americana-bandet Felice Brothers synger om "Country Ham", som er gitt ut til inntekt for en organisasjon som skal få mat på bordet til samfunnets fattigste.

Jeg avslutter med neo-rockabilly-artisten Jack Skuller og "Stuck in this Holiday" som han har spilt inn i Sun Studio.

Luke 11: 70-tallet

Nå er ikke jeg den som følger mest med på hitlistene, men har det vært en eneste nyskrevet julehit de siste årene? På 1970-tallet derimot, da var det en mengde julehits som fortsatt er å høre på radio. John & Yoko/Plastic Ono Band med the Harlem Community Choir ga ut "Happy Xmas (War is over)" i 1971, Slade kom med "Merry Christmas Everybody" i 1973 (deres siste nummer en i Storbritannia), Mud hadde en nummer 1-hit med "Lonely This Christmas" og Paul McCartney kom med "Wonderful Christmastime" i 1979. Alle er låter som fremdeles har et liv hver desember og som skaffer låtskriverne millioner i julegratiale.

Her skal det handle om julelåter fra 1970-tallet, og de er i slike menger at jeg ikke kan nevne alle, smurfehits blant annet. Dessuten var det et tiår med julesanger innen alle stilarter, inkludert nykommerne punk, disco og rap.

Tiåret startet sterkt. I 1970 kom "Merry Christmas Darling" med The Carpenters, "Feliz Navidad" av Jose Feliciano, "Give Love on Christmas Day" av The Jackson 5,  "Hey America" av James Brown, "This Christmas" av Donny Hathaway, og "Who Took the Merry Out of Christmas" av The Staple Singers - over halvparten av disse er klassikere.

Elton John ga ut "Step into Christmas" i 1973. Det mest bemerkelsesverdige med den er tittelen på b-siden "Ho Ho Ho (Who'd Be a Turkey at Christmas)". Det er også verdt å merke seg at en av Elton Johns store inspirasjonskilder, Leon Russel (som døde i høst), ga ut en julelåt med nesten lik tittel året før, "Slipping Into Christmas".

Flere enn de innledningsvis nevnte glam rock-bandene hadde julehits." I Wish It Could Be Christmas Everyday" var en kjempehit for Wizzard i 1973, selv om Slades låt solgte mest det året, Showaddywaddy fra Leicester hadde en hit med "Hey Mr. Christmas" i 1974 (en låt norske Weld gjorde en cover av på sin jule-ep). Det er et mysterium hvorfor The Sweet aldri prøvde seg på noen julesang.

I 1975 kom Greg Lake, som dessverre døde 7. desember i år, med en av tidenes beste julelåter, "I believe in Father Christmas", der Pete Sinfield sto for den fabelaktige teksten. Det kom en annen låt i 1975 som er en liten favoritt, nemlig "A Cold Christmas Without You", en litt utvannet Bacharach-aktig låt som irske Dana hadde en hit med. Hun er ellers mest kjent for å ha vunnet Melodi Grand Pix i 1970 og for at hun en periode satt i EU-parlamentet.

1975 var virkelig julehitenes år. I Storbritannia hadde komikerne The Goodies en hit, og Mike Oldfield kom på listene med en instrumentalversjon av den tradisjonelle julesangen "In Dulci Jubilo". Djen Chris Hill fikk en hit med "Renta Santa", som er en slitsom komiplate. Selvfølgelig var han tilbake året etter med "Bionic Santa", men da han prøvde å melke suksessen med "Disco Santa", satte platekjøperne foten ned.

70-årene var tunge å komme gjennom for mange, og det blir reflektert i for eksempel "Daddy's Drinking Up Our Christmas" av Commander Cody fra 1973 og "If We Make It Through December" av Merle Haggard.

The Kinks ga ut "Father Christmas" og "Christmas Must Be Tonight" ble sluppet av The Band. Ingen av dem ble hits, men de låter fortsatt like friskt idag, Veteranene Johnny Mathis og Perry Como fikk seg en siste hit hver med henholdsvis "When a Child Is Born" og "Christmas Dream" .

Jeg nevnte også alle stilartene som var representert: "Mary's Boy Child" med Boney M (disco), The Ravers ga ut "Punk Rock Christmas" (punk), "It Doesn't Have to Be That Way" med Jim Croce (singer-songwriter), "Grandma Got Run Over by a Reindeer" av Elmo & Patsy (humor/novelty) og "Christmas in Dreadland" av Judge Dread (reggae). For ikke å glemme: "Christmas Rappin'" Kurtis Blow (hip hop).

Slik kunne jeg egentlig fortsatt år for år på 1970-tallet. Men nå stopper jeg.

