Luke 18: De som ble til overs

Juleplatesesongen er kort, og hvert år er det noen plater som blir innkjøpt og satt uhørt inn skapet. Der de gjerne blir stående. Her er tre av dem som slapp unna.

Jeg blandet Christel Alsos med Ida Jenshus, derfor ble jeg noe overrasket over av det ikke var countrymusikk på albumet "I den kalde vinter". I stedet er det en andektig plate som passer like godt til kirkerommet som til kulturhuset. "Smakfullt" er stikkordet, det er ingen skjemmende kommersielle tricks her. Instrumenteringen er sparsommelig, her får de høytidsstemte sangene råde grunnen sammen med Alsos' stemme. Låtutvalget er kresent. Selv ikke Oliver Cromwell, som jo forbød all julefeiring, ville nok hatt noe å utsette på julen slik den fremstår her. Siden denne platen er så flott, er det kanskje ufortjent å si at den også virker litt kalkulert, alt virker så riktig. Den sikter seg inn mot platekjøperne som ikke får julestemning før de har hørt Bugge Wesseltoft og Sondre Bratland, og det er jo et ganske stort publikum. Her er hennes versjon av "I denne søte juletid":

Jeg var i utgangspunktet positivt innstilt til Lionel Ritchies juleplate fra 2006, "Sounds of the Season" (som merkelig nok ikke er listet i diskografien hans på Wikipedia). Han har vært med på en del minneverdige plateutgivelser, ikke minst med The Commodores. Låtutvalget på juleplaten var ikke så lovende, det er de mest spilte julesangene fra "The American Songbook". Jeg stusset også litt over at produsenten Chuckii Booker spiller alle instrumentene, noe som i realiteten betyr keyboards, og at han har programmert strykere og en trommemaskin. Lydbildet er med andre ord ikke noe man kan la seg synke dypt ned i. Lionel Ritchie er profesjonell og gjør jobben sin, men det er virkelig ingenting å anbefale ved denne platen. Tilbake i skapet med den!

Willie Nelson skrev allerede tidlig i karrieren en klassisk julesang, "Pretty paper" fra 1963, som Roy Orbison spilte inn. Nelson spilte inn sin egen versjon på julealbumet med samme navn i 1979. Senest i høst dukker han opp som duettpartner for Kacey Musgraves på låten "A Willie Nice Christmas". "The Classic Christmas Album" fra 2012 inneholder låter fra flere av Nelsons juleplater, uten at det er lett å høre at de ikke kommer fra en og samme studiosession. Selv låtene fra 1983 klarer å unngå produksjonslyden fra 80-tallet, som preger så mange plater fra det tiåret på en uheldig måte. Nelsons stemme gjør at selv de største sviskene høres mindre klissete ut enn de vanligvis ville gjort, men radikalt er låtutvalget ikke. Jeg har ikke noe stort behov for å høre "Jingle Bells", selv om det er jul. Høydepunktet for meg her var den eneste låten jeg ikke hadde hørt før, "A Dreamer's Holiday".