Luke 8: A Very Special Christmas

Alle som har oppholdt seg i en platebutikk de siste 29 årene, har garantert sett et cover av juleplatene fra «A Very Special Christmas»-serien. De er lett å kjenne igjen på grunn av det distinkte designet av kunstneren Keith Haring, som ble mer eller mindre gjentatt på alle platene, dog med ulike farger.

Seriens ti plateutgivelser er langt fra fullkomne. Tidstypiske produksjonsgrep ligger tykt over dem, og siden det stort sett er de mestselgende artistene fra Billboard-listen som bidrar, er det sjelden store musikalske overraskelser. Kvaliteten på serien har vært dalende etter en frisk start. Likevel er det en serie som har frembragt flere gode julelåter. Dessuten har de solgt godt og innbragt en hel masse penger til Special Olympics. 

Den første platen kom i 1987, og det er vel bare Prince og Michael Jackson av samtidens populære artister som mangler. Albumet inneholder en originallåt som med tiden skulle bli en klassiker, «Christmas in Hollis» med Run-D.M.C. Den ble først utgitt på dette albumet, singelen kom vel en måned senere. Ellers er de fleste av låtene velkjente, men i ny drakt. John Cougar Mellencamp klarer å få liv i en såpass utspilt låt som « I saw momma kissing Santa Claus» (et arrangement CC Cowboys senere stjal til "Når nettene blir lange"-samlealbumet i 1991). U2 gjør en mer enn passabel versjon av «Christmas (Baby, Please Come Home), Madonna klarer seg bra på «Santa, Baby», og Bruce Springsteen and the E-Street planker Otis Reddings versjon av "Merry Christmas, Baby". Denne platen låt som nevnt friskt i 1987. Det hjalp nok sikkert at popmusikk var et knapphetsgode på den tiden, og man hadde ikke hørt utallige versjoner av disse sangene før. Skal jeg trekke frem en låt, lander jeg på "Coventry Carol" av Alison Moyet. Lydbildet er svært tidstypisk, men det dekker ikke over at dette er en flott versjon av denne nesten 500 år gamle julesangen. "A Very Special Christmas" kom for øvrig på vinyl i år.

Det tok fem år før neste plate kom i serien. Den var litt svakere enn originalen, selv om den solgte nesten like godt (over to millioner bare i USA). En del antatt sterke navn gir ikke akkurat sitt ytterste, men det er likevel nok å glede seg over. Tom Petty and the Heartbreakers bidro med den nyskrevne "Christmas All Over Again", som har fått klassikerstatus innen sin genre og dukker opp i en rekke julefilmer. Run D.M.C. er med denne gangen også, og de stjeler forsåvidt showet med "This Christmas". Det er befriende med litt klassebevissthet fra Hollis, Queens, i dette selvtilfredse millionærlaget. Extreme, som året før hadde hatt en kjempehit med "More Than Words", skal ha skryt for å ha skrevet en ny helt ny låt. Selve låten er litt vel tradisjonell, men teksten har en kritisk tilnærming til julen:

Come that morning and I see you smile
It only lasts a little while
How come we seem to push it all aside?

Sinead O'Connor gjør Dylans "I Believe In You" fra hans kristne periode (hentet fra "Slow Train Coming fra 1979), samme høst som hun skulle bli pepet ut på Dylans jubileumskonsert fordi hun tidligere hadde revet i stykker et bilde av paven på TV (Hvordan Dylan-fans ble så katolske i hodet har jeg aldri skjønt).

Det gikk fem år før neste album. Det er på mange måter den platen som skiller seg mest ut i serien, der de mer "alternative" artistene er med. Natalie Merchant gjør en flott versjon av den tradisjonelle "Go Where I Send Thee", No Doubt spiller den morsomme "Oi to the World", bandet Eleven gjør sammen med Chris Cornell en skikkelig over the top-versjon av Ave Maria, og det funker helt suverent. Patti Smith spiller "We Three Kings" i en inderlig versjon. Høydepunktet er likevel Smashing Pumpkins, som på høyden av karrieren gjør en fullstendig uironisk julesviske der merkelappen "alternative rock" er totalt glemt for et øyeblikk.

Neste utgave kom to år senere, og den var satt sammen av en rekke liveopptredener spilt inn i Washingon D.C. der Bill og Hillary Clinton var vertskap. Det hele er nokså kjedelig, men Run D.M.C. gjør nok en gang en innsats for å holde kvaliteten oppe, også nå med "Christmas in Hollis". Ellers gjør Tracy Chapman en respektabel versjon av "O Holy Night".

Etter å ha hørt "A Very Special Christmas 5", bestemte jeg meg for at det skulle bli den siste jeg kjøpte. Jeg vil heller gi penger direkte til et godt formål enn å måtte kjøpe en elendig plate. Selv Darlene Love, som har gjort så mye bra julemusikk, er på ville veier her med sin versjon av "White Christmas". Produksjonen er dvask og ingen har løftet en finger mer enn nødvendig, høres det ut som. Beste spor er Powders versjon av "Christmas Don't Be Late", som Alvin and the Chipmunks opprinnelig sang. Men egentlig ville den også vært helt ordinær i et bedre selskap.

Likevel ga jeg "A Very Special Acoustic Christmas" en sjanse i 2003. Den samler en rekke roots- og countryartister som Willie Nelson, Ralph Stanley, Marty Stuart og Earl Scruggs. Med slike navn kan det ikke gå helt galt.

Siden er det kommet flere volum med noe som høres ut som Idol-artister og en med kristne artister, men de de kommer nok aldri inn i dette huset. Serien har helt utspilt sin rolle, om ikke noen nye folk klarer å blåse liv i den igjen.