Luke 10: Moralistisk jul

Vi har alle hørt historien om den håpløse surpompen som mot alle odds utvikler et varmt og bankende hjerte i løpet av julehøytiden. Vi kjenner det fra "A Christmas Carol" og et hundretalls TV-filmer som vises i løpet av desember måned. Men noen mennesker er urokkelige, de ser med avsky på hvordan julen feires. Her skal de få komme til orde, og de er alle preget av religiøse anfektelser.

Countrysangeren Ferlin Husky var gift en rekke ganger, og han var ingen avholdsmann så vidt jeg vet. Likevel vil han ta fra deg retten til å rave sanseløst rundt i høytiden. Så viktig var dette budskapet for ham, at han laget to nærmest identiske sanger om temaet, en om julefeiringen og en om helgefylla. "Christmas is holy" heter den vi skal bry oss om her, "Holy not a holiday" heter den andre.

Jeg vet ikke hvilket kirkesamfunn Reverend J. Gates tilhørte, men det var neppe et sted der menigheten vugget til heftig gospel. Han har en mengde prekener om julen, og de fremføres med en sans for rytme som gjør dem ytterst fascinerende. De nesten ber om et fett komp, men vi må nøye oss med tilrop fra kvinnene i menigheten. "Death May Be Your Santa Claus" heter denne.

Reverend Edward W. Clayborn, også kalt "the Guitar Evangelist", var ingen liberal teolog han heller, men likevel virker han noe mildere enn Gates. I 1928 sang han om "The Wrong Way to Celebrate Christmas".

På obskure bluessamlinger dukker det opp flere slike svovelpredikanter som vet best hvordan julen skal feires.

Den britiske folkesangen "Christmas Is Now Drawing Near at Hand" er fra 1700-tallet, en tid da mange kirker i Storbritannia holdt stengt på grunn av folks ville oppførsel i juletiden. Julen var en periode der alle lover tilsynelatende ble opphevet. Kanskje var det en kirkens mann som skrev sangen, for budskapet er at denne korte tiden vi har på jorden, ikke må brukes på fjas og glede.

So proud and lofty do some People go,
Dressing themselves like Players in a Show,
They patch and they paint, and dress with idle Stuff,
As if God had not made them well enough.

Den Gud som skildres i sangen, er en straffende guddom som når som helst kan avgjøre at struper skal kuttes. "Christmas Is Now Drawing Near at Hand" ble spilt inn av Steve Winwood i 1997, men her er en versjon av Lal Waterson fra 1965.

Luke 9: "Julesang"

Her er noen ord om årets utgivelse fra Nordpolen musikklubb, Radka Toneffs "Julesang/When I Am Alone". "Julesang" kan du høre hos NRK her:

Radka Toneff: Julesang

Platenotater

Lille julaften 1971 var blant de bedre TV-kveldene det året. Den som var i rute (eller likeglad) med forberedelsene, kunne se juleshowet til kunstløpersken Peggy Fleming, der Gene Kelly og José Feliciano var gjester. Detek-timen viste deretter «Gullguttene» med Roger Moore og Tony Curtis. De 20 000 som allerede hadde skaffet seg farge-TV, kunne til og med se de innkjøpte programmene med kulør – vanligvis fikk de kun prøvebildet i farger (alle hverdager unntatt tirsdag).

– Hvis mennesker uten holdning skulle slippes løs på fargefjernsynet, tror jeg en virkelig ulykke kunne skje, hadde NRKs dekorkonsulent Bjørn Næss nylig uttalt til Programbladet, og han la til at TV ikke måtte bli et «fargediskotek» Derfor ble nok noen lettet over at verden var tilbake i svart-hvitt i programmet før Kveldsnytt.  

«Mitt bidrag til julen» het programmet, som ble sendt som en del av ungdomsserien "Flimra". Det nevnte Programbladet, som NRK selv ga ut, hadde en omtale av programmet i sitt julenummer. Bladets redaksjon slo fast med stolthet "at de var ingen postkassse for institusjonen", og det var ikke uvanlig at de kunne være kritiske til programmene de hadde forhåndsomtale av. Regissør Svein Erik Børja hadde kanskje dette i tankene siden han uttalte seg på svært nøkternt vis til bladet under tittelen "Jule-bidrag av mange slag". – Det ligger ikke noe slags syn bak dette, i retning av "alternativ jul" eller noe lignende. Vi har ønsket å stille de medvirkende helt fritt – noen annen "idé" har programmet ikke, sa Børja uten antydning til hyperbol.

