Luke 6

Da det i november ennå ikke var lagt ut billetter til julekonsert med The Source of Christmas, var det bare å innse at det ikke ble noe av i år. Etter sigende prøver de igjen neste år, imens er det ikke annet å gjøre enn å drømme seg tilbake til fjoråret.

Men noen smakfulle julekonserter må man jo uansett få med seg. Majorstuens julekonsert på Riksscenen oppdaget jeg for sent i fjor, men i år ble den merket av i kalenderen tidlig på høsten.

Folkemusikkgruppen med det urbane navnet ga ut albumet "Juledrøm" for ti år siden. Jeg plukket den med meg noen år senere på et januarsalg, og det er en av de beste juleplatene gitt ut i Norge. Før i tiden, da Spellemannprisen på tv var en stor begivenhet, kom man i nærkontakt med folkemusikk i alle fall en dag i året. Nå blir det altfor sjelden for min del. "Juledrøm" inneholder noen låter, for eksempel tittelkuttet og "Nissesang", som burde være gjengangere på radio i desember, og ikke bare på NRK Folkemusikk. Om de nevnte sangene skulle bli for søtladne for folkemusikkpurister, er det også mer krevende spor på platen som "Vismennerne frå Austerland" og "Rakkelvise". Det var fjerde året Majorstuen holdt sin julekonsert, og for anledningen var de forsterket med Hedemark Juniorspellemannslag. Det ble en givende første søndag i advent. Her er tittelkuttet fra platen, med tekst av Ove Røsbak.

Første gang jeg hørte noe av det som skulle bli til Sunturns, var da My Little Pony hadde en låt på Alternativ julekalender i 2008 "The Sun Turns (Metaphorically Speaking That Is"). Den syntes jeg var noe puslete og blodfattig, og det var også mitt umiddelbare inntrykk da Sunturns, bestående av medlemmer fra en rekke band, kom med albumet "Christmas" i 2011. Derfor kjøpte jeg ikke dobbeltalbumet "Christmas 1 and 2" som kom i fjor, til tross for strålende kritikker flere steder. (En annen sak er at jeg uansett burde støttet et band som tar julen så pass på alvor).

Heldigvis kom jeg meg på årets julekonsert med bandet på Parkteateret, deres sjette på rad. Da falt alle brikkene på plass. Låtene satt mye bedre i konsertformat, og Einar Stray var et oppkomme av flotte pianotema som jeg ikke helt har oppdaget på plate. Bandet var en sjarmerende og morsom gjeng, mange julegenserkledde publikummere kunne tekstene utenat, og julestemningen var usedvanlig høy. Neste år vil jeg se dem igjen, og da skal jeg tromme sammen til vorspiel.