De som ga sitt bidrag til julen var Øystein Sunde, Jan Schwarzott, Sissel Benneche Osvold, Terje Mosnes og Erik Foseid – i tillegg til 19-åringen Radka Toneff fra Kolbotn. Hun sang sin egen komposisjon, «Julesang».

Heldigvis ble programmet ikke slettet, slik NRK ofte gjorde, og dermed er Radka Toneffs musikk dokumentert fra denne tiden, seks år før hun platedebuterte. Vi i Nordpolen musikklubb oppdaget denne skatten over 40 år etter. Det skjedde da vi, i et anfall av tomhet etter overstått jul i 2014, sjekket alt som hadde med jul å gjøre i det digitaliserte NRK-arkivet. Programmet i seg selv var ikke verdt å se mer enn en gang, men vi ble umiddelbart vilt begeistret for Radka Toneffs bidrag. Vi ble revet med av den insisterende rytmen. Det låter tøft og tight, Radka Toneff synger utrolig kraftfullt og teksten styrer unna juleklisjeene. Angivelig satt opptaket på første forsøk. Noen av musikere skulle kanskje i ettertid ønsket at de fikk perfeksjonere innspillingen, men det rå og upolerte er noe av styrken ved det. «Julesang» viser en annen Radka Toneff enn den vi kjenner fra hennes tre album.

I TV-programmet er bare Radka Toneff kreditert, ingen av musikerne. Med hjelp fra Bjørn Stendahl, Knut Riisnæs og Jana Toneff fikk vi identifisert de medvirkende: Ditlef Eckhoff (trompet), Øivind Westby (trombone), Calle Neumann (altsaksofon), Knut Riisnæs (tenorsaksofon), Paul Austad (fløyte), Nils Petter «Nipe» Nyrén, (gitar), Terje Venaas (bass) og Ole Jacob Hansen (perkusjon).

De fleste av dem var veteraner fra Club 7, kulturstedet som samme år hadde nyåpnet i konserthuskjelleren. Radka Toneff hadde øvd på Club 7 sammen med blant andre Calle Neumann tidligere. – Når Radka kom på øvelse, var det meste ferdig allerede, for hun hadde forberedt seg så godt hjemme. Ofte hadde hun med seg egenskrevne låter, forteller Neumann i Marta Breens bok om Radka Toneff.

Det var nettopp en egenskrevet låt regissør Svein Erik Børja inviterte henne til å fremføre i Flimra. Sannsynligvis var det han som valgte de fleste musikerne, siden flere av dem også backer Øystein Sunde i programmet. For de garvede musikerne var det ikke noe bemerkelsesverdig ved dette TV-opptaket julen 1971. Dette var en spillejobb av mange. Anekdotene sitter ikke løst 45 år etter. Men for en av de medvirkende, fløytisten Paul Austad, var kvelden mer minneverdig. Han var ikke en del av Club 7-miljøet, og han kom ikke til å satse på en karriere som musiker. Austad hadde kjent Radka Toneff siden barndommen, men dette var første og siste gang han spilte sammen med henne.

– Jeg husker innspillingen ganske godt, blant annet fordi Radka introduserte 7/8-takt og det var det ikke så mange som var vant til. Calle Neumann sto inne på dassen og øvde litt ekstra på det. Og jeg husker at mange av musikerne småøvde på «Mwandishi» (av Herbie Hancock) som akkurat hadde kommet ut. Også det albumet hadde en uvanlig rytme, sier Austad.

De møttes i et øvingstudio i kjelleren på NRK en uke tid før innspilling. Deretter var det en øving til, der Børja også drillet dem i passende bekledning for sort/hvitt-tv. Man skulle tro at det å komme på TV var veldig stort i en-kanal-staten Norge. Austad fikk riktignok høre på skøytetrening at han var observert på TV, men hverken Toneff-familien eller musikerne har noen minner om å ha sett programmet lille julaften.

Marta Breen nevner TV-opptaket i sin bok om Radka Toneff, og hun får assosiasjoner til Jethro Tull, utvilsomt på grunn av fløytespillet. Andre lyttere har nevnt "The Canterbury Scene". Er det jazz, folk, prog eller kanskje soul?

– Jeg tenker på det som jazz, men det er kanskje fordi det var jazzmusikere som medvirket. Og taktarten er typisk for Balkan og Bulgaria, sier Austad.

Radka Toneff fortalte selv at hun var inspirert av folkemusikk da hun ble intervjuet av NRKs Erling Wicklund 4. november samme år. Det var i radioprogrammet «Åpent hus», der hun I tillegg til en coverlåt sang sin egen «When I Am Alone», som er b-side på årets singelutgivelse. Wicklund oppfordret henne til å fortsette med å krysse soulmusikken med folkloristiske særtrekk.

Bandet bak henne ble ofte kalt The Band No Name, og også her finner vi Calle Neumann (altsaksofon), Knut Riisnæs (tenorsaksofon), Terje Venaas (bass) og Nils Petter «Nipe» Nyrén (gitar), i tillegg til Pjokken Eide (fløyte), Fred Nøddelund (trompet), Ingar Nordberg (slagverk), mens Geir Wentzel eller Jan Lie spiller klaver. Angivelig vakte det en viss munterhet blant musikerne at Radka Toneff hadde laget et arrangement til blåserne uten å tilpasse tonearten til de forskjellige instrumentene.

Erling Wicklund hadde ledet dette programmet annenhver søndag siden februar, og programideen beskrev han slik overfor Programbladet: – Trivelig låt kort og godt. Og småprat med åpne mennesker, gjerne mennesker som går litt "på tvers".

Det var et program Radka Toneff hørte hjemme i. Som nevnt finnes det ikke mange detaljer om disse innspillingene 45 år etter. Men de minnene som finnes, er gode. Pjokken Eide husker det gode samarbeidet med flinke og greie folk. Øyvind Westby merket seg Toneffs helt egne utstråling: både beskjeden og sterk. Og han legger til: – Det var bestandig spennende og inspirerende for musikere å spille sammen med henne.

Luke 8: A Very Special Christmas

Alle som har oppholdt seg i en platebutikk de siste 29 årene, har garantert sett et cover av juleplatene fra «A Very Special Christmas»-serien. De er lett å kjenne igjen på grunn av det distinkte designet av kunstneren Keith Haring, som ble mer eller mindre gjentatt på alle platene, dog med ulike farger.

Seriens ti plateutgivelser er langt fra fullkomne. Tidstypiske produksjonsgrep ligger tykt over dem, og siden det stort sett er de mestselgende artistene fra Billboard-listen som bidrar, er det sjelden store musikalske overraskelser. Kvaliteten på serien har vært dalende etter en frisk start. Likevel er det en serie som har frembragt flere gode julelåter. Dessuten har de solgt godt og innbragt en hel masse penger til Special Olympics. 

Den første platen kom i 1987, og det er vel bare Prince og Michael Jackson av samtidens populære artister som mangler. Albumet inneholder en originallåt som med tiden skulle bli en klassiker, «Christmas in Hollis» med Run-D.M.C. Den ble først utgitt på dette albumet, singelen kom vel en måned senere. Ellers er de fleste av låtene velkjente, men i ny drakt. John Cougar Mellencamp klarer å få liv i en såpass utspilt låt som « I saw momma kissing Santa Claus» (et arrangement CC Cowboys senere stjal til "Når nettene blir lange"-samlealbumet i 1991). U2 gjør en mer enn passabel versjon av «Christmas (Baby, Please Come Home), Madonna klarer seg bra på «Santa, Baby», og Bruce Springsteen and the E-Street planker Otis Reddings versjon av "Merry Christmas, Baby". Denne platen låt som nevnt friskt i 1987. Det hjalp nok sikkert at popmusikk var et knapphetsgode på den tiden, og man hadde ikke hørt utallige versjoner av disse sangene før. Skal jeg trekke frem en låt, lander jeg på "Coventry Carol" av Alison Moyet. Lydbildet er svært tidstypisk, men det dekker ikke over at dette er en flott versjon av denne nesten 500 år gamle julesangen. "A Very Special Christmas" kom for øvrig på vinyl i år.

Det tok fem år før neste plate kom i serien. Den var litt svakere enn originalen, selv om den solgte nesten like godt (over to millioner bare i USA). En del antatt sterke navn gir ikke akkurat sitt ytterste, men det er likevel nok å glede seg over. Tom Petty and the Heartbreakers bidro med den nyskrevne "Christmas All Over Again", som har fått klassikerstatus innen sin genre og dukker opp i en rekke julefilmer. Run D.M.C. er med denne gangen også, og de stjeler forsåvidt showet med "This Christmas". Det er befriende med litt klassebevissthet fra Hollis, Queens, i dette selvtilfredse millionærlaget. Extreme, som året før hadde hatt en kjempehit med "More Than Words", skal ha skryt for å ha skrevet en ny helt ny låt. Selve låten er litt vel tradisjonell, men teksten har en kritisk tilnærming til julen:

Come that morning and I see you smile
It only lasts a little while
How come we seem to push it all aside?

Sinead O'Connor gjør Dylans "I Believe In You" fra hans kristne periode (hentet fra "Slow Train Coming fra 1979), samme høst som hun skulle bli pepet ut på Dylans jubileumskonsert fordi hun tidligere hadde revet i stykker et bilde av paven på TV (Hvordan Dylan-fans ble så katolske i hodet har jeg aldri skjønt).

Det gikk fem år før neste album. Det er på mange måter den platen som skiller seg mest ut i serien, der de mer "alternative" artistene er med. Natalie Merchant gjør en flott versjon av den tradisjonelle "Go Where I Send Thee", No Doubt spiller den morsomme "Oi to the World", bandet Eleven gjør sammen med Chris Cornell en skikkelig over the top-versjon av Ave Maria, og det funker helt suverent. Patti Smith spiller "We Three Kings" i en inderlig versjon. Høydepunktet er likevel Smashing Pumpkins, som på høyden av karrieren gjør en fullstendig uironisk julesviske der merkelappen "alternative rock" er totalt glemt for et øyeblikk.

Neste utgave kom to år senere, og den var satt sammen av en rekke liveopptredener spilt inn i Washingon D.C. der Bill og Hillary Clinton var vertskap. Det hele er nokså kjedelig, men Run D.M.C. gjør nok en gang en innsats for å holde kvaliteten oppe, også nå med "Christmas in Hollis". Ellers gjør Tracy Chapman en respektabel versjon av "O Holy Night".

Etter å ha hørt "A Very Special Christmas 5", bestemte jeg meg for at det skulle bli den siste jeg kjøpte. Jeg vil heller gi penger direkte til et godt formål enn å måtte kjøpe en elendig plate. Selv Darlene Love, som har gjort så mye bra julemusikk, er på ville veier her med sin versjon av "White Christmas". Produksjonen er dvask og ingen har løftet en finger mer enn nødvendig, høres det ut som. Beste spor er Powders versjon av "Christmas Don't Be Late", som Alvin and the Chipmunks opprinnelig sang. Men egentlig ville den også vært helt ordinær i et bedre selskap.

Likevel ga jeg "A Very Special Acoustic Christmas" en sjanse i 2003. Den samler en rekke roots- og countryartister som Willie Nelson, Ralph Stanley, Marty Stuart og Earl Scruggs. Med slike navn kan det ikke gå helt galt.

Siden er det kommet flere volum med noe som høres ut som Idol-artister og en med kristne artister, men de de kommer nok aldri inn i dette huset. Serien har helt utspilt sin rolle, om ikke noen nye folk klarer å blåse liv i den igjen.

Luke 7: Beste julecover

I dokumentarfilmen "Vinyl" (Alan Zweig, 2000) er det en platesamler som påstår at hvis han ser et forseggjort oppslag om et garasjesalg, så vet han at det er ingenting verdt å kjøpe. Hvis det derimot er en amatørmessig, håndskrevet lapp, så kan man regne med at det er skatter å finne. Ut fra den logikken burde man altså styre unna plater der man har gjort seg flid med å skape et flott cover. Men når det gjelder juleplater er coveret spesielt viktig. Konsumenten er ute etter å få maksimalt med julestemning, og coveret skal gi en pekepinn på hva som er i vente.

 Her kommer noen av favorittcoverne mine, plateomslag man dras mot instinktivt. Musikalsk er ingen av dem blant mine favoritter, men coverdesignen treffer meg midt i arketypene.

6. Jeg misliker sterkt misbruket av ordet "ikonisk", men man kan neppe kalle coveret til "A Christmas Gift from Phil Spector" for noe annet. Man kan treffe på uoppdagede stammer i Amazonas og de vil antagelig gjenkjenne coveret. Det sier litt om coverets påvirkningskraft at det er imitert en rekke ganger, antagelig bare slått av Sgt. Pepper-coveret.

5. Vibeke Saugestad ga først ut en jule-ep med Weld i 1995, og i 2008 kom hun med en juleplate som soloartist, "From All of Me". Den fikk kjempekritikk året etter av Hip Christmas, som såvidt jeg husker syntes coveret var litt corny. Coveret er verdt prisen alene, spør du meg. Bildet kunne frontet en reklamebrosjyre til en norsk garnfabrikk fra fordums dager.

4. Når vi først er inne på fine gensere, så har jeg alltid vært på utkikk etter en genser lik de The Beach Boys bruker på coveret til "The Beach Boys Christmas Album", som er ganske like genserne de brukte året etter på det mer sommerlige albumet "The Beach Boys Today". Det kan bli kjølig på kveldstid i Los Angeles, har jeg hørt. Samtidig får det meg til å tenke på noe Martin Newell skrev om Brian Wilson: Han bruker bjeller og likevel overbeviser han oss om at det er sommer.

3. Begge juleplatene til Sunturns har flotte cover, hver på sin måte. "Christmas" viser bandet i en typisk hybelleilighet, trekkfull får man anta siden strikkegensere- og -jakker nok en gang er det foretrukne plagget. Det som mangler av materielle goder i kollektivet, kompenseres av det sterke samholdet. "Vi har inget annat än vår solidaritet", som Rolf Wickstrom sang. Det er følelsen jeg får av å studere coveret.

"Christmas 1 and 2" har et klassisk og lekkert cover som kunne vært på en juleplate hjemmehørende i et sofistikert amerikansk hjem circa 1960, en plate far hørte på mens han tok en martini før middag.

2. På coveret til "Christmas With Empty Bottles Broken Hearts" poserer bandet ved juletreet foran en peis som kunne hørt hjemme på et mellomeuropeisk jaktslott. Genserne er raffe, pipen er stappet, og det ser ut til å være en fest i emning som man har lyst til å være med på − litt som hyttesammenkomsten i videoen til Whams "Last Christmas".

1. "In the Christmas Groove"-coveret er en parodi på omslaget til James Brown-platen "In the Jungle Groove", der James Brown sitter på en hard trebenk på en busstasjon eller et lignende sted. På julecoveret sitter en afroamerikansk nisse i en fengselscelle. Hva har skjedd i tiden fra han tok på seg nissedrakten til han havnet i kasjotten? Formålet med klesdrakten var å glede noen, men noe gikk galt. Hva har hendt? Det kunne det vært skrevet en flettverksroman om.

Luke 6

Da det i november ennå ikke var lagt ut billetter til julekonsert med The Source of Christmas, var det bare å innse at det ikke ble noe av i år. Etter sigende prøver de igjen neste år, imens er det ikke annet å gjøre enn å drømme seg tilbake til fjoråret.

Men noen smakfulle julekonserter må man jo uansett få med seg. Majorstuens julekonsert på Riksscenen oppdaget jeg for sent i fjor, men i år ble den merket av i kalenderen tidlig på høsten.

Folkemusikkgruppen med det urbane navnet ga ut albumet "Juledrøm" for ti år siden. Jeg plukket den med meg noen år senere på et januarsalg, og det er en av de beste juleplatene gitt ut i Norge. Før i tiden, da Spellemannprisen på tv var en stor begivenhet, kom man i nærkontakt med folkemusikk i alle fall en dag i året. Nå blir det altfor sjelden for min del. "Juledrøm" inneholder noen låter, for eksempel tittelkuttet og "Nissesang", som burde være gjengangere på radio i desember, og ikke bare på NRK Folkemusikk. Om de nevnte sangene skulle bli for søtladne for folkemusikkpurister, er det også mer krevende spor på platen som "Vismennerne frå Austerland" og "Rakkelvise". Det var fjerde året Majorstuen holdt sin julekonsert, og for anledningen var de forsterket med Hedemark Juniorspellemannslag. Det ble en givende første søndag i advent. Her er tittelkuttet fra platen, med tekst av Ove Røsbak.

Første gang jeg hørte noe av det som skulle bli til Sunturns, var da My Little Pony hadde en låt på Alternativ julekalender i 2008 "The Sun Turns (Metaphorically Speaking That Is"). Den syntes jeg var noe puslete og blodfattig, og det var også mitt umiddelbare inntrykk da Sunturns, bestående av medlemmer fra en rekke band, kom med albumet "Christmas" i 2011. Derfor kjøpte jeg ikke dobbeltalbumet "Christmas 1 and 2" som kom i fjor, til tross for strålende kritikker flere steder. (En annen sak er at jeg uansett burde støttet et band som tar julen så pass på alvor).

Heldigvis kom jeg meg på årets julekonsert med bandet på Parkteateret, deres sjette på rad. Da falt alle brikkene på plass. Låtene satt mye bedre i konsertformat, og Einar Stray var et oppkomme av flotte pianotema som jeg ikke helt har oppdaget på plate. Bandet var en sjarmerende og morsom gjeng, mange julegenserkledde publikummere kunne tekstene utenat, og julestemningen var usedvanlig høy. Neste år vil jeg se dem igjen, og da skal jeg tromme sammen til vorspiel.

Luke 5

Countrymusikk er en genre godt egnet til å tolke julesanger, ikke minst slike som handler om en jul som ikke helt oppfyller idealet. Likevel ser ofte countryjuleplater ofte ut som glansede julekort, strømper henger på peisen og utenfor vinduet skimtes snødekte åser. Det hele akkompagneres av et glatt Nashville-sound. Men fra countryens gullalder finnes det en rekke julesanger som skildrer livets realiteter på en svært bevegende måte. Familieverdier er viktig for konservative countryartister, men familier er som oftest en skrøpelig enhet, noe George Jones skildret i "Lonely Christmas Call".

Loretta Lynn la ikke fingrene mellom når hun skulle skildre julenissen som ikke lever opp til forventningene. I "To Heck With Ole Santa Claus" synger hun "I'd like to hit him in his ho ho ho", og det er nesten som man kan føle hvor vondt det gjør. Loretta Lynn er utrolig interessant fra et feministisk perspektiv med sine sanger om arbeiderklassekvinner, Trump-tilhenger eller ei.

Ved juletider forekommer det at eldre mennesker føler behov for å fortelle om hvor nøktern deres barndoms jul var − sammenlignet med dagens materialistiske feiring. Slik som Bill Anderson gjør i "Po Folk Christmas", der han beretter om hvor fattigslig oppveksten var, men de var edle mennesker likevel.

Faren ved å fortelle slike historier, er at man lett kan høres ut som de de rike, eldre herrene fra den kjente Monty Python-sketsjen, de som overgår hverandre i usannsynlige historier om en oppvekst i ekstrem fattigdom. Johnny Cash har en lignende tekst i "Christmas As I Knew It", men han har en naturlige troverdighet som outlaw fra trange kår − noe Anderson manglet.

Gjennom historien har julen vært en tid mer preget av alkohol og pøblete oppførsel enn av ettertenksom tid sammen med familien. "So Much Wine" av The Handsome Family er en utrolig sørgelig vise om en person som forlater sin sterkt alkoholiserte partner.

Listen to me, Butterfly, there's only so much wine
You can drink in one life
But it will never be enough
To save you from the bottom of your glass

Samtidig er det så frodig skildret at det nesten blir noe besnærende ved hele episoden.

But when you fell asleep
With blood on your teeth
I got in my car and drove away

Jeg avslutter med enda en sang om alkoholens destruktive kraft. Den er fra John Denvers album "Rocky Mountain Christmas". "Please Daddy (Don't Get Drunk This Christmas)" er en skikkelig skillingsvise av en artist som selv slet med alkoholisme.

Luke 4

Det nevnes ofte at mange av standardlåtene innen julemusikken ble skapt av komponister som ikke feiret jul. Irving Berlin skrev "White Christmas" og "I've Got My Love to Keep Me Warm", Mel Tormé var co-skribent på "The Christmas Song", "Winter Wonderland" ble skrevet av Felix Bernard, Jay Livingston og Ray Evans skrev "Silver Bells", og Johnny Marks skapte "Rudolph the Red Nosed Reindeer". Felles for disse låtskriverne var at de var jødiske, i likhet med komponistene bak "Santa Baby", "I'll be Home for Christmas", "Rockin around the Christmas Tree" og mange flere.

Chanuka-sanger finnes det ikke et like stort antall av. Dagens luke handler om de tre Chanuka-sangene jeg har i min samling, en andektig og to mer komiske. For å la meg inspirere til å skrive dette, dro jeg i dag på Chanuka-fest på Det jødiske museet i Oslo, smakte på latkes og hørte på klezmermusikk.

They Might be Giants samlet på ep'en "Holidayland" i 2001 innspillinger de hadde hadde gjort gjennom årenes løp. Som tittelen antyder var temaet høytiden vi nå er inne i. Her finner vi "Feast of Lights".

De andre Chanuka-låtene jeg kjenner til, har tvilsom musikalsk verdi, men kompenserer med humor. Den beste av disse er "Hanukka Rocks" av Gefilte Joe and the Fish.

Låten er hentet fra albumet "Holidays in Dementia", kuratert av plateprateren Dr. Demento. På dette samlealbumet er også Doc Mo Shé and the Moshettes representert, og de forteller historien om "The Hanukkah Homeboy".

Årets Chanuka varer for øvrig fra kvelden 24. desember til 1. januar 2017.

Luke 3

Da Beatlemania inntok USA i 1964, var det mange som ville ha sin andel av kaken. Noen små selskap ga ut plater med cover formet slik at en sløv og lite opplyst platekjøper kunne forledes til å tro det var en Beatles-plate de hadde kjøpt. Musikken på platene var anonym beatmusikk som aldri ville vært verdig en plate med The Beatles. (Selv arvet jeg et par slike i barndommen, men var uforstandig og uforsiktig nok til å knekke en og herpe den andre).

Det paradoksale er at de samme selskapene kunne ha hatt det ekte The Beatles i stallen, om de hadde hatt litt teft. Som kjent ville ikke EMIs søsterselskap Capitol gi ut The Beatles i USA i begynnelsen, derfor ble de første singlene gitt ut av mindre amerikanske selskaper, som ikke klarte å få det store publikumet interessert.

Men da suksessen var et faktum, kom flere på banen i et desperat forsøk på å oppnå gevinst. Beatles-hysteriet var såpass kraftig at det ikke er rart at selskapene forventet at folk skulle kjøpe hva som helst, i dette tilfelle plater med et eller annet relatert til The Beatles i tittelen. Men ingen brydde seg om å legge mye arbeid i selve låtene. Så ble da heller ikke utgivelsene særlig populære. Det er lett å tenke i kommersielle baner, men ikke fullt så lett å skape noe folk kommer til å bruke penger på.

 Noen av disse låtene hadde også med julen å gjøre, og det er selvsagt disse det skal dreie seg om her. Alle er fra 1964, året The Beatles slo gjennom i USA. Det uunnværlige nettstedet Hip Christmas har en mer utførlig oversikt over disse låtene, jeg tar bare med de beste. En av dem er aktualisert denne julen, for den dukker opp på samleplaten "Big City Christmas" utgitt på Bear Family. Så vidt jeg vet er det første gang på lenge at den er offisielt utgitt. "(I want) A Beatle for Christmas" av Patty Surbey & the Canadian VIP's er passabel garasjerock.

Sangen inneholder tekstlinjene "Do you remember last Christmas when I asked for Ringo/but all you sent med was a game of bingo". I det hele tatt var det Ringo som hadde mest appell hos Beatles-fans, i alle fall hvis man skal dømme etter disse platene. Christine Hunter sang "Santa Bring Me Ringo" og Three Blonde Mice sang "Ringo Bells". Ingen av dem fortjener dog å spilles her. Cindy Rella derimot med "Bring me a Beatle for Christmas" er ikke så hakkende gale:

"I Want a Beatle for Christmas" med Beckly Lee Bech er heller ikke så ille når du er kommet til bunnen av gløggkoppen.

Luke 2

Folk som samler på juleplater ser ut til å ha en ting til felles: de liker å dele oppdagelsene sine med andre. Det er en fulltidssyssel i desember å følge med på de mange julemusikkbloggene der det legges ut obskure funn. I julemusikkdokumentaren "Jingle Bell Rocks" forteller samlere om hvor mye tid de bruker på å sette sammen sine årlige jule-cder til venner og bekjente (produsenten Bill Adlers kone forteller at de mottagerne som ikke gir tilbakemelding på det de får høre, blir nådeløst strøket fra listen året etter). Min egen samle-cd, den 12. i rekken, var delvis klar i januar i år. Men siden gang har cd-brenneren fullstendig mistet gløden. Her er derfor det som skulle ha vært min julesamler 2016:

1. Steve Ashley: Fire & Wine 
2. Ages & Ages: We Need A Little Christmas
3. Glen Campbell: Old Toy Trains
4. Wall of Voodoo: Shouldn't Have Given Him a Gun for Christmas
5. Lightning' Hopkins: Happy New Year
6. Dibidim: All I Want For Christmas (finner jeg ikke på YouTube)
7. Nina & Frederik: Christmas Time in London Town
8. Ferrante & Teicher: Adeste Fideles  (finner jeg ikke på YouTube)
9. Rocki Lane and the Grass Group: Happy Hairy Hippy Santa Claus  (finner jeg ikke på YouTube)
10. The Jaynells: I'll Stay Home New Year’s Eve
11. Pearl Bailey: Jingle Bells Cha Cha
12. Hugo Largo: Angels We Have Heard on High/Gloria  (finner jeg ikke på YouTube)
13. The Debonaires: Christmas Time 
14. Les Baxter: Sleigh Ride/ Santa Claus' Party
15. Franklin Bruno: Invisible Mistletoe  (finner jeg ikke på YouTube)
16. Patti Page: Boogie Woogie Santa Claus
17. Clive Gregson: Comfort and Joy
18. The Shantons: Santa Claus is coming to Town
19. Gorky's Zygotic Mynci: Hwiangerdd Mair
20. The Balancing Act: Green pants and finance (finner jeg ikke på YouTube)
21. Carla Bley: Ring Christmas Bells
22. Lynn Anderson: Don't Wish Me Merry Christmas
23. The Caroleers: When Santa Claus Gets your Letter (finner jeg ikke på YouTube)
24. Harlem Children Choir: Black Christmas

I tillegg var planen, i år som i fjor, å ha med "Christmas Day" med Jim White, men den er så lang at den nok en gang måtte vike plassen.